Skulle du ha behov for en leksjon i kunsten å skrive, er det ikke mange det vil være smartere å ty til enn Torgrim Eggen. Det er heller ikke mange som er like svære i kjeften som ham, og det er noe å lære av det også. Nå er 137 av hans utallige artikler samlet i én, ikke spesielt hendig, murstein av en bok, under tittelen Bredt fokus. La den bli årets sommergave til deg selv eller en du er glad i.
Et ordinært forfatterskap er som kjent ikke mye å bli rik av, og omtrent like sjeldent kan et ekstraordinært forfatterskap omsettes i noe mer enn en ganske stusslig inntekt. Ta John Williams, den amerikanske forfatteren som skrev Stoner, først utgitt i 1965. Da den ble relansert for jeg vet ikke hvilken gang rundt 2010 eller noe våknet omsider verden og anerkjente den stillferdige romanen om en ulykksalig universitetsprofessor som stor litteratur med et påfølgende massivt salg og oversettelser til all verdens språk. På dette tidspunktet var imidlertid Williams for lengst død etter å ha jobbet mesteparten av sitt yrkesliv nettopp som universitetsprofessor og underveis skrevet ytterligere tre romaner og et par diktsamlinger. Ingen av dem gjorde ham i nærheten av velholden.
Williams’ skjebne er kun ett eksempel på en størrelse som ikke har kunnet leve av forfattergjerningen. Det finnes flere av dem enn det er mulig å telle, både ute og her hjemme. Selv med et godt sosialdemokratisk nettverk, legio stipendordninger og forlag som er fleksible med forskudd, er det ikke mange norske forfattere som lever godt av å skrive bøker heller, det være seg romaner, noveller, sakprosa eller – gud forby, for da er du sjanseløs – diktsamlinger. Er du forfatter og det ikke står Jo Nesbø eller Jørn Lier Horst på skatteseddelen, er sjansen stor for at du trenger en viss biinntekt for å få særlig til måltider på bordet.
Hadde Torgrim Eggen – for å ta et helt vilkårlig eksempel – satset på å livnære seg av forfatterskapet alene kunne han støtt på noen utfordringer, til tross for visse salgssuksesser. Heldigvis hjelper det godt med bakgrunn som høylytt journalist og rabagast med sans for spissformuleringer, samt en medfødt aversjon mot bullshit. Slikt kan det bli gode artikler av, og Torgrim må betraktes som både journalist, kommentator og essayist, vel så mye som skjønnlitterær forfatter. Fra han sammen med Herman Willis og Hans-Olav Thyvold ga ut det satiriske kulturleksikonet Nisser & Dverge i 1991 og debuterte som romanforfatter med Gjeld året etter, har han satt navnet sitt på ytterligere 16 bøker, ifølge Wikipedia; romaner, reiseskildringer og mer, for ikke å glemme den monumentale Axel Jensen-biografien fra 2019, som dro i havn Brageprisen i kategorien «faglitteratur/sakprosa». Men han har også jevnt og trutt skrevet artikler for ymse oppdragsgivere og således vært sikret midler som har kunnet bidra til hans velkjente sans for livets mange gleder.
Mange vil nok synes 758 sider blir vel mye Torgrim Eggen. Jeg er ikke blant disse. Antologien Bredt fokus – Artikler i utvalg 1983-2023 er likevel ikke for alle. Du bør for eksempel tåle en litt breial grunntone som er et av flere eggenske kjennetegn, men vi kan trygt legge til mer flatterende adjektiver som grundig, kunnskapsrik, velformulert, analytisk, nerdete (sagt i beste mening), underholdende, morsom, utleverende, empatisk, velmenende og – tør jeg si det? – klok. De 137 artiklene trykket i denne boken, delt inn i seks kategorier, er breddfulle av innsikt som så å si helt uavhengig av tema gjør dem lærerike, på ett eller flere vis. La derfor ikke størrelsen skremme deg. Noen ganger er stort bra.
Mitt første møte med Torgrim var i hans tid som musiker, mer presist som bassist i new wave-bandet The Cut som ga ut to LP-plater – klassikeren Shadow Talks (1981) og Silent Movies (1982) samt den konseptuelle EPen The Business Class Dance S.P.Y. i 1984 (debut-EPen Four Cuts – Fresh And Bleeding fra 1980 bør vel også nevnes) – før det var kroken på døra. The Cuts endelikt ble også slutten på Torgrims tid som aktiv musiker.
