Torgeir Waldemar
«Love»
(Jansen Plateproduksjon)
[usr 6 text=»false»]

Mye har ledet opp til Torgeir Waldemars album nummer tre, Love. Jeg trodde Gud hjelpe meg ikke at han skulle klare å overgå forgjengeren, krafttaket No Offending Borders, men den var bare vorspielet, viser det seg nå. Love er the real deal, Torgeir Waldemar Engen på sitt mest supersoniske, elektriske og målbevisste, en triumf av en plate med en helhet av sjeldent kaliber. Velkommen til 2020-tallets første mesterverk!

La meg gjøre unna kronologien: Torgeir debuterte med et selvtitulert album i 2014. Det var en nydelig singer/songwriter-plate, stillfaren av natur, men med visse rocka tendenser. Om den var litt nedpå, låt den ikke akkurat ufarlig heller, for å si det sånn. Torgeir Waldemar var – og er det stadig – en plate som fascinerte. Tre år senere kom No Offending Borders. Den tok tak i disse mer rufsete elementene fra debuten og brukte dem med stor tyngde og mye vett. Sammen med makkeren Anders Møller på trommer, perkusjon og produksjon, skapte han et album som lett plasserte seg på min topp 100-liste for tiåret vi akkurat har lagt bak oss. På minialbumet Jamais Vu gjennomførte han et artig eksperiment der han spilte elektriske versjoner av to av låtene fra debuten og akustiske versjoner av tre låter fra oppfølgeren. Han gjorde altså sine egne sanger i «omvendte» arrangementer. Det var en morsom øvelse som om ikke annet beviste at låtene han skriver lar seg tøye ganske langt.

Les anmeldelsen av No Offending Borders her.

Akkurat det viste han med enda større tydelighet da han opptrådte på americanafestivalen Interstate 19 for ganske nøyaktig et år siden. Musikken truet med å blåse taket av Vulkan Arena så høyt og så elektrisk var det. Torgeir Waldemar hadde muligens fått det for seg at han en gang for alle skulle vise verden hvilken gitarist han er, og han og bandet fremsto som fullblods bråkebøtter som ga fullkomment beng i at publikum til en viss grad besto av countryentusiaster, for ikke å si -purister. Gjengen på scenen fyrte opp peisen som om det skulle bli en litt ekstra varm dag i Helvete og tok absolutt ikke fanger den kvelden. Det var en grenseløs konsert, adskillig mer metal enn roots, og jeg hadde for en sjelden gangs skyld øresus etter endt løp. Hørselen min har avgjort hatt bedre dager.

Inn med samtidskomponisten Ole-Henrik Moe som hadde en liten, men sentral rolle på forrige plate der han leverte strykere og sag (!) til sangen «Souls On A String». Jeg sier at han var sentral fordi han øvde såpass stor innflytelse på Torgeir at han på den nye platen er tildelt en langt mer omfattende plass samtidig som Torgeir anerkjenner ham som samarbeidspartner på linje med sin musikalske åndsfrende Anders Møller: «I couldn’t have done this without you», skriver han til dem begge på coveret, og det stemmer. Anders er blant landets mest interessante trommeslagere og perkusjonister med en intuitiv tilnærming til rytmikk som perfekt matcher Torgeirs eskapader når han legger ut i sine søkende, melodiske gitarløp. Når duoen så har omfavnet Ole-Henriks utømmelige kreativitet som de har, er det som om musikken ikke lenger kjenner noen grenser.

Love inneholder «bare» fem låter, men de bindes sammen av korte instrumentalspor der Ole-Henrik både har komponert og fremfører alt. Her er synthesizere og gitarer og dommedagsstrykere og mye «rart». Disse små vignettene bryter muligens opp låtene, men de bidrar på en nærmest forbausende vellykket måte også til å bygge opp og forsterke helheten. De er små stemningsskapere med titler som «The Devil Beats His Wife» og «Meeting The Indians», tvillingsjeler til Torgeirs musikalske hovedrolleinnehavere, fem låter som må sies å være hinsides det meste som gis ut av populærmusikk her til lands.

