Mange opplevde nok at det knøt seg litt i dem på 17. mai da «hele» Norge sto foran TV-apparatene i de tusen hjem og kollektivt stemte i etter beste evne på «Ja, vi elsker». Selv befant jeg meg i et selskap der vi var fire personer, og det var mange slike små og litt større grupper samlet rundt omkring i landet. Hvor mange som var «til stede» online vet jeg ikke, ei heller hvordan andre reagerte, men for mitt eget vedkommende skal det sies at jeg henfalt til en viss sentimentalitet og at det dukket opp noen tårer i øyekroken som var umulige å stanse der jeg på en måte sto omgitt av hundretusener usynlige landsmenn.

Men jeg er ganske sikker på at tårene ikke skyldes den uvirkelige situasjonen vi fremdeles befinner oss i eller at jeg synes nasjonaldagsfeiringen som fenomen betraktet er så rørende at tårekanalene åpner seg. Det var selve musikken som var årsaken. I lys av alle koronatiltak var omstendighetene selvsagt rørende i seg selv, der vi feiret våre hjem og vårt fedreland så godt vi kunne i en slags isolasjon og en ny hverdag som synes absurd, men det var lyden av musikken, av Det Norske Solistkor og Kringkastingsorkesteret og våre egne sviktende stemmer, som ga tårene fart. Det hadde heller ikke trengt å være så fjongt. Gi meg litt allsang en hvilken som helst dag, og selv med de mest skramlete musikere vil stemmen briste snarere enn bære under de rette omstendigheter. Det er ikke fordi sangstemmen min er så dårlig, men fordi jeg er sjanseløs mot måten musikk kan samle mennesker på. Jeg blir uten videre en del av det fellesskapet som er så mye større enn meg, og kjenner at musikken svulmer i meg. Når stemmen min brister i en slik sammenheng er sterke krefter i spill.

Jeg har tidligere skrevet en lang artikkel om musikkens kraft og hvordan den påvirker oss som du kan lese her. Der var jeg så vidt innom hvordan musikk berører lytteren følelsesmessig, og også om hvordan det å synge kan være forløsende i seg selv, uten at jeg brukte veldig mye plass på akkurat det aspektet.

Men slik er det altså. Musikk, med alle sine små og store nyanser, resonnerer i oss, treffer oss i sjel og sinn og hjerte, og jeg er blant dem som rett som det er får en klump i halsen. Treffer først musikken meg, kan den utløse en rekke følelser og reaksjoner, som et direkte resultat av sin iboende og totalt ukontrollerbare kraft.

Da jeg hørte Ane Bruns nye single «Song For Thrill And Tom» for første gang sist fredag slo den meg som helt ubeskrivelig vakker, eller som jeg liker å si og temmelig nylig også sa om Marte Wulffs «Alt det fine» fra hennes nye album Ringer i vannet, «så fin at jeg får mest lyst til å grine». I det ligger ikke at jeg faktisk får lyst til å begynne og tute, men det er en anerkjennelse av at noe i musikken resonnerer sterkere i meg enn det som er vanlig. Det betyr heller ikke at sangen på liv og død trenger å være trist, selv om den akkurat i dette tilfellet med Ane Brun til de grader er det. Jeg kan bli like beveget av en sang som er sprutglad og positiv, eller kanskje optimistisk er et bedre ord? Sanger som gir håp eller næring til våre drømmer, kan gjøre meg sentimental på et blunk.

Inspirert av Ane Brun og Marte Wulff, og for å belyse dette fenomenet, har jeg laget en spilleliste med 100 forskjellige sanger og musikkstykker som på forskjellige vis faller inn i kategorien «så fin at jeg får mest lyst til å grine», eller som Nick Cave har kalt det, «weeping songs». Det er en liste som hadde sett veldig annerledes ut om jeg skulle forsøkt å samle verdens tristeste sanger eller la oss si 100 sanger om bunnløs kjærlighetssorg. Dette er ikke en slik liste, selv om en del av innslagene på den helt udiskutabelt er triste som faen.

Kun et hjerte av is vil forbli uberørt av Dave Alvins «From A Kitchen Table», The Williams Brothers’ «Can’t Cry Hard Enough», Ariana Grandes «ghostin», The Smiths’ «Please, Please, Please, Let Me Get What I Want», Nanci Griffiths versjon av Townes Van Zandts «Tecumseh Valley», Lars Demians «Fyllot och Miss World» og Benny Borgs «God morgen, min kjære». Dette er til dels hjerteskjærende og dypt tragiske, men like fullt intenst fine sanger. Andre sanger igjen, som The Beach Boys’ «God Only Knows», Maj Britt Andersens bekymringsløse tolkning av Alf Prøysens «Du ska få en dag i mårå», Ane Bruns nakne liveversjon av Sades «By Your Side», Bruce Springsteens «Thunder Road», Knutsen & Ludvigsens «Kanskje kommer kongen» og deLillos’ «Drøm» er positive og løfterike, men likevel sentimentale og rørende.