Allerede året før hadde han startet som musikkjournalist i Nye Takter. Den eldste artikkelen i Bredt fokus er hentet derfra og bærer tittelen «Idolet som falt til jorda». Her handler det om David Bowie som «madonna, myte og medianisse». Bowie har oppnådd sitt store kommersielle gjennombrudd med albumet Let’s Dance og skal opptre på Nya Ullevi i Göteborg, der Torgrim og noe sånt som 60 000 andre publikummere (jeg var blant dem) er til stede. For en som så å si har holdt verdens kanskje mest innflytelsesrike artist på en pidestall gjennom 70-tallet, der hans forskjellige epoker frem til 1980 ble presset inn i et imponerende kort tidsrom, er den gjennomkommersialiserte versjonen av kameleonen Bowie en gedigen skuffelse:
«Let’s Dance er David Bowies Avalon, bare dårligere; et polert og trygt testament fra en artist som har fått fred med seg selv og nådd høyden samtidig som «alle» vet at han har passert den.»
Det Torgrim ikke kunne vite den gang, men muligens hadde en anelse om, var at det skulle bli vesentlig verre. De to oppfølgerne til Let’s Dance – Tonight (1984) og Never Let Me Down (1987) – overgikk hverandre i ubrukelighet, og skal vi være virkelig kritiske var det først med sine to siste plater, The Next Day (2013) og ikke minst Blackstar (2016) at et nytt Bowie-album føltes viktig igjen. Dette står for min regning, ikke Torgrims, men jeg vil tro han ikke er voldsomt uenig.
Jeg ble kjent med Torgrim to-tre år etter konserten i Göteborg. Han jobbet som redaktør i BEAT, og selv hadde jeg så vidt startet min karriere som musikkjournalist, først i fanzinen Absolute Musique og videre i popbladene POP og Logo. Som ung, uerfaren og sulten journalistspire på vei inn i den forlokkende mediaverdenen og musikkbransjen, møtte jeg både Torgrim Eggen og andre signaturer jeg var blitt inspirert av gjennom spaltene i Puls, Nye Takter og BEAT, på konserter, pressekonferanser og fester. Det jeg måtte ha følt av ærefrykt for deres personer forduftet (av åpenbare årsaker) raskt, men jeg har flere av dem å takke for både vennskap og vennlighet, og i noe grad en viss inspirasjon. Jeg fikk også tidsnok prøve meg som anmelder i BEAT, og med det var en tidlig ambisjon oppfylt, og jeg var i gang med mitt.
Så blir man eldre og tryggere på det man gjør, og kanskje er ikke lenger dette med inspirasjon av like stor betydning, men én person hvis penn jeg bestandig har beundret er nettopp Torgrim Eggens. Kan hende må man selv være et skrivende menneske for helt å innse hvordan han briljerer med språket og dets virkemidler, men det vil jeg ha sagt; få eller ingen jeg vet om skriver fullt så elegant og så korrekt som ham, år etter år; artikkel for artikkel, bok for bok. Og det, folkens, er inspirerende. Hvor ufattelig det enn kan virke, er det veldig mange journalister i dette landet som ikke kan skrive. Torgrim kan.
For at dette ikke skal renne ut i panegyrisk visvas må jeg presisere at han slett ikke alltid er fantastisk, men han er som regel god. Eller la meg være raus nok til å si veldig god. Jeg tror noe av det avgjørende for at resultatet ofte blir så bra som det gjør ligger i graden av engasjement og tilstedeværelse. Når Torgrim blir ordentlig varm i trøya og virkelig ivrer for et tema – når han har et mer personlig anliggende utover å skrive x antall ord – kan det bli sublimt.
Vi får ta noen eksempler:
«Sex og reserveliv» er en lang tekst om Ayn Rands forfatterskap og tankegods skrevet for Samtiden i 2012. «Jeg leser Ayn Rand slik at du kan slippe», står det i varedeklarasjonen i Bredt fokus, og dette er jeg takknemlig for. Her går Torgrim grundig til verks. Han borer dypt inn i Ayn Rands tankeverden, og undrer seg over hvilke kvaliteter som har gjort henne til vår tids mestselgende og mest omtalte filosof. Eggen gir en frisk, men grundig analyse av Rands to romaner Kildens utspring (The Fountainhead, 1943) og De som beveger verden (Atlas Shrugged, 1957), og hennes filosofiske system objektivismen. Han tar Rand på dypeste alvor, og slik kler han henne også naken. Han er heller ikke spesielt elskverdig i sin behandling av hennes tilhengere, men gjør likevel et forsøk på å forstå hvordan den grunnleggende egosentriske filosofien er blitt en ledestjerne for så mange, ikke minst politikere der ute på ytre høyre fløy.
