Hello, weirdness – Twin Peaks is back

Kyle MacLachlan er tilbake, blant annet i rollen som tidligere FBI Special Agent Dale Cooper, i Twin Peaks: The Return. Foto: HBO Nordic/Showtime

Twin Peaks: The Return
Regi: David Lynch
Med: Kyle MacLachland,
m.fl.
6 Stars
Når David Lynch, kongen av weirdness og surrealisme på film, bringer Twin Peaks-universet tilbake til TV-skjermene, 26 år etter at siste episode rullet over skjermene 10. juni, 1991, er det klart han gjør det på sin helt særegne måte. Twin Peaks: The Return ble lansert med fire av i alt 18 episoder i går, og selv om de markerer en direkte fortsettelse av historien som ble fortalt gjennom 30 TV-episoder og spillefilmen Twin Peaks: Fire Walk With Me mellom 1990 og -92, føles de som noe helt nytt. Det til tross for at de fire første episodene på alle måter er “lynchske” i form og uttrykk.

Vi kan bare spekulere i hvor mye av handlingsforløpet som har stått klart for Lynch siden han slapp Twin Peaks for 25 år siden. Med de mange løse trådene og noen seriøst dramatiske cliffhangere må han og medforfatter Mark Frost nødvendigvis ha pønsket ut en del av hva som ville kunne øynes i krystallkulen angående skjebnene til FBI Special Agent Dale Cooper i Kyle MacLachlans skikkelse og de mange eksistensene i byen Twin Peaks, dypt inne i skogene i Washington State på den amerikanske vestkysten. Men går vi ned på detaljnivå er det ingen tvil om at de to manusforfatterne har brukt tiden godt fra det ble kjent at de skulle gjenopplive serien i 2014 til de startet innspillingen, for ikke å si avsluttet den.

Det er umulig å skrive om den nye serien uten å røpe deler av handlingen, så er du blant dem som helst vil se de nye episodene helt upåvirket, bør du finne noe annet å lese nå. Here we go:

Ikke overraskende tas vi rett tilbake til avslutningen av den originale Twin Peaks-serien, til den mystiske The Black Lodge, der agent Cooper sitter i det røde rommet og “skyggeversjonen” av Laura Palmer ønsker ham velkommen: “Hello, agent Cooper. I’ll see you again in 25 years. Meanwhile.” Hun holder opp hendene på en spesiell måte og forsvinner i løse luften. Bildet går i svart, og vi blir tatt med ut til oversiktsbilder av skogen, fabrikkpipene på sagbruket, en tom korridor på skolen i Twin Peaks, en løpende jente som har mottatt det originale dødsbudskapet om Laura, og så til slutt ender vi på det klassiske high school-bildet av henne før den nye vignetten starter: Komponist Angelo Badalamentis myke Fender Rhodes-toner satt til en kort snutt med bilder av fossen foran The Great Northern Hotel (denne gangen filmet ovenfra) som morfes over i de flagrende purpurrøde gardinene i The Black Lodge. Vi er tilbake!

“Handlingen” nå, 25 år senere, begynner i sort/hvitt i The Black Lodge med kjempen fra agent Coopers drømmer og ham selv. Kjempen forteller Cooper at alt ikke kan fortelles nå, men ber ham huske tallrekken 430 og refererer til “Richard and Linda, two birds with one stone”, åpenbare ledetråder som kan være gode å ha med seg videre inn i den merkelige nye serien. En kort sekvens der Dr. Jacoby mottar noen spader i huset sitt i skogen tar oss tilbake til Twin Peaks, men så er vi plutselig blant Manhattans skyskrapere i New York City der en ung mann sitter og stirrer inn i en tom glassboks som er omgitt av kameraer på alle sider. Med jevne mellomrom skifter han minnebrikker i kameraene før han setter seg på nytt og stirrer inn i glassboksen.

Det første “sjokket” kommer med Dale Coopers dobbeltgjenger. Det er åpenbart at dette virkelig er tidligere agent Cooper, men den figuren vi nå stifter kort bekjentskap med ser ut som en furet, værbitt biker med skinnjakke, langt hår og steinansikt. Vi finner raskt ut at han er totalt skruppelløs – diametralt motsatt av agent Cooper, altså – og tiltales som “Mr. C”. Vi befinner oss nå i South Dakota og føres videre til den lille byen Buckhorn der bibliotekaren Ruth Davenport blir funnet drept. Mysteriet blir ikke mindre når det viser seg at hodet hennes er kappet av og plassert på en mannlig kropp. Hverken Davenports kropp eller den uidentifiserte mannens hode blir funnet, men fingeravtrykkene i rommet tilhører den lokale rektoren, Bill Hastings, som følgelig blir arrestert, mer enn mistenkt for å stå bak ugjerningen. Men har han nå virkelig gjort det, mon tro?

I første episode får vi også vite at agent Cooper har vært forsvunnet i 25 år. Etter at vi forlot ham sist har han vært borte vekk. Handlingen i de fire første episodene finner knapt sted i Twin Peaks i det hele tatt, men vi får korte gjensyn med Ben Horne (som stadig styrer The Great Northern Hotel) og hans ustyrlige bror Jerry, The Log Lady, deputy Hawk, Shelly Johnson, James Hurley, Andy Brennan og Lucy (som nå er hans kone), Bobby Briggs, Sarah (Lauras mor), samt agentene Albert Rosenfield og Gordon Cole (spilt av Lynch selv), i tillegg til Denise Bryson (spilt av David Duchovny i drag) som er blitt FBI-sjef.

Den nye serien inneholder selvsagt også mange nye skikkelser, og blant skuespillerne vi så langt har møtt er Ashley Judd, Robert Forster, Michael Cera, Jennifer Jason Leigh og Chrysta Bell. Med unntak av episode nummer 1, avsluttes alle med et nytt gjesteband på The Roadhouse, med foreløpige opptredener av bandene The Chromatics, The Cactus Blossoms og Au Revoir Simone. Alle tre kan trygt sies å holde seg innenfor den musikalske delen av Twin Peaks-universet.

Handlingen for øvrig er springende og forvirrende, både i tid, sted og rom. Den foregår på forskjellige plan i Las Vegas, New York, Buckhorn og Twin Peaks, i og utenfor The Black Lodge og andre steder som finnes mellom drøm – eller mareritt – og virkelighet.

Etter fire episoder av den nye serien sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar, men jeg kan likevel oppsummere med at jeg elsker dette. David Lynch er en stor filmkunstner som igjen har fått adgang til TV-skjermen, og han bruker friheten det har gitt ham for alt den er verdt. Uten å gå dypt inn i handlingen i de øvrige episodene kan jeg nevne at vi i episode 3 stifter bekjentskap med enda en versjon av tidligere agent Cooper, Dougie Jones, som etter et møte med en lokal prostituert kaster opp en hel biff, før “vår” agent Cooper flyter ut av en stikkontakt og tar bolig i ham. Synes du det høres rart ut, så har du selvsagt helt rett. Det er David Lynch akkurat slik vi elsker ham.

De glimtvise referansene til handlingen i den opprinnelige serien og filmen er også mer enn nok til å begeistre meg, og jeg kan ikke annet enn å gi David Lynch og Mark Frost full honnør for å ta den nye serien i så merkelige retninger som de gjør. Her er ingenting opplagt og det meste uventet, akkurat slik Lynch har perfeksjonert sin filmkunst gjennom årenes løp.

I bunn og grunn vil Twin Peaks: The Return kunne ende opp som hans kanskje siste film, og det vil i så fall være en 18 timer lang drømmereise inn i et univers som er uutgrunnelig, ubegripelig og gåtefullt. Jeg har ingen som helst tro på at vi vil sitte med alle svarene ved reisens slutt, men det er en reise jeg legger ut på med enorm glede og forventning. David Lynch fornyet TV-serien som kunstform med den opprinnelige Twin Peaks-serien, og selv om vi i mellomtiden har fått både The Wire, Breaking Bad og andre serier som har skapt TV-historie, ser han virkelig ut til å sementere sin egen status med Twin Peaks: The Return.

Les også: Mine inntrykk av den opprinnelige serien og filmen, sett 25 år etter.

PS! Har jeg forstått det rett, blir det heretter kun sluppet en ny episode hver mandag på HBO Nordic, men det er jo også litt old school. Det gledes!

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *