«Jesus died for somebody’s sins, but not mine» – en av de mest kjente åpningslinjene i rocken, og i går kveld holdt Patti Smith messe for et stappfullt Frognerbadet under Norwegian Wood 2015s tredje dag. Og jeg bare, «Wow, for en artist!»

Selv om jeg har hatt et forhold til Patti Smiths musikk i nesten 40 år, hadde jeg ikke sett henne live før nå. Jeg er selvsagt ikke alene om det, men så bra som gårsdagens konsert var, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde vært litt mer om meg tidligere. Men, som det heter, «water under the bridge».

Hun er nå på en turné der hun spiller debutalbumet Horses fra 1975 i sin helhet, og når hun entrer scenen ledsaget av et band bestående blant annet av Lenny Kaye på gitar og Jay Dee Daugherty på trommer fra originalinnspillingen, ser utover publikum og proklamerer med krystallklar stemme at Jesus nok døde for noens synder men slett ikke hennes, er det litt som om tiden stopper opp og vi er vitne til at Patti Smith ser Gud i hvitøyet og sier «Faen heller! Ikke gi meg den byrden også. Dårlig gjort!» Patti Smith har sine egne synder å bære, som vi alle har det, og hun vil ta ansvar for dem selv.

Alle som har hørt Horses vet at dette er låta der hun har inkorporert Thems «Gloria» i sin egen «In Excelsis Deo». Den handler om et lesbisk møte, og objektet for Smiths begjær heter Gloria. Eller som det heter i sangen: «G. L. O. R. I. A. Gloria!» Smith er blitt et feministisk ikon, ikke uten grunn, og jeg er ikke alene om å beundre henne. De unge jentene bak meg er over seg og snakker om at «hun er bare såååå rock’n’roll», og «hvor gammel er hun egentlig?» Svaret er 68, og ja, hun er rock’n’roll.

Den kronologiske ferden gjennom Horses fortsetter gjennom reggae, jazz, rock, støy og poesi, og Smith har publikum i sin hule hånd. Men på et tidspunkt blir det direkte komisk der jeg står noen få meter fra scenen. En trio tenåringsjenter står ved siden av meg og har funnet ut at det er en knallidé å synkront tenne opp hver sin sigarett midt i mølja der vi står foran scenen. Ikke spesielt rebelsk for så vidt, men plagsomt for eks-røykere som meg selv med nazitendenser og mange andre som på forskjellig vis prøver å signalisere at det kanskje ikke er så OK at røykskyen legger seg over området og at det ikke lukter så godt heller.

Normalt ville det avgjort ikke vært et poeng å nevne dette, men moren til den ene (?) av jentene synes tydeligvis at såpass må være innafor. Og hun er blodfan av Patti Smith. Virker det som. Jeg er oppvokst på Oslo vest, og denne damen er helt åpenbart herfra og tilhører en demografi så fjernt fra alt Patti Smith representerer at det må være lov å stusse. Du ser det på klesstil, sminke, hudtone og i det hele tatt. Du ser det på alt ved damen. Men hun og de tre jentene gauler og hyler og synger med på hver eneste låt, de hopper og danser, og situasjonen er egentlig aldeles absurd. Det er åpenbart at de ikke er helt på nett med Patti Smiths «budskap», men det affiserer dem ikke i det hele tatt. Og det er helt greit for meg. Likevel er det unektelig ganske komisk når Smith under den tredelte kraftutblåsningen «Land» som inkorporerer Chris Kenners klassiske «Land Of 1000 Dances» (ikke minst gjort kjent av Wilson Pickett) forlater «manus» og er så anti-establishment som bare hun kan være og drar noen paroler om at «we don’t wanna be the fucking people of Google». Hadde det vært et tak i Frognerbadet hadde jubelen stanget i det, og ingen er mer entusiastiske enn disse menneskene ved siden av meg. Man undres. Jeg ville ikke blitt forbauset om de googlet Patti Smith da de kom hjem, for å si det sånn.

Tro det eller ei, men det er altså Jo Nesbø som står til høyre i bildet. På samme scene som Patti Smith og med Lenny Kaye som gitarbuddy. Tror nok han lever en stund på den opplevelsen.
Tro det eller ei, men det er altså Jo Nesbø som står til høyre i bildet. På samme scene som Patti Smith og med Lenny Kaye som gitarbuddy. Tror nok han lever en stund på den opplevelsen.

Tilbake til musikken og til konserten. Bandet avslutter med «Elegie» der døde venner sendes en ektefølt hilsen, og Horses er dermed fullbyrdet. Men åtte låter utgjør ingen fullverdig konsert, så det følger et lite koda. Det tar av når bandet bryter ut i «Because The Night», men kveldens store (annonserte, det skal sies) overraskelse er at ingen ringere enn Jo Nesbø (gjensidige fans) dukker opp som gjestegitarist på de to siste låtene, «People Have The Power» og en fantastisk versjon av The Whos «My Generation». Her er det så mye rock’n’roll at man skulle tro himmelen ville revne, særlig når Patti Smith vræler at makthaverne kan drite og dra med sine maskingeværer og raketter. Vi er bevæpnet med elektriske gitarer og rock’n’roll, så vi vinner uansett, og det sagt mens hun overstyrer alt av gitarer, og en intenst larmende feedback tyter ut av forsterkerne. Patti Smith er en fantastisk artist!

Ferdig snakka!