Tilværelsens uutholdelige tyngde

Linde Heidi Foto Jo Michael 1050x723 - Tilværelsens uutholdelige tyngde
Heidi Linde har skrevet nok en strålende roman, Norsk sokkel. Foto: Jo Michael
Norsk sokkel productimage - Tilværelsens uutholdelige tyngde
Heidi Linde
Norsk sokkel
(Gyldendal)
5 Stars

Det er krevende å være menneske iblant. Om vi har fått livet i gave, har vi jommen fått en del problemer med på kjøpet, og å nøste opp i dem er ikke alltid lett. I vårt godt utbygde velferdssamfunn har vi i de fleste tilfeller et sikkerhetsnett som tar av for noe av fallet, men vi må foreta en rekke betydelige valg mens vi går, og konsekvensene av dem er deretter. Moralske dilemmaer står i kø, og det er ikke alltid godt å vite om vi velger rett eller galt.

Heidi Lindes nye roman Norsk sokkel handler ganske enkelt om hverdagsmennesker. Gjennom seks kapitler blir vi kjent med seks personer og får et gløtt inn i deres liv. Vi møter en godt voksen kvinne, Ragnhild, gift med en alkoholiker som omsider har valgt å oppsøke en avrusningsklinikk. En annen skikkelse er småbarnsfaren Kristian som lever et dørgende kjedelig og begivenhetsløst liv, der den ene dagen er den andre lik med til en hver tid altfor mye å gjøre. Hans største bekymring er å bli syk, og han har null overskudd til å glede seg over at han tvert imot er frisk som en fisk. 7 år gamle Nadja og lillebroren forsøker å finne seg til rette hos sine nye fosterforeldre, og godt voksne Gunnar forsøker å få plass til sin begynnende demente mor på et sykehjem. Renate ferierer med en venninne på Kreta, men klarer ikke nyte oppholdet fordi hun føler slik for lokalbefolkningen som serverer dem mat, vasker etter dem, bærer ut avføring og søppel og så videre. Endelig møter vi Kai og Vera, et ektepar som blir tilbudt fosterdiagnostikk når Vera blir gravid i en alder av 41. De seks historiene er løselig bundet sammen i den forstand at det er slektskap eller andre bånd mellom en eller flere personer eller bipersoner, og de er spredt rundt på forskjellige steder i landet. Hvert kapittel er for ordens skyld utstyrt med et forord som er utdrag fra en stortingsproposisjon eller departementuttalelse om det overordnede temaet for den enkelte historie.

Om dette høres kjedelig ut, er det stikk motsatt. Heidi Linde klarer kunststykket å skape strålende litteratur av det som på papiret kan virke som tørre, for ikke å si usexy, utgangspunkt. Det er godt gjort. Hun evner å vise frem hvor betydningsfulle enkeltskjebnene rundt oss er, og på et eller annet merkelig vis skriver hun medrivende og spennende om folks tilsynelatende hverdagslige problemer. Noe av hemmeligheten ligger kan hende i at Linde forstår sine karakterer så godt som hun gjør. Det ligger også mye empati i bånn som nok berører en nerve, både hos meg og andre som leser bøkene hennes.

La meg avslutningsvis få fremheve at Heidi Linde er en forfatter med en usedvanlig sans for gode titler. De to foregående voksenromanene hennes (hun skriver også barne- og ungdomsbøker) er Nu, jävlar og Agnes i senga. Jeg anser det som et privilegium å få lov til å lese bøker med så gode titler som disse og Norsk sokkel. Når innholdet også er deretter, er det bare å slippe jubelen løs.

Les også: Når biene forsvinner

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *