Skikkelig fornøyelig misfornøyelsesbar

Det kan da ikke være helt vellykket at man kommer her og blir glad over hvor fint det er, spør jeg Christopher Nielsen, kunstneren og serieskaperen som – hvis alt går etter planen – åpner sitt ferske kunstprosjekt Misfornøyelsesbar 9. juni. – Men da må du jo være misfornøyd med at du ikke ble misfornøyd sånn som du trodde du skulle bli, repliserer han uten å blunke.

Det er mulig han har et poeng. Selv om både min venn Anders Husa og jeg selv lar oss begeistre av det kreative, spennende og utvilsomt banebrytende barprosjektet, er det neppe noen av oss som vil tilbringe mye tid her. Et glass eller to, bevares, men når Nielsen viser vei inn i noen av psykiatriens mørkere kapitler godt akkompagnert av et ikke særlig behagelig lydspor, skal det godt gjøres å smile annet enn helt innledningsvis.

Det med lydeffektene skal vi komme tilbake til. Først må prosjektet forklares nærmere. I to etasjer i Mangelsgården i Storgata 36, den eldste delen av anlegget Prinds Christian Augusts Minde, populært kalt Prindsen, har Christopher bygd sin Misfornøyelsesbar. Dette var de fattiges kvarter i det gamle Christiania, og det var galehus i denne delen av bygget fra 1829 til 1905. Vi kan bare forestille oss hva slags behandling som ble gitt her. Det var også en såkalt tvangsarbeidanstalt i bygningen, fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Det var her Christian Krohg fant inspirasjon til sitt berømte maleri Albertine hos politilegen fra 1886, som Christopher har skapt en moderne versjon av.

Vi har altså å gjøre med et hus som er den perfekte ramme for Christophers ambisiøse prosjekt. I nesten to år har han jobbet med å få ferdig misfornøyelsesbaren sin, og har slått seg sammen med Sindre Lothe Murud og Espen Kokvik Nilsen som driver baren Gaasa ved siden av. – Jeg er den kreative, de kan drifte bar, sier han og forteller at han også har fått innvilget støtte fra Kulturrådet, men det er et mindre beløp. – Det er dyrt å bygge bar, men alt hjelper.

Les også: Anmeldelse av nye Twin Peaks

Når du kommer inn døra til Misfornøyelsesbar er det ingen tvil om hvem som står bak. Christopher Nielsens tegnestil er så umiddelbart gjenkjennelig at den trygt kan kalles en signaturstil. Blant annet inspirert av de to amerikanske undergroundtegnerne Gilbert Shelton og Robert Crumb har Christopher fra begynnelsen av 80-tallet produsert serier som To trøtte typer, Hold brillan og veldig mange andre, hele tiden med sin stygg-ekstreme, karikerte strek. Den gjenspeiles i hele Misfornøyelsesbar, med tegninger av små grønne menn fra fremmede galakser, digre øyne som vokter deg, troll og andre monstre, spyende fylliker og, i andre etasje, malerier med kjente og ukjente temaer fra psykiatriens historie.

Detaljnivået er for øvrig imponerende. Hylleknektene er bokstaver skåret ut i tre som er forkortelser for ymse diagnoser, speilene på toalettene gjør damer feite og menn lange i trynet, og så å si hver kvadratcentimeter er dekorert på en eller annen måte. Alle detaljer er dessuten til de grader gjennomtenkt og godt begrunnet. Her er ingenting overlatt tilfeldighetene.

Du kommer rett inn i paranoiarommet. Her er baren, der du overvåkes av øyne overalt – inkludert i lavalampene som er bygd inn i interiøret – og et skilt som proklamerer «TOPP STEMNING» er selvfølgelig blank løgn. Vi får se hvor lenge den varer, liksom!

Årsaken til at vi er her på omvisning før åpningen skyldes at vinimportøren Non Dos sammen med Christopher står bak husets vin, hvit og rød Kunstinteressert kjæringvin. Begge er naturviner fra den østerrikske produsenten Meinklang. Den hvite består av fifty/fifty Furmint og Traminer, mens den røde er en blanding av Zweigeilt (70 prosent), Blaufränkisch (15 prosent) og St. Laurent (15 prosent). Begge er lette, og særlig den røde faller i smak. Vinene fås også kjøpt på polet med Christopher Nielsens spesialtegnede etiketter, og den røde kan fort bli en avkjølt favoritt på min knøttlille veranda i sommer.

Når vi er ferdige med å humme og hømme og bløffe hverandre om hvor mye vi kan om vin, er det på tide for Christopher Nielsen å vise oss rundt. At han har laget en bar begrunner han med at han har brukt fyll som kunstnerisk imperativ, og den er da også et prakteksempel på hva brukskunst kan være. Det er som et walk in-kunstverk, der du blir del av helheten, og det er Christophers oppriktige hensikt å tiltrekke seg de misfornøyde i samfunnet. Om det kommer til å bli helt slik eller om Misfornøyelsesbar vil bli et hipsterhangout gjenstår å se, men her skal også barpersonalet instrueres til å jobbe «in character». I baren er stolene knøttsmå – som på gata i Hanoi – for å jekke ned folk et hakk, og tre barkrakker i normal høyde har silikonpeniser festet under setet, for å understreke at det alltid sitter en kødd i en bar. Det er unhappy hour hver dag, og en makuleringsmaskin er forkledd som forslagskasse. Her er det generelt trist, med andre ord, men igjen; hvilket øye for detaljer!

Schizofrenirommet er det mest iøynefallende. Her er alt malt i fluorisende farger og lyssatt med UV-lys, og det er også her vi finner toalettene. For å markere hva som er herre- og dametoalett, har Christopher tegnet henholdsvis en penis og en vagina på dørene. Ikke noe unisextoalett her, nei! Neste stopp er angstrommet med ordet «ANGST» malt speilvendt i taket. Når du ser ned i speilet som dekker gulvet blir derimot budskapet klart og tydelig: ANGST.

I andre etasje er det kaotisk og rotete, men vi får et inntrykk av hvordan det blir når det står ferdig. Det er et klautrofobisk skjær over rommet, og på veggene henger malerier fra psykiatriens historie som kan slumpe til å gi ekstra dårlig stemning. Her står også PCen til Christopher, og han demonstrerer husets lydeffekter. Små høyttalere er plassert rundt i kriker og kroker, og et program avspiller forskjellige monologer av det mer depressive slaget der angst, galskap og frykt tuter mot oss fra alle kanter. Forsto jeg ham rett skal dette avløse musikken som også skal være av det mer krevende slaget, så dette kan bli «gøy». Det er med dette i tankene jeg tviler på hvor lenge det er mulig å være på Misfornøyelsesbar uten at du blir litt smågæren.

Bare for å ha det understreket skal dette altså være en ordentlig bar, og Christopher Nielsen håper at han og partnerne skal lykkes utover at det er et kunstprosjekt. Tanken er at det er en bar som skal få leve utover noen måneder, men en ting er han litt bekymret for: Slitasje. – Jeg aner ikke hvordan dette kommer til å slites, sier han, vel vitende om at folk også har sine vandalske sider. De kommer dessuten ofte til syne i fylla, og da kan det for mange sikkert også bli fristende å ta med seg en liten «suvenir» hjem. Så altså, vær grei og fingrene av fatet!

Hva blir neste prosjekt? – Nå skal jeg lage tegneserier en stund. Det er ren avslapning sammenlignet med dette, avslutter Christopher Nielsen.

Åpning 9. juni – meld deg gjerne på Facebookarrangementet her.