Ryan Adams
«1989»
(PAX AM)
[usr 5 text=»false»]

Den amerikanske sanger/låtskriveren Ryan Adams har vakt betydelig oppmerksomhet for sitt siste prosjekt, en låt-for-låt gjengivelse av Taylor Swifts siste album 1989. Det er kanskje mange som synes det er merkelig at Adams – som gjerne oppfattes som übertrendy, kompromissløs og «rocka» – gjør noe sånt, men det viser en deilig musikalsk fordomsfrihet som jeg ikke kan annet enn å applaudere. Det hjelper kanskje også at jeg synes Taylor Swift er en flott artist, og enda mer spennende enn jeg oppfatter Ryan Adams faktisk.

Adams, uforutsigbar som han er, begynte å spille inn låtene fra Taylor Swifts album i august, og la ut hint om det på Instagram. Det kom raskt den tidligere countrystjernen, nå popstjernen, for øre, og hun begynte å tweete om prosjektet, hvilket førte til en utveksling av meldinger de to imellom i sosiale medier. Taylor Swift var, for å si det pent, ekstatisk, og jeg vil være svært overrasket om hun ikke også er fornøyd nå som hun har hørt resultatet. Ryan Adams’ 1989 er kraftig forskjellig fra Taylor Swifts 1989, og begge er veldig fine plater på hver sine måter. At Taylor Swift startet som countrysangerinne er vanskelig å fatte når du hører henne i dag, men når låtene har vært gjennom Ryan Adams-filter er det adskillig lettere å forstå. De 13 sangene som utgjør 1989 er nemlig først og sist god låtskriverkunst.

Les også: Strøken danseplate fra Hot Chip

1989 som ble sluppet av Swift i fjor er i hovedsak produsert av henne selv, sammen med Max Martin og Shellback, og låter deretter. Det er uforfalsket moderne elektronisk popmusikk med synther, programmerte trommer og til og med hip hop-elementer, med Kendrick Lamar som gjest på singleversjonen av «Bad Blood». Adams’ versjon av sistnevnte er ikke til å kjenne igjen arrangementsmessig, men melodien er der – like umiddelbart til stede som i originalen. «Shake It Off» er også radikalt forskjellig, og minner om Bruce Springsteens «I’m On Fire». Også åpningslåta «Welcome To New York» har fått Springsteen-drakt, mens låter som «Style» og «Wildest Dreams» kan minne om Bryan «ikke Ryan» Adams, for øvrig også en kar det har vist seg at Ryan er begeistret for etter tidligere å ha vært irritert over å bli forvekslet med den kanadiske superstjernen. Ryan og Bryan har til og med bursdag samme dag, 5. november, men er født med 15 års mellomrom. I det perspektivet er jo Taylor Swift bare barnet med sine 25 års bagasje, men når Ryan synger hennes sanger er det med en slags «voksen» overbevisning.

I Ryan Adams hender er Taylor Swifts sanger forvandlet fra jubelpop til delvis introverte hjerte-smerte-sanger. Det låter gjennomgående sårt eller sårbart av denne platen, mens Swifts originalversjoner er nesten stikk motsatt i musikalsk uttrykk. Det er ganske underlig å høre forskjellene, men plater som denne gjør meg til en kompromissløs forsvarer av coverversjonen som fenomen. Det er avgjørende at man tilfører originalene noe nytt, og det skal Adams ha – han forvandler sangene totalt. En annen ting er selvsagt at han får folk som aldri ville hørt på Taylor Swift interessert gjennom å strippe ned låtene hennes og vise dem frem uten særlig til staffasje. Det er også av det gode.