Noen ganger gjør vi det enkelt. Her er fire låter jeg stormdigger som er kommet de siste ukene.

I dag ble albumet Proxy Music med Linda Thompson sluppet. Tittelen reflekterer at hun har mistet stemmen på grunn av en nevrologisk sykdom, og således har skrevet et knippe nye sanger som hun har bedt andre artister om å synge. Det er masse å si om platen (og coveret) som jeg ikke har rukket å høre i sin helhet ennå, men jeg noterte meg at The Unthanks har fått tildelt en av sangene, og måtte sjekke ut den. Du milde måne, så fint det er blitt! Rachel Unthank synger smellvakre «Three Shaky Ships» med sin umiddelbart gjenkjennelige og makeløst fine stemme. Linda må være SÅ fornøyd.

Det er to uker siden første single fra Vilde Byes kommende debutalbum Colder ble sluppet. «Denial» er en smygende luring av en countryballade produsert av Torgeir Waldemar med ordentlig fin musisering. Hun har skrevet sangen sammen med en ung mann ved navn Jakob Struve (som ikke må forveksles med den for lengst avdøde tyske matematikeren Jacob Struve). Spøk til side, etter den to år gamle selvtitulerte debut-EPen og en coversingle hun gjorde sammen med Dag Vagle, har jeg en stygg mistanke om at vi har å gjøre med et talent litt utenom det vanlige i Vilde Bye. Dette blir spennende.

Preben Sælid Andersen (som spiller i Death By Unga Bunga og Hajk) har styrt lyden på den nye singlen «Brente jenter» som er et samarbeid mellom de to usedvanlig talentfulle unge sangerne/låtskriverne Yngvil og Synne Sørgjerd som begge har til gode å albumdebutere. Det er en lettbent, utspekulert catchy låt fra to jenter med behov for å riste av seg uheldige gutteopplevelser, og bedre måte å gjøre det på kan jeg ikke forestille meg. «Brente jenter» er nesten uforskammet god og bør bli en av sommerens virkelige anthems.

Til slutt må vi ha med en coverlåt. Norgesvennene (ja, de er det) Ward Hayden & The Outliers har spilt inn en fantastisk versjon av en fantastisk låt, Bruce Springsteens eviggrønne «Glory Days» som er hentet fra 40-årsjubilanten Born In The U.S.A. Den skiller seg en del fra originalen, og Ward og kompani har tilført en letthet som gjør den mindre rocka, men til desto mer av en bekymringsløs poplåt. Du kan liksom ikke unngå å glise av det her. Håper de spiller den på John Dee når de er tilbake i Oslo 24. september!

Dett skulle være dett; fire låter, femten minutter, vær så god og god helg!

PS! Er dette å betrakte som fire kortanmeldelser? Tror vi sier det. 6 på terningen til hele hurven!