Han klarer heller ikke dy seg for å gjøre seg morsom på Rands og hennes fanskares bekostning, og avslutter sin lange analyse med en vits:
«Hvor mange objektivister må det til for å skifte en lyspære?
Svaret er én. Én til å oppfinne lyspæra, bryte malmen, lage innfatningen og glødetråden, blåse glasset, demme opp fossen, starte turbinene, trekke ledningene frem til stedet, skru pæra i og slå den på.»
Og han runder av slik:
Så trenger vi en fri, vakker og selvstendig kvinne til å underkaste seg i et gjensidig egoistisk samleie, som en feiring av livet selv og det faktum at pæra lyser og utsletter mørket. Hun vil først skru av lyset som en siste handling av kristen skamfølelse og borgerlig dyd, men vår helt slår den på igjen. Teppe.
«Trollkvinnen Tove» er tittelen på en tale (samlingen rommer et knippe taler og foredrag i tillegg til alle artiklene) Torgrim holdt i den finske ambassadørboligen i Oslo i forbindelse med Tove Janssons 90-årsjubileum i 2004 (hun døde tre år tidligere). Hans åpenlyse kjærlighet til forfatteren av Mummi-universet er smittende, og hans klokkertro på at «intense studier av Tove Janssons bøker er den beste vaksinen som fins mot at barn skal vokse opp til å bli filifjonker eller hemuler» er verdt å ta på alvor. Jeg kan på ingen måte min Mummi-verden til punkt og prikke, men har bestandig hatt en iboende skepsis til både filifjonker og hemuler. Den har ikke mildnet med alderen.
Mer litteratur, nå av den skumlere sorten. I artikkelen «Iä! Shub-Niggurath! Livsbeneielsens lokkerop», publisert i det kortlivede tidsskriftet Ordforord i 2006, skriver han om den franske enfant terrible Michel Houellebecqs biografi H.P. Lovecraft: Against The World, Against Life, som til alt overmål har forord av Stephen King. Dermed er scenen satt, og Torgrim har fått carte blanche til å velte seg i uhygge, ondskap, okkultisme, perversjoner, misantropi, med mer. Her er jeg nødt til å gjengi en fantastisk fotnote (som Torgrim for øvrig sjelden tyr til i sine artikler):
Lovecraft-lesere som kommer fra det med forstanden i behold er, tror jeg, ganske immune mot konspirasjonsteorier. Har du stått ansikt til ansikt med den store Cthulhu, eller hørt den sjelløse fløytemusikken som omgir Nyarlathotep, den blinde guden av det krypende kaos, lar du deg ikke imponere av sprøyt om Rosenkreuzerne, Illuminati eller hva som måtte bli sagt eller ikke på møter i Bilderberger-gruppen (der så lite lovecraftske skikkelser som Johann Olav Koss deltar).
Nettopp konspirasjonsteorier er et yndet tema hos Torgrim, behandlet i flere av bokens artikler. «I skitstormen» er en reportasje han skrev for Humanist, publisert i 2012, der han redegjør for en Facebook-kampanje i regi av Human-Etisk Forbund han var invitert til å være med på i 2011. «Ingen liker å bli lurt», som den het, hadde til hensikt å «styrke kritisk tenkning i befolkningen», en ambisjon han var villig til å stille seg helhjertet bak.
Problemet som oppsto var at kampanjen raskt utviklet seg til å bli en slags skyttergravskrig mellom de allerede «kritisk tenkende» på den ene siden av fronten og en salig blanding av konspirasjonsteoretikere, vaksinemotstandere, Åndenes makt-fans, Holocaust-fornektere og mye annet rart på den andre. Humanists redaktør foreslo at Torgrim for bedre å visualisere konflikten for leserne kunne ta utgangspunkt i Ernst Jüngers rystende skyttergravsmemoarer, I en storm av stål – Dagbok fra Vestfronten 1915-17, som nettopp var nyutgitt. Hvilken utmerket idé. Notatene fra skyttergravens gru er i høyeste grad sammenlignbar med polariseringen han bevitnet, og som vi i stadig sterkere grad ser bre sin mørke hånd over dagens samfunn, noe sosiale medier også må ta sin grimme del av ansvaret for. Torgrims velvalgte sitater gir således strålende perspektiver på «Ingen liker å bli lurt-konflikten».
