Våre julefavoritter – The Switch: Merry Switchmas!

I dag er det gladguttene i The Switch som velger sine favorittjulesanger her på bloggen. Oslogruppa som er så gode på solskinnspop med semipsykedeliske undertoner at de kanskje ikke burde hatt noe med julelister å gjøre – er faktisk også et juleband. I år holder de sin tradisjonelle julekonsert på Revolver i Oslo 21. desember, «Jul i Møllergata, og hadde jeg vært hjemme hadde jeg seff vært til stede. Jeg oppfordrer imidlertid alle som er i Oslo den dagen til å ta seg en tur. The Switch er et kanon liveband og, for den saks skyld, også et kanonband når de lager plater. Deres foreløpige tre utgivelser er strålende saker, og så vidt jeg har forstått jobber de med nummer fire for utgivelse en eller annen gang i 2018. Vi gleder oss.

Sjekk også: Favorittjulesangene til Kristian Torgalsen

Så om julemusikk ikke er det vi normalt assosierer med The Switch, er det likevel betimelig å stille spørsmålet om hva som er bandets favorittjulelåter. Oppgaven gikk til vokalist og kassegitarist Thomas Sagflåten som i samråd med resten av bandet har samlet åtte favoritter. Og med det får Thomas ordet og ønsker alle en Merry Switchmas, samtidig som han håper å se så mange som mulig på Revolver. Vær så god!

Todd Rundgren – «I Saw The Light»

Vi har spilt «I Saw The Light» av Todd Rundgren som en del av julemedleyen vår på hver julekonsert vi har spilt de siste fem (?) årene. Det var liksom en liten internvits – at vi sniker inn en låt som ikke har noe med julen å gjøre, men som fortsatt har en litt julete feeling. Og så, i 2015, lager Bill Murray og Sofia Coppola en slags sjarmerende julespesial og hva skjer? De synger «I Saw The Light» av Todd Rundgren. I et juleprogram. Vi ble plagiert av Bill Murray.

Choir Of Clare College, Cambridge – «Ding Dong Merrily On High»

Opprinnelig en danselåt fra 1500-tallet, denne, omskrevet av en genial engelskmann hvis genialitet, i dette tilfellet, først og fremst gikk på å høre den heidundrandes vokallinja som i hans omskrivning begynner ordet «gloria» (det wikipedia kaller en «stigende og fallende melismatisk melodisk sekvens») og tenke «dette høres ut som religion». Litt fritt etter Lukasevangeliet seinere og BÆM: Juleklassiker. Dette har skjedd flere ganger, at en kristen dikter har hørt det som i utgangspunktet ikke er kristen musikk, men syntes at melodien er så bokstavelig talt himmelsk at vedkommende blir inspirert til å skrive en ny tekst om Jesu fødsel, og dermed lage en julesalme for the ages. Vi kommer tilbake til det.

Mel Tormé – «The Christmas Song»

Denne låta er blant de i verden, statistisk sett, hvor flest folk kan synge med på første linje og så ikke ha noe mer i seg. Det er i hvert fall sånn jeg husker den fra barndommen: Som én enkelt tekstlinje sunget av ymse kompiser og deres eldre mannlige slektninger for å kommunisere at «NÅ koser vi oss, dere». Nå er det jul. Aldri med helt åpne øyne. Man kan ikke synge linja «chestnuts roasting on an open fire» med klinkiser. Grøss.

Frank Sinatra – «The First Noel»

Av alle julesangsjangere er klassiske engelske carols – av typen folk kommer og synger på døren i deler av virkeligheten som ikke eksisterer, i hvert fall ikke her i Norge – kanskje den vi har vært dårligst på å innkludere i julekonsertene våre. Gudene veit hvorfor, egentlig – disse greiene her stinker jo jul. «Hark! The Herald Angels Sing», «God Rest Ye Merry Gentlemen» og «Deck The Halls» er også fine eksemplarer – men vi går for «The First Noel» i Sinatras tapning.

