Sivert Høyem
«Mary’s Boy Child»
(Hektor Grammofon)
[usr 6 text=»false»]

Det skal godt gjøres å spille inn nye versjoner av gamle julesanger og få det til å låte interessant. Noen vekker mer oppsikt enn andre i kraft av sin posisjon og stemmeprakt – tenk Kurt Nilsen eller Michael Bublé – men hverken de to eller en hel rekke andre artister jeg kunne nevnt rører meg nevneverdig når de synger «The Christmas Song» eller «Silent Night».

Men om to dager, dere, slippes Sivert Høyems helt ferske innspilling av «Mary’s Boy Child». Imidlertid kjører vi en eksklusiv førpremiere her på bloggen, så dukker den opp på alle verdens streamingplattformer på fredag.

Også «Mary’s Boy Child» tilhører kategorien jeg sikter til, men er spilt inn i en versjon som faktisk berører og fremstår som… om ikke moderne, så i det minste relevant. Og ikke bare det, den låter også helt kanon og tar på en måte noe av høytiden tilbake fra alt surret vi får servert gjennom kjøpesentrenes høyttaleranlegg nå i førjulen.

Sivert, en av moderne norsk rocks største suksesshistorier er for tiden aktuell med sitt nye band Paradise med folk fra Primal Scream og bandene til Marianne Faithfull og PJ Harvey. Deres ferske EP Goodbye 21st Century anført av den strålende «Humiliation» er en ren kraftutblåsning. Sammen med sin mer eller mindre faste våpendrager Christer Knutsen (som for tiden er aktuell som del av duoen Munroe/Knutsen) har imidlertid Sivert skrudd sammen en stemningsfull, rørende og vakker versjon av «Mary’s Boy Child». Dette er en sang med et betydelig behov for å bli hentet hjem igjen etter at Boney M-versjonen er blitt standardversjonen i de fleste sammenhenger. Det bør den ikke få lov til å være.

Sjekk også: Bjørn Eidsvågs favorittjulelåter

«Mary’s Boy Child» er en moderne hymne, skrevet i 1956 av en amerikansk multikunstner ved navn Jester Hairston. Opprinnelsen til sangen var som en bursdagssang med en helt annen tekst. Den var bestilt av Hairstons romkamerat på det tidspunktet, og siden flesteparten av bursdagsgjestene ville være karibiske la han på en calypsorytme. Da den berømte filmmusikkomponisten Walter Schumann en tid senere spurte Hairston om han kunne skrive en julesang for koret hans, hentet han frem sangen og skrev ny tekst. Slik ble «Mary’s Boy Child» til, og da Harry Belafonte hørte den falt han pladask og gjorde den verdenskjent gjennom sin nydelige innspilling. 

I årene etter er «Mary’s Boy Child» spilt inn av en nærmest endeløs rekke artister, og aller mest kjent er Boney Ms discoversjon fra 1978. Jeg liker den for så vidt, men jeg klarer meg fint uten å høre den så veldig ofte. Belafontes originalinnspilling derimot? Når som helst.

Nå er Sivert Høyem og Christer Knutsen ute med en versjon som ikke ligner på noen av disse, ei heller versjonene til Carola, Sissel, Tommy Körberg, Hanne Krogh, og så videre i det uendelige. Det Sivert og Christer har gjort er å tilføre betydelig høytidsstemning som faktisk underbygger historien om Jesu fødsel i stedet for å ta den med på diskotek. Arrangementet går i retning det sakrale, men med forskjellige ambienteffekter, masse romklang, forsiktig perkusjon og mye annet, og Siverts fabelaktige stemme gjør resten av jobben. Den bygger seg sakte opp, uten store fakter, uten å bli pompøs. Mot slutten av sangen er det likevel som om kirkeklokkene inviterer til julefest, mens englene der oppe et sted priser Jesusbarnet og lyset fra Betlehemsstjernen skinner inn i stallen med krybben.

Sjekk også: Årets 50 beste album

Nei, jeg er ikke religiøs, og det er kanskje ikke Sivert og Christer heller. Det dette imidlertid handler om er respekt for sangens innhold, og for dens opprinnelse. Riktignok er calypsorytmen fraværende, men du kan nesten forestille deg at den er der likevel. Sivert Høyems «Mary’s Boy Child» har et ekte og autentisk skjær og formidles med oppriktighet og varme.

Da Sivert deltok i fjorårets musikalske adventskalender her på bloggen trakk han frem Belafontes versjon av «Mary’s Boy Child» som en av sine favorittjulelåter . Han skrev følgende om hvorfor han syntes den fortjente sin plass: «Denne må med. Enda en stor sanger, og en stor menneskevenn og aktivist. (Jeg) så 90 år gamle Harry Belafonte snakke med Noam Chomsky om ståa i USA etter valget – videoen finnes der ute på nettet et sted – oppløftende og inspirerende i en tid da det virker som om verden driver i feil retning på så mange måter.»

Følger vi den tankerekken er ikke verden stort bedre stelt i dag enn for et år siden, og jeg betrakter derfor Sivert Høyem og Christer Knutsens versjon som en stille bønn om julefred og refleksjon. Vi har bruk for begge deler, og vi har bruk for denne aldeles nydelige versjonen av «Mary’s Boy Child». Jeg er ganske sikker på at Jester Hairston ville blitt imponert om han kunne høre denne versjonen av sin desidert mest kjente sang.