Man kan sikkert avfeie kåseriet «Om advokatstanden» Torgrim holdt på et advokatseminar i 2001 som en smule flåsete, men jeg tipper det ble mottatt med både latter, anerkjennelse og bifall. Jeg ler iallfall – høyt – når jeg leser sammenligningen av advokater og de mer travle psykoterapeutene:
Jeg tror egentlig det er mange av oss som trøster oss med litt juridisk bistand mens vi venter på plass, for advokater er det ingen mangel på. De gjør nesten akkurat det samme, lytter til dine historier om hvor misforstått du er og hvor fælt du har det, og kommer med gode råd. Flere enn psykologene, egentlig. Jeg har nesten aldri hørt om at en psykoterapeut har sagt at en pasient er ferdigbehandlet og kan betale i kassen og gå, men jeg har opplevd at en advokat har kurert mitt problem – eller motsatt, har erklært det som uhelbredelig – og at jeg deretter har vandret ut av vedkommendes liv for alltid. Det må dreie seg om to helt forskjellige forretningsstrategier.
Andre steder skriver Torgrim om hvordan CIA brukte abstrakt kunst som våpen mot kommunismen under den kalde krigen («Den kalde kunstkrigen»), om hvordan det har seg at det befinner seg en statue av Frank Zappa i Vilnius («Frank Zappa var aldri i Vilnius»), og om «Hvorfor filmer blir dårlige».
Torgrim er også glad i gonzojournalistikk eller nyjournalistikk à la Hunter S. Thompson og Tom Wolfe. Det har inspirert ham til blant annet «Kapitalismens siste dager», der han og kollega Sindre Kartvedt besøkte Hong Kong da den tidligere britiske kolonien ble kinesisk i 1997, og noe mindre vellykket, om en filmfestival de skulle dekke i Havana året etter («På filmfestival i Havana»). Andre steder skriver han om sin velutviklede skepsis til bergensere spesielt («Bergen, Grand Prix og galskap») og vestlendinger generelt («Reisen til Norges hjerte»).
I det første pandemiåret skrev han et essay om Einstürzende Neubautens 40-årsjubileum («År null-mentaliteten») der han blant annet refererer til da Blixa Bargeld og hans medsammensvorne «spilte» i Oslo i november 1983 og «skremte vannet av både et tv-team og en samling nokså hardbarkede punkere og postpunkere. Ekstranummeret besto i at F.M. Einheit slengte et par molotovcocktails ut i jernskrot-kaoset på scenen og lot publikum selv fullføre». Han er innom samme konsert i en tale til en utstillingsåpning i Bergen fra 2010 («Folk og røvere på åttitallet»), og så vidt jeg husker bretter Torgrim denne historien ut i all sin komiske absurditet i en hylende morsom sekvens i sin eminente bok om Berlin fra 2013. Detaljene endrer seg for øvrig en smule hver gang historien blir gjenfortalt, slik gode historier gjerne blir. Print the legend, not the fact!
Han viser kun måtelig entusiasme for Håkon Moslets TRBNGR-biografi Sagaen om denimfolket («Gudenes gummikølle»), mens forakten for OL-lobbyistene som forsøkte å få de olympiske leker til Oslo i 2022 («Tåpenes sammensvergelse») ikke bare er entusiastisk, men så kraftfull at den har potensial som rakettdrivstoff om du tapper den på flaske.
Et aspekt å merke seg er at mange av temaene han belyser er vel så aktuelle i dag som da artiklene ble skrevet. Det skyldes nok i stor grad forhold utenfor Torgrims styringsevner, men ett skal han ha i denne sammenheng, og det er at han er i stand til ikke bare å trekke linjene bakover, men også se frem i tid uten dermed sagt å være spåmann.
Han vokste opp med en fascinasjon for science fiction som har fulgt ham siden, og som nok har vært ham til hjelp hva fremsyn angår. Da snakker vi Stanley Kubricks 2001: En romodyssé og Ridley Scotts Blade Runner snarere enn Lucas’ Star Wars og Roland Emmerichs Independence Day, Frank Millers dystopiske Batman og ikke Alex Raymonds Lyn Gordon. Han kjenner sin Arthur C. Clarke (hvis noveller ligger til grunn for 2001: En romodyssé), Philip K. Dick (ditto Blade Runner eller Do Androids Dream Of Electric Sheep? som romanen den nydelige filmen er basert på heter) Kurt Vonnegut Jr., Ray Bradbury, George Orwell og selvfølgelig William Gibson.