At disse låtene er lange bør ikke overraske noen. Torgeir Waldemar har latt det trekke ut også tidligere, men på Love tar han det enda lenger. «Contagious Smile» er kortest på puslete fem og et halvt minutt, mens avsluttende «Black Ocean» bruker nesten et helt kvarter på å nå land. De resterende tre låtene er syv-åtte minutter lange. For at noen skulle spille Torgeir på radio har plateselskapet derfor valgt å gi ut to fire minutter lange edits som digitale singler, «Leaf On The Wind» og «Heart Of Gold». Det er en forståelig beslutning, men ingen av de to låtene tjener på det. Det er når de er fullstendige at de også folder seg ut lik en påfugl som stolt viser frem sin fjærprakt. Dette er låter som er ment å være lange og følgelig bør spilles i sin helhet. Den samme tankegangen har nok vært rådende hva hele albumet angår. Love er et gjennomarbeidet album i ordets helt rette betydning der alle bestanddelene har sin plass, sin rekkefølge og sin… tja, motivasjon?

Love er også et verk som beveger seg langt bortenfor det formulaiske. Ikke vet jeg hva slags plater eller artister Torgeir Waldemar og hans medsammensvorne har hatt som rettesnorer for dette prosjektet, men hele tilnærmingen til musikken gjør at jeg tenker på så forskjellige artister som Motorpsycho, The Mars Volta, Neu!, LCD Soundsystem, David Sylvian, Morphine, Daniel Lanois og Brian Eno, men med gjenkjennelige nikk til Neil Young og Gillian Welch, for ikke å snakke om CSN-koringen som er enda mer markant her enn den var på No Offending Borders. Låtskriveren Torgeir Waldemar viker aldri unna, men denne gangen har han valgt å kle komposisjonene sine inn i et solid vevet teppe av stor og høy lyd. Love er Godzilla, en plate med en hydrogenbombes ekplosive kraft og en sveitsisk urmakers presisjon, som neppe heller vil gi automatisk innpass på en americanafestival. Den er en ren forundringspakke, en gift that keeps on giving.

La deg heller ikke forlede til å tro at det er en sukkersøt plate om kjærlighet, tittelen til tross. Torgeir har selv dette å si, sakset fra pressemeldingen som ledsager platen: «Kjærligheten er drivkraften i alt vi gjør. Men kjærligheten er ikke bare vakker og behagelig, til det rommer den for mye – alt fra selvutslettelse til sjalusidrap. Vi må ta vare på hverandre, men også på verden rundt oss. Vi har handlet på bakgrunn av kjærlighet – enten det er kjærlighet til penger, status eller høy levestandard. Som en konsekvens er havet i ferd med å dø og skogene brenner. Om dette er måten å vise kommende generasjoner hva kjærlighet er, er ikke et åpent spørsmål. Kjærlighet forplikter, og den har konsekvenser.»

Det kan godt tenkes at vi lever i en endetid (hvor lang den kan defineres å være i et kosmisk perspektiv er et åpent spørsmål), og Love er en plate som gjenspeiler det på sin egen måte. Med tekster som til dels sitrer av ubehag og hypnotiske, repeterende rytmemønstre, vrengte gitarer og kaskader av lyd, utfordrer den lytteren og stiller visse krav. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, snarere det motsatte, men den er samtidig lett å like, eksepsjonelt melodisk som den hele veien er. Det er musikk som krever betingelsesløs oppmerksomhet og tar bolig i kropp og hode og sjel før den tar deg helt og holdent i sin favn. Den omslutter deg og svøper deg inn i sitt varme skjød, den lenker deg fast og kan slumpe til å skylle over deg og nesten drukne deg, men den tilbyr også frelse til den som kommer seg ut på den andre siden.

I åpningssporet «Leaf On The Wind» ser Torgeir seg selv som vandreren. Han har tråkket i stykker «the boots of a million miles», «climbed the stairs of ten thousand steps» og til og med flydd til månen bare for å konstatere at havet er for stort. Men refrenget gir trøst:

We are just a leaf dancing in the wind
We’re left alone
Hold on to the ones that will see within
What you have done

Plateselskapet har forsøkt å selge inn Torgeirs første plate som «eksistensiell», den andre som «politisk, rasende», og denne tredje som å handle om kjærlighet. Men Love er ikke mindre politisk enn sin forgjenger, hvis du ikke velger å avfeie miljøbevegelsen som apolitisk. Dirrende av raseri forvandler Torgeir den musikalsk veloppdragne «Contagious Smile» (der Bendik Brænne trår til med en helt fantastisk saksofonsolo) til en bitende kritikk av måten vi behandler jordkloden på. Det er likevel en forsoning å spore i både denne og andre tekster på platen, eller iallfall et håp om forsoning. Sammen med kompisen Ole Richard Stokke har han skrevet denne og påfølgende «Truncated Souls» («truncated» betyr direkte oversatt avkortet) der han øyner håp om at vi faktisk skal kunne ta vare på hverandre og – sannsynligvis – i forlengelsen av det også kunne ta vare på livet her på jorden.