Instrumentalmusikk kan være vel så virkningsfull. Blant eksemplene på det er Ólafur Arnalds’ «re:member», Ketil Bjørnstads beskjedne lille komposisjon «Prelude 2», Tomaso Albinonis «Adagio i G-moll» og Kamasi Washingtons «Truth». Det er ikke uten grunn at Albinoni benyttes i så mange bisettelser, men sjekk storheten i Kamasis «Truth» og se om ikke den også har i seg nettopp det at den beveger, dog på en litt annen måte. Det er neppe et stykke musikk som hadde egnet seg særlig godt i en bisettelse, men det har i seg en kraft som på sitt mest intense ryster meg.

Dette sier noe om en musikalitet som kan være avgjørende i seg selv. At jeg har inkludert Restore To Pasts ferske «Too Late» skyldes ikke den triste historien sangen forteller, men de fantastiske harmoniene og den jublende glade følelsen selve musikken vekker til liv. En protestsang som Pete Seegers «If I Had A Hammer», her i Trini Lopez’ trigger happy versjon, er også rørende i sin ubesudlede sang- og spilleglede såvel som i sitt samlende budskap. Nick Caves «Brompton Oratory» er ikke trist i det hele tatt, slett ingen «weeping song», men bare «så fin at jeg får mest lyst til å grine». Og finnes det noe vakrere enn Fred Åkerströms livsglade og superpositive, dypt bevegende ballade «Jag ger dig min morgon»? Det er en sang som gjør meg intenst glad, men som også kan få tårene til å trille i strie strømmer, så vakker er den, både i tekst og tone.

At vi blir rørt av musikk skyldes altså ikke bare selve teksten, men også melodien og de musikalske virkemidlene. Alle som noen gang har vært i nærheten av å skrive en sang vet at mollakkorder rører helt andre strenger i lytteren enn durakkorder. Det skal legges til at det nok også er skrevet adskillig flere triste sanger enn lystige sanger gjennom årenes løp. Vi mennesker er tross alt ikke bedre enn at vi heller vil høre om andres ulykke enn lykke, om ikke annet så for å få bekreftet at vi ikke er alene om å ha det vondt.

Diskusjonen om dur kontra moll er likevel bare overbygget. Musikk rommer gjerne små detaljer som kan ha stor effekt. En flerstemt harmonilinje, en god modulering, en skurrete gitarvreng, en dyp orgeltone, et svakt og knapt hørbart støt på en lys pianotangent, eller lyden av en enslig trombone, kan være mer enn nok til å sette oss i en mollpreget sinnstilstand, og kan vekke i oss nostalgi, melankoli, vemod, sorg, savn og lengsel. Eller glede, håp, optimisme og kjærlighet. Musikken kommuniserer på sin egen måte, og selv ørsmå virkemidler kan trigge digre følelser og udødelige minner.

Så har du selvsagt sanger som handler om musikkens kraft og kan være uhyre effektfulle. Gode eksempler er jubelstemningen i Marc Cohns «Walking In Memphis», ABBAs «Thank You For The Music», Pink Martinis tospråklige tolkning av Sesam Stasjon-sangen «Sing» og Daft Punks «Give Life Back To Music». Sistnevnte er for øvrig en luring, der en duo som forbindes med elektronisk og følgelig «kald» musikk, gir sangene på hele albumet Random Access Memories bøtter og spann av «varme» gjennom sin bruk av utelukkende analoge instrumenter. Felles for disse sangene er at de feirer musikken og det musikalske, og ikke minst musikkens samlende aspekter, underforstått at i møte med musikken er vi alle likeverdige.

Jeg har også inkludert forholdsvis mange norsk- og svenskspråklige sanger på denne listen. Det har å gjøre med at det tross alt er lettere for oss å oppfatte tekstens budskap når artistene synger på vårt eget morsmål eller søstermål. Tove Bøygard, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Henning Kvitnes, Inger Lise Rypdal, Anne Grete Preus og Odd Børretzen synger om savn og kjærlighet og utilstrekkelighet og glede og alle de andre tingene det innebærer å være menneske og snakker mer direkte til oss enn deres engelskspråklige kolleger er i stand til. Av den grunn er vi også lettere «ofre» for musikken deres.

Eksemplene på hvordan musikk kan få deg til å grine er mange og varierte. Spillelisten jeg har konstruert kunne derfor også vært veldig mye lenger – eller sett helt annerledes ut. Den inneholder 100 eksempler på musikk som treffer meg som en knyttneve i solar plexus, men som kanskje ikke har den minste effekt på andre. Opplevelsen av musikk kan riktignok være kollektiv, men den er sannelig også individuell. Når det er sagt både håper og tror jeg mange av valgene mine berører flere enn meg. Gi deg hen til musikken og se hva som skjer.

Les også: Musikkens kraft – slik påvirker den oss