Trøst i koronaens tid – Ine Hoem blir bare bedre og bedre

Ine Hoem
«Alt vi har kjært»
(Slaraffensongs)
[usr 6 text=»false»]

For dem som ikke kjenner henne – og det er altfor mange – bør Ine Hoems nye single sporenstreks endre på det. Her slår det som tidligere kanskje har vært mest å anse som «godt potensial» ut i full blomst. Med fjorårets flotte norskspråklige album Hundre dager tok hun et betydningsfullt skritt fremover, og «Alt vi har kjært» er simpelthen sangen som bør ta Ine Hoem opp i norske artisters førstedivisjon. Det er en komposisjon som gir henne plass ved siden av Kari Bremnes, Anne Grete Preus og noen få til, og det er i tillegg en sang som er resultat av kunsten og musikkens magiske egenskaper.

«Denne melodien har jeg prøvd å skrive mange ganger uten å få den ferdig. Men da jeg fikk tilsendt denne teksten av pappa, var det som om melodien bare skrev seg selv. Dette er først og fremst en sang om håp, men den har også et alvor i seg at man ikke skal ta noe for gitt. Da vi hadde spilt den inn, er det første gang jeg har grått i studio, fordi jeg synes det ble så fint», uttaler Ine i pressemeldingen for «Alt vi har kjært».

«Pappa» er i Ine Hoems tilfelle den store forfatteren Edvard Hoem (Kjærleikens ferjereiser, Prøvetid, Slåttekar i himmelen, m.m.), og «Alt vi har kjært» er det andre resultatet av deres samarbeid som kulminerer i et helt album 27. august. Det første de to gjorde sammen var en nyskrevet tolkning av «Minuit, chrétiens»/«O helga natt»/«Kom julenatt» som pappa Hoem kalte «Å, signa natt» og glatt ble en av de fineste nye julesinglene i 2020. Den kommer neppe med på albumet, men det gjør selvsagt «Alt vi har kjært».

Det vil være tåpelig å påstå noe annet enn at samarbeidet mellom to generasjoner Hoem et godt stykke på vei dreier seg om tekst. Noe så velskrevet som «Alt vi har kjært» ville likevel vært adskillig mindre verdt uten en god melodi og et arrangement som må sies å være så velklingende og fint at det nesten gjør vondt. Om Ine selv begynte å gråte som en reaksjon på denne innspillingen, er det ikke fritt for at tårene kan dukke opp i øyekroken til lytteren også – i rekordfart. «Alt vi har kjært» er simpelthen en av de låtene som er så fine at de er til å grine av – et tema jeg berører i større omfang her – ene og alene fordi de er så vakre og representerer musikk som rent umiddelbart, eller instinktivt, beveger med en voldsom, iboende kraft.

Det er klart du vinner mye i så måte på å benytte en pianist som er så god som Andreas Ulvo. Han briljerer med sine utsøkte pianotoner vakre som lyden av en sildrende bekk, og produsent Markus Lillehaug Johnsens ekstremt smakfulle gitartoner gjør på ingen måte sangen dårligere. Jo Berger Myhre spiller bass, inkludert noen stryk med bue som gir inntrykk av at han spiller cello, og Pål Hauskens oppfinnsomme og nennsomme trommespill fullbyrder det intenst flotte arrangementet. Melodien, som er skrevet av Ine, kan best beskrives som innsmigrende. For meg er det svært vanskelig ikke å bli grepet av dens enkle uttrykksfullhet – eller var det uttrykksfulle enkelhet? Klisjeene sitter kan hende løst i møte med en slik åpenbar melodiøsitet som denne sangen utstråler i hele sitt vesen, men jeg tenker at det får stå sin prøve.

«Alt vi har kjært» er en sang om håp og glede i en vanskelig tid, altså akkurat det vi trenger nå. Jeg vurderte å skrive noen ord om livet i lys av koronaen i dag som vi markerer et år med nedstengning av samfunnet, men det gjorde jeg i grunnen i tilstrekkelig grad i forrige uke da jeg publiserte kommentaren Mental slitasje i koronalivet. I dag synes jeg det er adskillig mer passende å spille «Alt vi har kjært», igjen og igjen, i et forsøk på å finne tilbake til håpet som i motsetning til hva jeg hadde trodd ville skje, forlot meg en stakket stund. Ine og Edvard Hoem har bragt det tilbake til meg, og for det er jeg dem dypt takknemlig.

Edvard Hoems egen varedeklarasjon gir sangen muligens også ytterligere mening: «Songen «Alt vi har kjært» er skriven i ei tid med uro og uvisse. Det slo meg at ein ikkje burde skrive om dét, men i staden om dei store og små samanhengar som rammar inn menneskelivet, og som er der, same kor kaotisk og usikker tida ser ut til å vera. Vi står mellom framtidshåp og fortida med sine minne, vi lever i årstidene og døgn-tidene, i kvardagen og i kosmos. Og alt dette skal inn i nokre få verselinjer, som også skal uttrykke livsfryd og glede over alt det fantastiske som livet trass at har å by på.»

Det gjenstår å høre hva det kommende albumet vil romme av visdom og musikalitet, men «Alt vi har kjært» antyder noe stort. Jeg håper, håper, håper at flere nå blir oppmerksomme på Ine Hoem. Hun fortjener et større publikum, og en bedre søknad enn denne skal du lete lenge etter.

Alt vi har kjært (Ine Kristine Hoem / Edvard Hoem / Markus Lillehaug Johnsen)

Når alle dei nattlege draumar
blir borte som skyer for vind,
da opnar eg alle dører
så sollys kan fløyme inn,
da ropar eg høgt av glede
og syng: Eg er enno til!
Eg tenker på alt som har hendt meg
og alt som eg veit og vil

Eg tenker på måltid med venner
da sola gjekk opp og ned.
Eg tenker på skrål og latter
og stunder med salig fred.
Eg tenker på vinterstormar,
når mine er trygt i hus.
eg lengtar mot travle dagar
og netter med stille sus.

Alt som er kjært tenker eg på!
Alt som er nært tenker eg på.
Stjernene, sola og månen tenker eg på.

Eg går mot dei fossande vårar
og sommarens lyse smil,
mot hausten som brenn i fargar
før vinteren stundar til.
Eg står i den gryande dagen,
som myldrar av leik og liv.
Eg ser mot den fjerne synsrand
der skyene driv og driv.

Alt som er kjært tenker eg på!
Alt som er nært tenker eg på.
Alt som ligg bortanfor blånen tenker eg på.