Sjur Miljeteigs trompet løfter «Truncated Souls» ut gjennom atmosfæren, til ukjente himmelrom og fjerne galakser, og det kan saktens være fint med en fluktmulighet om det skulle gå helt i dass på vår egen planet. Hele platen har strengt tatt noe overjordisk eller – i det minste – majestetisk ved seg, en form for storhet som øker i styrke når den beveger seg fra låt til låt, fra rom til rom, i retning sitt klimaks. Men akkurat denne sangens dynamikk og spesielle oppbygging er enestående. Det er som om Richard Thompson møter Neil Young møter Bill Fay møter Talk Talk møter David Sylvian, og den komboen har jeg sant å si aldri hørt før. Trompeten er nok det hemmelige våpenet som virkelig gjør den spesiell, men her er så mange lag og nyanser, så mye som skjer, at det svimler for meg.

Akkurat som den forkortede versjonen av «Leaf On The Wind» er den ferske singlen «Heart And Gold», om ikke meningsløs så iallfall mangelfull, i sin fire minutter lange radioedit. Som jeg har antydet er det en grunn til at disse sangene er så lange. De trenger tid til å finne formen og kanskje til og med tid til å finne seg selv. «Heart And Gold» styrer inn i et syrete gospelspor i de siste tre minuttene, altså den delen du ikke får i radioversjonen, og den vokser samtidig betydelig i kraft og intensitet. Hvis du kan tenke deg en krysning av Neil Young, Deep Purple og Aretha Franklin er du muligens inne på noe. Ved veis ende avløses «Heart And Gold» av Ole-Henriks «sagelyder» i en nesten tre minutter lang innledning til den monumentale sistelåta «Black Ocean» der det høres som om Griegs «I Dovregubbens hall» ligger og durer i bakgrunnen. Da faller de siste brikkene på plass.

«Black Ocean» er soundtracket både til svart hav og skogbrannene som herjer i Australia – og andre katastrofer vi påfører stedet vi bor. Det er en låt som ikke ber om unnskyldning for noe som helst, et steinhardt, brutalt og intenst monster der Ole-Henrik Moe, Anders Møller og Torgeir Waldemar bruker innpå 15 minutter på å formidle sine musikalske innfall og vår mann tekstforfatteren med desperasjon i røsten synger om hvordan klokkene ringer mens vi ser jordkloden bli voldtatt og myrdet foran øynene våre. Her går dommedagspoesi og dommedagslyder hånd i hånd.

Det er veldig mye lyd inne i bildet her, og trekløveret er på ingen måte alene. Med seg har de Einar Jonassen Fjelde på orgel, Øystein Braut og Trond Mjøen på ekstra gitarer og igjen Bendik Brænne på saksofon og fløyte. Akkurat på denne låta spiller forresten Torgeir bass selv, mens den samme jobben på de øvrige låtene er overlatt Håvard Krogedal. I tillegg bidrar Daniel Henriksen og Kristine Marie Aasvang på kor, og resultatet er intet annet enn MASSIVT. En underliggende groove durer og går gjennom store deler av låta, og gitarer, orgel, saksofon og så videre krydrer og forsterker følelsen av at Armageddon er rett rundt hjørnet. Det låter direkte giftig av «Black Ocean», og i så fall er det tilsiktet. Torgeir Waldemar er ikke bare oppgitt, han er forbanna.

Albumcoveret er for øvrig deilig tvetydig: Det viser en kirkegård som delvis ses inne i sjablongbokstaver som danner tittelordet «LOVE» og er tegnet av Kristian Hammerstad. Spørsmålet er om det er bra eller dårlig at gravplassen ikke er heldekkende og at kjærligheten derfor vil vise seg å trumfe hatet og ødeleggelsene? Eller er det omvendt? La ikke Beelzebub og tilhengerne hans ta siste stikk!

Og skulle du lure, så er dette altså musikk som må spilles HØYT.

Sjekk også: De 100 beste platene fra 2010-tallet