So Are We
«My Dear»
(Stan Records)
[usr 6 text=»false»]

Balladen «Heart On A Wire», den første utgivelsen til So Are We, kom i fjor og bar bud om en duo å regne med. Men for å være helt ærlig skrek den ikke om oppmerksomhet, og det er vanskelig å si at den skilte seg veldig ut i en beinhard utgivelsesverden der kampen om oppmerksomhet er nådeløs. Oppfølgersinglen «My Dear» som slippes fredag og har førpremiere her på bloggen nu, er en helt annen skål. Snakk om umiddelbar ørefryd! Spørsmålet om dette er pop eller country er åpenbart påtrengende, men betyr det egentlig stort når det kommer til stykket? Til syvende og sist handler musikk for meg om hvorvidt det låter bra eller ei. «My Dear» låter Bra. Med en kjempestor B!

So Are We er Guro Vikingstad (vokal) og makker Stian Haslie (gitar). De to møttes da de studerte musikk på Trøndertun folkehøgskole, men gikk hver sin vei før de slo seg sammen igjen. Guro dro til Liverpool der hun tok en bachelor i musikk på instituttet LIPA, mens Stian jobbet som låtskriver og frilansgitarist her hjemme.

«My Dear» er tre minutter supermelodiøs lykkerus. Det er også en meget velarrangert sang, et stykke up tempo popmusikk (eller country) som sitter rett i øregangene, i fot og i hjerte. Den har den type melodi jeg simpelthen ikke klarer å beskytte meg mot, og vekker noe av det samme i meg som første gang jeg hørte The Northern Belle. Det er en påminnelse om hvorfor jeg begynte å skrive om musikk en gang for altfor mange år siden og om hvordan musikk kan resonnere i meg. For øvrig er ikke The Northern Belle noen dårlig sammenligning. «My Dear» er skrevet av Guro, arrangert av henne og Stian i kompaniskap, og kunne glidd helt sømløst inn i et Northern Belle-sett. Den har et rikt lydbilde og en uimotståelig melodi og funker på omtrent samme måte.

Særlig banjoen er fremtredende, traktert av Stian som også står for gitarer og bass, mens Gunnar Sæter står for et stødig trommekomp. André Viervoll er til stede med tangenter, og Helene Alseth Haaland og Stian Borgen korer. Sangen har en veldig god produksjon og et rikt lydbilde fylt av luft og fin klang. Jeg vet ikke om så mange husker bandet Green Cortinas og spesielt deres debutsingle «I Don’t Wanna Sleep Tonight», men «My Dear» minner meg om den. De to låtene ligner egentlig ikke nevneverdig på hverandre, men har noe av den samme umiddelbarheten, klassiske låtstrukturen og melodiføringen. Om det er en pekepinn for suksess, ligger So Are We brukbart an. Green Cortinas ble belønnet med Spellemannpris i kategorien årets nykommer for 1995-utgivelsen Sleep, for øvrig deres eneste album.

Sjekk også: Borgar Storebråtens nye single

«My Dear» er likevel adskillig mer lavmælt, på et vis et uttrykk for en moderne type countrypop, slik vi hører fra amerikanske artister som Kacey Musgraves, Maren Morris, Drew Holcomb eller Jerrod Niemann, men hakket mer nedpå, ikke så «bredbeint» amerikansk, om du vil. Det til side tror jeg ikke det er noen verdens ting i veien for at en sang som denne vil kunne gjøre det skarpt i USA. Til tross for en alvorlig tekst som handler om et kjærlighetsforhold som står i fare for å ryke, er det en jublende glad låt med betydelig hitpotensial, og Guro Vikingstads stemme er stødigheten selv. Hun har en super diksjon, meget god engelskuttale og et arsenal av følsomhet og trygghet i stemmen som kan ta henne langt.

I mars kommer So Are We, duoens selvtitulerte debut-EP, og i april og mai gjør de åtte spillejobber. Man vet aldri, men om Guro og Stian er villige til å ta de store valgene og virkelig tør å satse, tror jeg de kan nå langt. De trenger rutine, og debut-EPen bør være et visittkort som hjelper dem til å få det. Nå som Darling West er i ferd med å få et lite fotfeste i USA, er det håp om at de kan være fødselshjelpere til en «norsk bølge»? I så fall er det bare for So Are We, The Northern Belle, Lucky Lips og en haug andre band og soloartister å stille seg i kø. De har alle det talentet som skal til.

Sjekk også: Jonas Skybakmoens første solosingle