En tur til verdens beste restaurant

Ja, du leste riktig: Verdens. Beste. Restaurant. Det er iallfall hva den offisielle San Pellegrino-listen sier om El Celler de Can Roca, brødrene Joan, Jordi og Josep Rocas restaurant i Girona et stykke utenfor Barcelona. Da den årlige listen ble presentert 1. juni, tok restauranten steget opp igjen fra andreplassen den hadde falt ned til etter at den også var verdens beste i 2013. La meg også få legge til at restauranten har tre stjerner i Guide Michelin, og i går var det Helles og min tur til å smake Roca-brødrenes mat etter å ha stått på venteliste i tre år.

Det er nemlig ikke gjort i en fei å få bord på denne typen restaurant. Riktignok har Helle og jeg nå spist på seks av de 50 restaurantene på San Pellegrino-listen, men det er steder du gjerne må bestille bord til tre måneder i forveien, hvis du da er så heldig å komme gjennom. Siden vi hver sommer ferierer i Barcelona og den fredelige fiskerlandsbyen Cadaques har vi de siste årene prøvd å få bord på Can Roca som ligger sånn cirka midt imellom. Uten hell. Det hører med til historien at vi aldri fikk bord på nå nedlagte El Bulli som også lå borte i høgget her. Den var i sin tid også verdens beste, og er sannsynligvis den mest toneangivende restauranten som har eksistert i nyere mathistorie. Men i går ringte jaggu telefonen mens vi lå på stranden i Cadaques. Helle hadde sendt en mail til El Celler de Can Roca dagen før for å minne om at vi var i området, og utrolig nok fikk vi dermed bord.

Siden vi befant oss i Cadaques, halvannen times kjøring unna og uten bil, var det ikke bare-bare å komme seg til Girona på snaue to timers varsel, spesielt med tanke på at det ikke finnes drosjer i Cadaques. De finnes heldigvis i Roses, 20 minutter herfra, og vår mann i hotellresepsjonen fikk tak i en av dem. Det ble stormdusjing og skifte til penklær mens drosjen var på vei hit over fjellet, og to timer etter at de ringte stilte vi forventningsfulle og fortumlede på verdens beste restaurant der vi ble tatt meget godt imot.

For en opplevelse det skulle bli. Vi fikk en kjapp omvisning i det travle kjøkkenet der anslagsvis 35 mennesker er i full sving med å forberede lunsj til de 50 gjestene det er plass til på en bordsetting. Legg til at det er omlag 20 servitører på arbeid, og du har mer enn én ansatt per gjest. Selve restauranten er usedvanlig vakker, lys og innbydende, bygd i en triangelform rundt en bjørkehage som nesten ser nordisk ut, og der bladene innimellom faller fra trærne til tross for at det på ingen måte er høst.

Vår servitør spør om han kan by på et glass cava til de første rettene som er et antall små munnfuller utenfor selve menyen som for min del alltid er blant de virkelige høydepunktene når jeg er på restauranter av denne typen. Det er her mye av kreativiteten til kjøkkensjefene kommer til uttrykk, gjennom små og ofte svært overraskende smakskombinasjoner, ofte presentert på originalt vis.

De tre brødrene har hver sine roller i restauranten. Eldstemann, Joan Roca, er kjøkkensjefen. Josep er den mellomste broren og sommelier, mens yngstemann Jordi er dessertkokk. Det skal vise seg at alle tre vet hva de holder på med, men det er vel neppe en overraskelse?

Vi får velge mellom en av to menyer, en syvretters «klassisk meny» til 170 euro eller en 14-retters «festmeny» til 195 euro. Menyene er dønn forskjellige og veldig spennende begge to, men selvfølgelig går vi for den store. Vi bestiller også en tilhørende vinmeny til 90 euro som i utgangspunktet ikke er spesielt dyrt, og med tanke på kvaliteten på vinene vi får viser det seg rett og slett å være et varp.

Siden Helle skriver mye bedre om mat enn det jeg gjør overlater jeg den jobben til henne og henviser derfor til hennes blogg der du kan lese i detalj og se bilder av alle rettene. Men la meg i det minste få nevne noen få favoritter.

De nevnte smårettene – «snacksen» – som kommer først er en sedvanlig stor opplevelse og en fantastisk opptakt til det som skal komme. Først ut er «El Món» – katalansk for «verden», fem små munnfuller plassert på en trestubbe, som presenterer fem forskjellige kjøkken – det kinesiske, meksikanske, tyrkiske, koreanske og marrokanske. Roca-brødrene driver nemlig med sine moderne tolkninger av det katalanske kjøkkenet de er vokst opp med, så denne lille opptakten er en velsmakende, original og overraskende hyllest til all verdens mattradisjoner.

Neste tablå består også av fem små munnfuller, og dette er tolkninger av klassiske katalanske smaker som representerer brødrenes minner fra en typisk tapasbar i Girona fra oppveksten, presentert på en miniatyrtapasbar i papp med utklippsfigurer av brødrene som ungdommer. Grønn oliveniskrem plassert som oliven på et bonsaitre er neste rett ut, og selv om El Celler de Can Roca på ingen måte er den eneste restauranten som fikler med overraskende «oliven» om dagen, er det stadig veldig originalt. Og veldig pent presentert.

Skulle jeg velge én rett fra hele måltidet jeg kunne spise på nytt tror jeg det måtte bli kirsebærretten. Den består av kirsebær presentert på tre måter i en infusjon av hylleblomst blandet med veldig god olivenolje, med utsøkt nydelige små biter av røkt ål. En av de beste rettene jeg har smakt på lenge.

For øvrig kunne jeg delt ut priser til grønnsakbuljongen, makrellretten, rekeretten, pattegrisen, appelsindesserten og flere andre. Måltider som det vi fikk på El Celler de Can Roca inneholder alltid et par-tre retter jeg ikke synes er like fantastiske, men her var det ikke en eneste rett jeg ikke likte veldig godt. Det sier mye.

Så takk for at dere tok oss imot, kjære Roca-brødre. Dere tar dere betalt, men ikke urimelig, og det er uansett et privilegium å få spise på en så god restaurant som El Celler de Can Roca.

Så gjenstår spørsmålet: Er dette verdens beste restaurant? Vanskelig å vite, men det er det beste måltidet jeg har spist i mitt liv. Vi kommer mer enn gjerne tilbake.