Verdens beste tegneserieroman – møt Corto Maltese

Før jeg begynner: En kjempestor takk til Minuskel Forlag som har tatt mål av seg å utgi Hugo Pratts hovedverk, 12 bind om sjømannen og lykkejegeren Corto Maltese, på norsk. I et ferskt intervju med D2 uttalte forlagssjef Alexander Leborg i Minuskel at han betrakter det som en kulturell forpliktelse å gjøre disse verkene tilgjengelige for norske lesere. Selv har jeg tatovert et portrett av Corto på venstre overarm, så Leborg er altså en mann helt etter mitt hjerte.

Corto Maltese er blant de mest spennende tegneseriefigurene verden kjenner, men han er ikke stor og populær som Fantomet, Donald Duck, Asterix eller Pondus. Corto Maltese er en enigmatisk skikkelse som beveger seg gjennom noen av de mest dramatiske hendelsene som fant sted i første del av det forrige århundret. I de totalt 12 albumene som skal utgis av Minuskel frem til 2018 følger vi ham fra hans unge år på tampen av den japansk-russiske krigen i 1904-05, videre inn i første verdenskrig der han ferdes på flere kontinenter, og videre til mellomkrigskonflikter i Sentral-Asia. Corto reiser også til Karibien, Buenos Aires og andre steder som ikke er internasjonale konfliktsoner, men her som i de andre historiene deler han scenen med en rekke historiske skikkelser. Corto Malteses skaper og opphavsmann Hugo Pratt har gått så langt i oppbygningen av sin helt at man nesten skulle tro han hadde levd i virkeligheten.

Corto Maltese er som et slags fiktivt/historisk speilbilde av Hugo Pratt selv. De har blant annet det felles at de har levd omflakkende tilværelser rundt i verden, og Pratt har utvilsomt utstyrt sin helt med mange av sine egne karaktertrekk. Pratt ble imidlertid født i 1927, i Rimini, to år etter handlingen i den siste Corto Maltese-fortellingen Mû – den tapte by. Corto er på sin side en av ytterst få tegneseriefigurer med en kjent fødselsdato og fødested, 10. juli 1887 på Malta. Pratt tilbragte vesentlige deler av oppvekstårene i Venezia, noe som til de grader preget ham og hans kunst, og en av de mest minneverdige Corto-historiene er Eventyret i Venezia, som blir nummer åtte i Minuskels kronologi.

Les også: Corto Malteses sveitsiske drømmer

Forlaget har nemlig bestemt seg for å utgi de 12 albumene i korrekt handlingsmessig rekkefølge, og ikke i den rekkefølgen de opprinnelig ble utgitt. Dermed er de to første albumene Unge år (tegnet og publisert som daglige striper i den franske avisen Le Matin de Paris i 1981 og -82), og det aller første eventyret med Corto, Balladen om det salte hav (1967-69). Alle albumene blir utgitt i sort-hvitt slik det opprinnelig var ment. Det har vært gjort to tidligere, avbrutte forsøk på å lansere Corto Maltese i Norge. Cappelen lanserte fire album i årene 1986-90, og Egmont ga ut en samleboks med syv bind i 2006. Den var krympet i format og i farger, på ingen måte en heldig utgivelse. Skal vi dømme ut fra de to første albumene Minuskel utgir blir det denne gangen gjort skikkelig. (La meg dog legge til at de danske utgavene fra Faraos Cigarer er å regne som definitive med til dels lange forord og et stort utvalg av Hugo Pratts flotte akvareller. Minuskel-utgavene er dessuten heftet, der Faraos-utgavene er i hardcover.)

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Balladen om det salte hav»
(Minuskel forlag)
[usr 6 text=»false»]

Jeg har for lengst kommet ut av tellingen over hvor mange ganger jeg har lest Balladen om det salte hav, og for meg er det uten tvil verdens aller beste tegneserieroman. Det er nesten 50 år siden den ble utgitt, i en tid da begrepet tegneserieroman ikke eksisterte, og noe av det som tiltaler meg aller mest med denne historien er hvordan Pratt rett og slett sprengte rammene for hva en tegneserie kan være. Den er på mange måter tradisjonell, med et rikt persongalleri og adskillig spenning, ikke ulik seriene til Milton Caniff som var et av Pratts store forbilder. Men blant det som skiller historien fra andre tegneserier er personenes tvetydighet og Pratts poetiske, dvelende fortellerteknikk. Rett som det er bryter han opp rytmen; her er både tradisjonelle actionsekvenser, dype samtaler og filosofiske livsbetraktniger, og lengre, nesten ordløse sekvenser – noen av dem intense spenningsforløp, andre igjen stillfarne og mer tankefulle i tone.