Low – «Just Like Christmas»

I likhet med mange andre hørte jeg denne først som rulletekstmusikken til Mongoland og så, noen år senere da indierocklyttinga mi hadde ankommet Low, så kjøpte jeg Christmas EP og tenkte først «Aha! Det er her den fra Mongoland kom fra» og deretter «Hva i all… de synger om Norge, jo!» Rimelig sikker på at folk i Stockholm ikke er like glad i denne som folk i Oslo. Det er jo Oslo som er «just like Christmas», sant, fordi… vel, fordi det ikke er snø og alt er litt dritt? Ifølge teksten er det grunnen. Uansett en nydelig låt og et FANTASTISK opptak. Alle coverversjoner kommer til kort. Det er kombinasjonen av lo-fi orgel (som symboliserer gamle minner) og den meget crispy perkusjonen (som symboliserer kjaset og maset – velkjent, men alltid nytt av året) som gjør det. Impresjonistisk studiomiksing, baby!

Travellin’ Strawberrys – «Thousands Of Vendings»

Er dette den beste The Julekalender-låta? Uklart. Har den den beste teksten av alle The Julekalender-låtene? Definitivt. Der de fleste andre sangtekstene ikke gjorde all verdens poeng ut av det norsk-engelske pidginspråket nissene snakker, lener «Thousands Of Vendings» seg langt inn i den lingvistiske tåka og kommer ut med «The one who first gets to the mill it’s he who first gets painted», «Kommer times kommer råd, vi are all sammen in the same båt» og «Each one is his own luck’s smith», for ikke å snakke om det vakreste takraset av forvirra semantikk i hele verden: «That’s it’s simpelthen overhead not nå to do with».

The Source – «O Helga Natt»

Det er ikke alle som vet det, men i Norge har vi en kar som heter Øyvind Brække og som er en urimelig flott trombonist. Med sitt band, (fri)jazzensemblet The Source, har han spilt julemusikk i en generasjon – og «O helga natt»-versjonen er et godt eksempel på hva de får til. Underlig og småkomisk – du har virkelig ikke hørt låta sånn før – men også verdig og høystemt. Punchlinen på innspillingen – hvor en i bandet simpelthen sier «trombonen!» – sitter som et skudd.

Sølvguttene – «Deilig er jorden»

Numero uno. Ingen over, ingen ved siden. Dette er opprinnelig en folketone fra Schleisen, hvis vannvittig rørende melodi har fått ymse munker og prester og salmediktere til å ha et slags våpenkappløp de siste 500 årene om hvem som kan skrive den beste kristenteksten til den. Grunnen til at bare bedehus-crazies i den engelsktalende verden kan denne, men at ALLE nordmenn og dansker kan den, er enkelt og greit at en danske vant kappløpet. Han het Bernhard Severin Ingemann og skrev denne utrolige teksten i 1850, ganske sent etter at  den tyskspråklige verden hadde blitt avspist med den banale «Schönster Herr Jesu» og den engelskspråklige hadde driti på draget ved å basically oversette den tyske teksten ord for ord i «Fairest Lord Jesus».

Ingemann putta en hel masse (på det tidspunktet) moderne humanisme inn i sin gjendiktning, og resultatet er en tekst som (i tillegg til å hylle Jesus Kristus som menneskets eneste redning og greier) tar for seg de store, eksistensialistiske følelsene alle mennesker, uansett livssyn, nødvendigvis sitter med. «Tider skal komme / Tider skal henrulle / Slekt skal følge slekters gang». Finnes det en bedre åpning på et vers? Hadde jeg vært ordet «henrulle» hadde jeg vært HELT komf med at dette er det eneste stedet jeg er blitt brukt på hundre og femti år.

Passende nok synges denne i masse begravelser, men bare én bursdag.

Goood jul til alle fra The Switch!