Les denne føkkings boka!
I en alder av 27 er Kjersti Synneva Moen ute med sin første tegneserieroman, Grip den føkkings dagen, men det betyr ikke at hun er fersk i faget. De siste årene har hun gitt ut fire små seriehefter på egen hånd (det siste av disse bærer forresten tittelen På tide å gå ut og gripe den jævla dagen), og hun er en velkjent illustratør med flere utstillinger bak seg, senest i Avistegnernes Hus i Drøbak. Hun har tegnet en rekke platecover (blant annet for Rossman) og tegnet i fjor historien om Håkkis og Dorris, alter egoene til duoen Håvard & Dorothea, i form av et julehefte med CD, eller kanskje snarere en CD med julehefte.
Jeg ble først oppmerksom på Kjersti som frontfigur i punkbandet Rabagast (hun har selvsagt tegnet coverne på alle utgivelsene) på Underwood-scenen på Norwegian Wood-festivalen i 2017 og beskrev henne som «et fyrverkeri av en scenepersonlighet, med utseende og fakter som en krysning av Debbie Harry og Sherilyn Fenn med en liten dose Edvard Valberg slengt på for godt monn».
Det er lite punk å spore i tegneserieromanen Grip den føkkings dagen, og energien fra scenen manifesterer seg ganske annerledes på det tegnede ark. Her er det mer en indre motor som fører historien fremover og ikke den tøylesløse, udisiplinerte villskapen som ligger i punkens vesen. Ikke at Rabagast er så beinhardt når det kommer til stykket. Selv med titler som «God morgen, motherfucker» og «Verden går til helvete», er det nokså snill punk vi her snakker om. Men uansett viser nå Kjersti Synneva Lund – også til dels i motsetning til hva hun gjør i de små «indieheftene» hun har gitt ut på egen hånd – at hun er en strukturert historieforteller som tør å blottlegge sitt eget liv og sine egne følelser. Grip den føkkings dagen er en personlig beretning om ungdom og ensomhet, om å famle seg frem for å finne ut hvem man vil være – og enda viktigere – hvem man virkelig er.
Amalie er 16 år og flytter på hybel med bestevenninnen Vilja for å gå på skole et annet sted enn i hjembygda. Det er duket for Amalie versjon 2.0, med all den spenningen som knytter seg til en ny tilværelse og nye muligheter. De to venninnene ler seg skakke av alle slags sitater folk har som sine ledestjerner, og Vilja tegner opp deres eget manifest basert på de verste av de verste, Amalie & Viljas to do-list for the heart:
Live, love, laugh. Cherish the new beginnings, new friends, new wisdom. Take care of the memories yet to come. Live life to the fullest. Grip dagen. All secrets shared. Hver eneste fredag: Pizza & gossip.
Potensialet for å gripe dagen og følge alle de kokko klisjeene fra manifestet frontkolliderer med Amalies usikkerhet i møte med den nye hverdagen. Hun skal gå på KDA (kunst, design og arkitektur) på videregående, og tegneferdighetene er ikke hva hun tror. Møtet med den eplekjekke, skråsikre og breiale klassekameraten Iver og en kritisk kontaktlærer sørger for en solid realitetsorientering, og når Vilja fra den ene dagen til den neste har funnet seg til rette i sitt nye miljø med et helt sett nye venner, og mamma der hjemme er opptatt med alt annet enn å bry seg om datteren som er flyttet hjemmefra, faller Amalie inn i en nedadgående spiral fylt av enda mer usikkerhet, tvil rundt egne evner, sjenanse og ensomhet. Det blir tynt med pizza og sladder på fredagskvelden, for å si det sånn.
En fest hjemme på hybelen som Vilja tar initiativ til blir et negativt vendepunkt. Det fører med seg et noe uvillet eventyr med Iver og en mulig graviditet. Selv om dette i starten bare forsterker Amalies problemer, blir det heldigvis også en katalysator for å se ting i nytt perspektiv og får henne inn på den veien som skal føre til aksept av den personen hun er og gi henne ny – og sårt tiltrengt – styrke.
Jeg kjenner ikke og har heller aldri truffet Kjersti, men at Amalie er en skikkelse som i stor grad er basert på henne selv synes åpenbart. Den tegnede Amalie er identisk med slik Kjersti fremstiller seg selv, ironiseringen over teite slogans kjenner vi fra de tidligere heftene hennes og til en viss grad fra musikken til Rabagast, og alle som følger henne på Instagram kjenner igjen innslagene fra bruktbutikker og Twist-poser. Om historien hun forteller er ren selvbiografi, vet jeg ikke, men alt her føles opplevd. Hvis ikke er det i det minste bra jugd.
Det muligens mest kjærkomne med Grip den føkkings dagen er at boken avdekker en annen side av Kjersti Synneva Moen enn den vi er blitt kjent med til nå. Hun fremstår her som en moden, reflektert forfatter og kunstner med et formidlingsbehov som går langt utover satire og sjablonger, og hun har ryddet vekk noe av sin ironiske slagside. Riktignok er boken forholdsvis lett fordøyelig og tradisjonelt fortalt, men som tegner tar hun visse grep som viser sans for dynamikk og kontraster. Den store festsekvensen som kun er fargelagt i blått skiller den fra resten av boken og gir akkurat den mørke stemningen som trengs, og den forsterker inntrykket av Amalies isolasjon og utenforskap. Historien brytes også opp av dagboksider og heldekkende en- og tosiders tegninger, og det er som de mer enn 200 sidene flyr av gårde.
Å «røpe» at versjonen av Amalie som presenteres til slutt i boka er 3.0 er ingen stor spoiler alert, og jeg vil både håpe og tro at Grip den føkkings dagen signaliserer en versjon av forfattaren sjølv som er klar for en strålende karriere, om det er Kjersti 3.0 eller hva det nå måtte være. Saken er at en betydelig tegneseriekunstner for alvor har meldt sin ankomst. Om hun vil lage flere tegneserieromaner eller har i seg en stripeserie vil tiden vise, men jeg er bombesikker på at hun med denne «offisielle» debuten vil treffe hardt og bredt. Det er med andre ord bare å merke seg navnet: Kjersti Synneva Moen.
