Sting er en gammel hederskar som har fått altfor mye pepper. Den tidligere Police-bassisten og -frontfiguren har vært soloartist siden 1985 med til dels enorm suksess, og det mange kanskje ikke er oppmerksomme på er hvor variert denne delen av karrieren hans har vært. For ikke å si at den har vært kommersielt vellykket, men også kunstnerisk sådan.

I forbindelse med utgivelsen av åtte av soloplatene til Sting på vinyl – i en boks og enkeltvis – har jeg skrevet en artikkel for Universal Music der jeg går gjennom hver av platene. Sting er som mange vel har fått med seg også aktuell med helt ny musikk. Hans første «regulære» soloplate på hele 13 år, 57th & 9th, kommer i salg 11. november, og de to første låtene som er gjort tilgjengelig låter rett og slett ganske fett. Sjekk ut «I Can’t Stop Thinking About You» og «50000» på Spotify eller Tidal.

Det er jo egentlig for gærent, at en artist med så mye intens musikalitet i seg som Gordon Sumner – alias Sting – skal måtte «forsvares», men slik er det med enkelte artister: De kan være så dyktige de bare vil, men makter ikke fri seg fra flinkisstempel og latterliggjøring fra enkelte ofte altfor toneangivende forståsegpåere. Phil Collins, Eric Clapton, Sting og andre såkalt «voksne» artister må pent finne seg i sitt tilsynelatende imageproblem. Heldigvis lever de nok også svært godt med det, leende på vei til banken og alt det der. De er tross alt blant verdens mest kjente og dyktige musikere.

Slik åpner jeg artikkelen, da jeg virkelig mener at mange kunne tjent på å se både Sting og de øvrige nevnte herrer i et annet lys enn bare å kritikkløst akseptere at de er feterte skrotinger. Det er de jo virkelig ikke. Vil du lese mer finner du artikkelen i sin helhet her.