Vårt aller første møte med Corto Maltese får vi på side 5 i historien der han blir funnet korsfestet, flytende i Stillehavet. Kaptein på båten som redder ham er den morderiske russeren Rasputin (tydelig inspirert av den historiske skikkelsen ved samme navn, men ikke ment å være den samme), en person som dukker opp i mange av Cortos eventyr, blant annet også Unge år (mer om det senere). Datoen er 1. november 1913, og vi blir snart viklet inn i en historie der tyskerne fører kaperkrig, og britene forsøker å stoppe dem. Tyskerne står i ledtog med den gåtefulle Munken, en myteomspunnet forbryter som holder til på øya Escondida, men som ingen vet hvor befinner seg. Forut for redningen av Corto har Rasputin plukket opp to andre skipbrudne, søskenparet Kain og Pandora Groovesnore som han håper å utlevere til familien for en betydelig sum løsepenger. Jeg skal ikke utbrodere handlingen ytterligere, men alle de nevnte personene er interessante, sinnrikt sammensatte personer. Corto er ikke skurken i historien, men han er ikke en rendyrket helt heller. Rasputin er utvilsomt en morderisk galning, men er han ikke mer enn det? Ytterligere en av Hugo Pratts styrker var hans måte å skildre urbefolkningen på de stedene Corto reiser. Han fremstilte dem ikke som uvitende bifigurer, men behandlet dem som reflekterte, kunnskapsrike mennesker på linje med de andre personene i seriene sine. I Balladen om det salte hav blir vi blant annet kjent med maorien Tarao og maorikulturen, og andre personer som Kranio (fijianer og tilhørende Rasputins mannskap) og Sbrindolin (en av Munkens fortrolige) er like sentrale for handlingen som for eksempel den tyske kapteinløytnant Slütter.

Med sine 163 sider i storformat er Balladen om det salte hav en episk anrettet historie. (Jeg var så heldig å snuble over en Pratt-utstilling i Paris for noen år siden der samtlige 163 originalplansjer var representert.) Den er også svært romantisk, men fortalt med nøkternt blikk, og måten Pratt benytter kontrastene i sort og hvitt på er stor grafisk fortellerkunst. Det som ved første øyekast kan se ut som enkle strektegninger er noe helt annet. Her er uttrykksfulle ansikter og skyggebruk som gir tegningene liv, og hele tiden en poetisk fingerferdighet som er blant det ypperste jeg kjenner til i tegneserienes verden. Balladen om det salte hav er og blir det helt store innen tegneseriekunst for meg, men jeg kan love at vi har mye mer i vente når Minuskel fortsetter serien.

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Unge år»
(Minuskel forlag)
[usr 5 text=»false»]

La oss dog ikke glemme Unge år som altså er første bind. Den er altså tegnet 13-14 år etter Balladen om det salte hav og ser således ganske annerledes ut. Den er fortalt gjennom striper, tre og tre kvadratiske tegninger av gangen, til sammen 12 per side, og hele albumet er bare på totalt 33 sider. Rent fortellermessig er de to tegneseriene vidt forskjellige, men at Unge år ikke har de episke kvalitetene betyr på ingen måte at den er uten kvaliteter. De ligger bare andre steder.

Her blir vi innledningsvis presentert for Rasputin som russisk soldat under krigen mot Japan, og mordlysten hans får ham til å skyte en japansk offiser etter at det er erklært våpenhvile. Drapet medfører raskt et nytt drap på en russisk offiser, og Rasputin må flykte hals over hode. I rekkefølge møter han forfatteren Jack London som var krigskorrespondent for San Francisco Examiner under krigen, og deretter Corto Maltese. Møtet mellom de to kommer helt på tampen av fortellingen (Corto er knapt deltagende) som opprinnelig skulle vært mye lenger, men på grunn av uenigheter med avisen Le Matin de Paris som ga ut føljetongen avsluttet Pratt samarbeidet. 13 striper med skisser til fortsettelsen ble funnet etter Pratts død og første gang publisert på italiensk i 2006. Nå er de også innlemmet på slutten av Minuskels utgave av Unge år, og det hadde ganske sikkert blitt en interessant historie videre.

Les også: Tegneserier på ramme alvor

Som det imidlertid skulle arte seg, fikk verden aldri fylt ut det handlingsmessige hullet mellom 1905 og 1913, altså gapet mellom handlingen i Unge år og Balladen om det salte hav. Det er strengt tatt ikke avgjørende for noe som helst, kanskje tvert imot. At vi ikke helt vet hva Corto Maltese foretok seg i disse årene (mye er dog referert til ved senere anledninger) gjør myten rundt ham enda sterkere, og det er som det skal være for en god tegneseriefigur.

Avslutningsvis må nevnes Jon Rognliens flotte oversettelser av de to bøkene. Han har også skrevet et innsiktsfullt og interessant forord til Unge år der han redegjør for Corto Maltese både som tegneserie og som skikkelse. I samme bok er det trykket et etterord som tar for seg seriens utgivelseshistorie, samt den historiske og geografiske odyseen til Corto skrevet av Dominique Petitfaux. Balladen om det salte hav har derimot ikke noe ekstramateriale.

To fantastisk gode tegneseriealbum her altså, hvorav det ene er et rendyrket mesterverk. Jeg gleder meg vilt til veien videre, selv om jeg har lest også de historiene mange ganger før. Corto Maltese er en tegneserie som aldri slutter å fascinere.

Les også: Steffen Kverneland møter veggen