I essayet «Framtiden er over» beskriver han Gibson som en av samtidslitteraturens store betraktere. Med denne egenskapen til grunn var Gibson i stand til å forestille seg hvor kybernetikken med kunstig intelligens, internett og mye av det vi tar for gitt i dag var på vei allerede ved inngangen til 80-tallet. Om ikke Torgrim er en norsk Gibson er også han en svært god betrakter og utmerket godt i stand til å ta pulsen på strømninger i tiden, hvor enn de dukker opp og hvilken fasong de nå måtte ha.
Så, undrer kanskje noen, holder de tidlige artiklene i denne boken mål, eller trengte Torgrim Eggen litt tid for å bli en god skribent? Svaret er at han i grunn var forbløffende god alt på 80-tallet. Hist og pist skranter det litt, men ikke så det er sjenerende, og det er de færreste forunt å være virkelige vidunderbarn. Denne samlingen kan tyde på at Torgrim faktisk ikke er langt unna å kunne kalles uvanlig begavet fra tidlig alder, men vi skal også huske at det tross alt er mer av hans skriverier som ikke står å lese i Bredt fokus enn som gjør det. Jeg antar at han har brukt litt tid på utvalget.
At han har valgt å inkludere BEAT-artikkelen «Dette er alvor, blodig blodig alvor» om da han var med Dumdum Boys på turné i 1989, er litt overraskende når vi leser følgende passasje om bandets fans under en konsert i Bergen:
Det heter seg at det er jentefrekvensen på konsertene som er det egentlige målet på suksess i rockbransjen. Vel, her er de – hauger av dem, deilige som faen, mellom 15 og 30, øynene stråler mot scenen og de fleste ser ut som om de godt kunne tenke seg å ta en Dumdum Boy med hjem.
Han hadde neppe skrevet det samme i dag, men siden han åpenbart ville ha med artikkelen er han også tøff nok til å la den passere som opprinnelig skrevet og publisert. Hadde han villet, kunne han fjernet «mellom 15 og 30» uten at en sjel hadde fått det med seg.
Noe Torgrim ikke driver med er å sparke nedover (selv om noen vil mene han gjør det), men det kan gå kraftig for seg både bortover og oppover. Og han tar gjerne en krangel, men er ingen notorisk kranglefant av den grunn. Jeg vet om mange ordkyndige mennesker som kan være nokså spisse og lite sympatiske, men bak Torgrims slagkraftige ytre finnes en mann med et udiskutabelt godt hjerte. Du kan lese det mellom linjene i nesten alt han skriver. Han står aldri i fare for å bli forvekslet med et rasshøl, men er nokså direkte enkelte steder, for eksempel i «Plag en forfatter» som han skrev for Journalisten i 2007. Det stusslige er at dagspressens behov for å konstruere konflikter som ikke finnes er nøyaktig det samme i dag, om ikke det er blitt enda verre.
Mange vil mene Torgrim var litt slem med Kjell Magne Bondevik da han anmeldte den tidligere statsministerens selvbiografi Et liv i spenning for Klassekampen i 2008 («Rødt kort»); jeg synes snarere han var svært presis. Vi kan si mye av det samme om dobbeltanmeldelsen («Fra hinsiden», 2012) av Gro-Helen Tørums Sjaman på høye hæler og Joralf «Snåsamannen» Gjerstads fjerde (!) selvbiografi De gode gjerninger. Han er hverken mild eller snill, men han bretter deres tankegods ut for å vise hva det virkelig er – sludder og vås, for ikke å si svindel og bedrag.
Vi blir også godt kjent med forfattaren sjølv. I 2010 holdt han et foredrag om sin nyss utkomne roman Jern for Kjettersk Kjeller, som er en slags «fritidsklubb for voksne». Her forklarer han hvordan han sammen med sin venn Didrik Søderlind satte seg fore å dikte opp et «plausibelt, sammenhengende trossystem», og jeg skal hilse å si det gir et fascinerende innblikk i en forfatters mange utfordringer. Det er nesten utålelig ambisiøst, og det er utrolig spennende lesning.
