Det er fullt mulig å føre en argumentasjon for at dagens animasjonsfilmer kan være vel så gode som «vanlige» spillefilmer. Nå skal det dog nevnes at jeg kun ser et begrenset antall filmer for tiden i motsetning til hvordan det var for noen år siden da jeg så alt jeg kunne, men blant mine definitive favorittfilmer i nyere tid er Pixar-filmene Ratatouille (2007) og WALL·E (2008), og fjorårets herlige The Secret Life Of Pets fra det konkurrende produksjonsselskapet Illumination Entertainment. Alle er strålende filmer, laget med hjerte og hjerne og et enormt talent for historiefortelling av det klassiske slaget. Ingen av dem kan påstås å være frie for klisjeer eller sentimentalitet, men i den grad de kiler i tårekanalene er det med behendig varme og empati. Det er kort og godt filmer til å bli glad av. I mine øyne er de heller ikke per definisjon barnefilmer. Voksne kan ha minst like stort utbytte av dem.
Og så kommer Sing og topper det hele med enda mer hjertevarme og «god moral». Om det blir en slags brød og sirkus for en trøblete tidsalder er det ikke verre enn hva kinomørket i mer enn 100 år har lokket med: Ren eskapisme. Og uten eskapisme hadde vi ikke klart oss. Flukten fra hverdagen – uavhengig av om den er vanskelig eller enkel å takle – er nødvendig for oss alle. En av kunstens viktigste egenskaper er nettopp å transportere oss vekk fra våre egne liv, gjennom en tre minutters popmelodi, et maleri du aldri blir ferdig med, en bok du ikke klarer å legge fra deg eller en to timers spillefilm. Sing lykkes så det… eh… synger.
Dessverre fikk jeg aldri sett Sing på kino, så jeg har nå leid den i iTunes. Og i motsetning til så mange jeg kjenner har jeg ikke investert i dyr TV med dertil hørende fet lyd, men tro ikke at det forringet opplevelsen min av filmen. Jeg storkoste meg i fulle halvannen time pluss, uavhengig av svak lyd og liten skjerm. Det er som så ofte historien som betyr aller mest.
Forestill deg et Los Angeles uten mennesker, befolket av dyr. Alle slags dyr i fredelig, eller i det minste normal, sameksistens. Her er elefanter og griser, katter og mus, grizzlybjørner og koalabjørner, akkar og reker, sjiraffer og krokodiller, alle sammen påkledde og tekkelige, og selvfølgelig også veldig sjarmerende og morsomme. Her møter vi Buster Moon (koala), en evig optimistisk teatersjef på konkursens rand etter utallige fiaskoer, hans tilårskomne sekretær Miss Crawly (iguan med glassøye som stadig ramler ut), Busters beste venn Eddie (sau), og en gruppe deltagere i Busters store break or bust-arrangement, en sangkonkurranse der premien er på 100 000 dollar som han ikke er i nærheten av å kunne skaffe til veie. Stopper det ham? På ingen måte.
Etter en fantastisk audition, der to høydepunkt er tre synkronsvømmende syngende reker i en gullfiskbolle og en snegle som synger «Ride Like The Wind», ender Buster opp med en mildt sagt broget gruppe deltagere: Bankranersønnen Johnny (gorilla), wannabe-smørsangeren Mike (mus), 25-barnsmoren Rosita (gris) og hennes dansepartner, tyskættede Gunter (også gris), tenåringsjenta Ash (pinnsvin) og veldig sjenerte Meena (elefant). At det er trøbbel i kulissene kan du også trygt si. Faren til Johnny og banden hans raner banker med Johnny som utkikkspost eller sjåfør, Rosita har overveldende mye ansvar hjemme med sine 25 griseunger og ektemannen Norman som jobber 14-timersdager og sovner foran TVen når han kommer hjem, Ash har problemer med kjæresten, og Mike har en bande skumle grizzlybjørner som han har svindlet i poker på nakken. Og for hovedpersonen Buster Moon tårner det seg virkelig opp.
Selvsagt inntreffer katastrofene på rekke og rad, men motstand gjør sterk, eller hva? I klassisk hollywoodtradisjon er dette en film der det meste går grunnleggende i dass før det – selvfølgelig – tar seg opp igjen. Det er en hysterisk morsom og helt vilt rørende fortelling om menneskelig (?) vilje og prestasjonsevne, om mot og styrke, om å hente de indre reservene du ikke tror finnes, men som faktisk gjør er der om du tar deg selv ordentlig i nakken. Så ja, det er klisjéfylt og fint, men det er det siste jeg bryr meg om når jeg sitter fjetret og rørt med en tåre i øyekroken og et kjempestort smil plastret over hele fjeset. Sing er en film til å bli ekte glad av (og glad i), en film jeg garantert kommer til å se mange ganger og neppe vil bli lei av. Her er en detaljrikdom, kreativitet og oppfinnsomhet som hever filmen til noe langt over den jevne Ice Age– eller Madagascar-film, og et humoristisk tilsnitt som er akkurat det som skal til for å balansere de sentimentale elementene. Sing er i tillegg til å være en perfekt fortalt historie også hylende morsom, og som innledningsvis nevnt vel så mye en film for voksne som for barn.
Jeg så filmen med originaltale, og fikk følgelig gleden av å høre stemmene til kremfolk som Matthew McConaughey, Scarlett Johansson, Reese Witherspoon, John C. Reilly, Seth MacFarlane og mange flere. Det er mulig det funker på norsk også, men der har du noe av gleden ved å se animasjonsfilmer uten barn: Du slipper.
Les også: La La Land – nydelig hyllest til den klassiske musikalen
Selvsagt inneholder filmen også veldig mye musikk. Det synges og synges, og vi får mer eller mindre velklingende versjoner av velkjente låter som «Golden Slumbers» (The Beatles), «Shake It Off» (Taylor Swift), «I’m Still Standing» (Elton John), «Hallelujah» (Leonard Cohen) og «My Way» (Frank Sinatra), små utdrag av veldig mange andre kjente sanger og et par originalnumre, der Stevie Wonder og Ariana Grandes «Faith» som fikk en Golden Globe-nominasjon må fremheves. Hør gjerne på soundtracket, selv om det ikke står seg like godt på egne ben, som musikken gjør det i filmen.