Dette med musikksmak og preferanser er rare greier. I en viss alder sitter veldig mange av oss med klare formeninger om hva som er bra og hva som ikke er bra, eller vi slutter å interessere oss, slutter å kjøpe musikk, tar den for gitt. «Det kommer ingen ny Dylan!» «Ingenting slår 80-tallet!» «Jeg er ikke så interessert i musikk, jeg, men jeg vet hva jeg liker.» «Forrige gang jeg kjøpte en plate var Bondevik statsminister.» «Jeg skjønner ikke disse som bare sitter på gutterommet og trykker på noen knapper. Se på Kygo, hva er det egentlig han bidrar med?» «Dette har jo ingenting med musikk å gjøre!» «Jeg liker nesten all musikk, men hip-hop fikser jeg ikke.» «Jeg kan ikke ta en spilleliste uten (sett inn din favoritt) på alvor!»

I dag har jeg valgt å lage en spilleliste for streitinger, som ifølge min ytterst subjektive definisjon er en person med det jeg oppfatter som kjedelig og litt satt musikksmak, gjerne på min egen alder, sånn pluss minus 50. Jeg tar som utgangspunkt at musikkinteressen generelt er forholdsvis laber, men at vedkommende som skal kunne ha glede av denne listen har hatt et forholdsvis sterkt forhold til en del sanger, primært i sine formative år og litt inn i voksenlivet. Men særlig eventyrlysten forventer jeg ikke at personen skal være. Vi snakker ikke om folk som fordyper seg i Miles Davis’ 70-tallsproduksjon eller Karlheinz Stockhausens eksperimenter innen musique concrète, for å si det sånn.

Listen jeg har laget er ment å fenge mange og favner bredt, men den primære målgruppen er folk som har gitt opp litt, men som jeg tror det er godt håp for. Derfor har jeg konstruert en godt schizofren spilleliste med gamle klassikere som helt sikkert vil begeistre både den ene og den andre, men samtidig lagt inn det som for den gjennomsnittlige streiting vil være ukjent musikk, men som jeg tror vedkommende vil kunne like og ha glede av.

Mesteparten er musikk av forholdsvis gammel dato, men slett ikke alt. Og jeg tenker som så at om en person liker ABBA, Kim Wilde, Dire Straits eller Janis Ian, så går det helt fint an å like The Opium Cartel, Gary Olson, The Northern Belle og A Girl Called Eddy. Uten sammenligning for øvrig. Liker du Bob Dylan er det ingenting i veien for at du liker Dylan Mondegreen, og hvis du synes Pat Benatars «We Belong» er fin, tipper jeg du lett kan synes det samme om Signe Marie Rustads «We Belong Somewhere» selv om det bare er titlene som minner om hverandre. Her kommer de back to back, så se hva du synes.

Og til alle dere andre som ikke regner dere som streitinger, vil jeg bare ha sagt én ting: Dette er en skikkelig bra spilleliste med bare bra musikk. God fornøyelse, alle som en!

Sjekk også: 1983 – all den beste musikken