I 2009 skrev han etterord til nyutgivelsen av debutromanen Gjeld (1992), som også blir publisert her, og da Den nye Dylan (1997) ble utgitt som ebok og lydbok i 2020 skrev han også et etterord som står å lese i Bredt fokus. Sistnevnte er som enkelte kanskje vil vite romanen om den fiktive, lettere Åge Aleksandersen-aktige rockstjernen Sverre Sæverud, satt til et miljø Torgrim kjente ut og inn, den norske musikkbransjen. Sverre «beveger seg i en verden befolket av virkelige mennesker», og Torgrim benyttet svært mange bekjentskaper som bifigurer i romanen, meg inkludert, attpåtil to steder. Iallfall basert på disse to sekvensene vil jeg igjen fremheve Torgrims gode evner som betrakter. Jeg har ikke boken for hånden og kan derfor ikke sitere ordrett, men i den ene scenen (en pressekonferanse, mener jeg å huske) poengterer han at jeg som vanlig drikker rødvin der andre drikker øl, mens han i en mer generell omtale skriver noe sånt som at jeg har forbløffende svak økonomisk teft til å være sønn av en redaktør i en næringslivsavis. Presise observasjoner, begge to, om ikke noen av dem dermed sagt var å betrakte som breaking news.
Mer interessant er hvordan boken ble noe av et fenomen; utskjelt, debattert, nullet av Kulturrådet og tatt inn igjen, slaktet og herjet med. Torgrim «ble uvenner med alt og alle». Det var en livlig tid.
For å være ærlig er Bredt fokus så tjukk at jeg var klar for bare å bla litt her og der, lese det jeg fant interessant og hoppe over mye. Så ble det i stedet til at jeg slukte den med stor appetitt og leste fra perm til perm. Torgrims evne til å sette seg inn i og forstå et sakskompleks er beundringsverdig, og så godt som alt han skriver vitner om solid arbeid. Han er dessuten belest på en måte som simpelthen forbløffer, og at han kan gjøre så å si et hvilket som helst tema interessant gjennom sin treffsikre formidlingsevne taler også til hans ære. Jeg må medgi at jeg er litt misunnelig.
Men det kan altså gå litt hardt for seg noen ganger. I flere artikler kommer innrømmelser om at han kan ha dratt litt vel mye på i en del feider, uten at innrømmelsene skal forveksles med unnskyldninger. Den avsluttende artikkelen i Bredt fokus, «Menn som hater kvinner» (hentet fra VG i 2011), handler ikke om Stieg Larssons kriminalroman, men om at det offentlige debattklimaet for kvinner er et ganske annet enn det er for menn. Her skriver han om at kvinner blir utsatt for grov sjikane og trusler ved den minste ytring, og setter det i et perspektiv han «kjenner utmerket: det mannlige»:
I 20 år har jeg tilhørt den såkalte offentligheten – det vil si at jeg har vært intervjuet i alle medier, publisert bøker, artikler, kronikker og så videre. Noen ganger, skal det innrømmes, med ikke altfor gjennomtenkte synspunkter. Jeg har delt ut til kreti og pleti, til høyre og venstre, vært rundhåndet med idiotforklaringer og fornærmelser.
Jeg har ALDRI mottatt en trussel.
Kjeft, javisst, i massevis. Ukvemsord. Idiotforklaringer. Rare telefoner fra skrullinger, yessir. Men aldri en melding, verken muntlig eller skriftlig, verken anonym eller signert, som har fått meg til å begynne å lure på om jeg var trygg eller om mine nærmeste er trygge.
Det er neppe tilfeldig at denne lille kronikken er plassert sist i boken, og at den er 13 år gammel og ingenting ser ut til å ha endret seg til det bedre, er urovekkende. At det koster Torgrim så mye mindre å være svær i kjeften enn hva det koster for eksempel Lan Marie Nguyen Berg, Heidi Nordby Lunde eller Sumaya Jirde Ali bare å fremme et helt normalt synspunkt på en sivilisert måte, er forstemmende.
Jeg kunne fortsatt med eksempler for å fremheve denne bokens kvaliteter i det uendelige. Det er mye å si om 137 artikler, taler og essays, men jeg foreslår at du som har orket å lese helt hit lar dine egne inntrykk forme din oppfatning av artikkelforfatteren Torgrim Eggen. For har du faktisk lest helt hit, tipper jeg du har litt lyst på Bredt fokus. Det er en formidabel samling, vel verdt noen hundrelapper. Kan hende du lærer ett og annet også. Det gjorde jeg.
