Fullt trøkk i dagens Vinyl-premiere – HBO på sitt beste

Vinyl – episode 1
Regi: Martin Scorsese
Med: Bobby Cannavale, Olivia, Wilde, Ray Romano, Ato, Essandoh, Max Casella, m.fl.
[usr 6 text=»false»]

Himmel og hav, for en eksplosiv start! Vinyl er den nye HBO-serien til Sopranos– og Boardwalk Empire-skaperen Terence Winter, i kompaniskap med Martin Scorsese, Mick Jagger og Vanity Fair- og Rolling Stone-redaktør Rich Cohen. Det er et dream team av tilnærmet episk format som har satt seg fore å fortelle historien om Richie Finestra, styrtrik, men falmet plateselskapsmogul som stirrer katastrofen i hvitøyet når serien starter i 1973. Og som dette kan slumpe til å bli en av de feteste TV-seriene ever! Det er fremdeles early days, men basert på den Martin Scorsese-regisserte, to timer lange pilotepisoden, vil jeg si at Vinyl ser ut til å kunne være helt på høyde med Sopranos og Boardwalk Empire (les omtale her). Ikke småtterier, altså.

Har du ikke hørt navnet Bobby Cannavale før, er det bare å memorere det. I hovedrollen som Richie Finestra gjør Cannavale det som ganske sikkert vil bli en karrieredefinerende innsats, litt på høyde med hva James Gandolfini gjorde i rollen som Tony Soprano. Cannavale spilte den verste psykopaten i sesong tre av Boardwalk Empire, og er også kjent fra blant annet Will & Grace og filmene Blue Jasmine og Chef (les omtale her).

Den første sesongen av Vinyl består av ti episoder, og alt tyder på at det blir minst en sesong til og forhåpentligvis flere. Her er det heller ikke mulighet for binge watching. Den første episoden vises på HBO Nordic i kveld, og hver mandag slippes en ny. Og det er jo noe helt spesielt med HBO. Selv om konkurrenter som Netflix og AMC har meldt seg på i kampen om å lage tunge, solid manusbaserte TV-serier som House Of Cards og Breaking Bad, er det noe helt eget når du får den skurrete, hvit støy-HBO-logoen i fleisen før start. Det er (ofte) signalet om at det er store ting på gang, og i Vinyls tilfelle stemmer det så til de grader.

Serien åpner med en scene der vi møter en plaget Richie, i åpenbart dårlig form. Han sitter skjelvende og svett i bilen sin og venter på å få kjøpt kokain, og med litt hvitt pulver innabords våkner han til liv og følger strømmen av ungdommer på vei til en konsert med New York Dolls i et slitent gammelt lokale. Her er det full guffe, og David Johansen spiller seg selv som frontfigur mens han bæljer ut «Personality Crisis». Det mest fascinerende med denne scenen er hvordan serieskaperne med dagens tilgjengelige dataeffekter har klart å forynge Johansen slik at han ser ut som han gjorde da han var 22 slik han var i 1973.

Gjennom stadige tilbakeblikk får vi den første innsikten i hvem Richie Finestra er og hvor han kommer fra. Han driver selskapet American Century som sliter med å holde på fremgangen i en tid der den etablerte musikken er truet fra alle kanter, gjennom fremveksten av det som skal bli punk, disco og hip hop. Dette er de store rockikonenes tidsalder, men de står for fall. Richie forsøker å lokke til seg Led Zeppelin, og det ser ut til å kunne bli brekkstangen som skal få det store tyskeide selskapet PolyGram til å kjøpe American Century.

Vi føres inn i styrerommene til de multinasjonale plateselskapene (se spesielt opp for en hylende morsom «don’t mention the war»-sekvens når de tyske representantene for PolyGram kommer til New York for å møte toppledelsen i American Century), og vi får et innblikk i A&R-arbeidet, altså jobben med å finne, foredle og pleie artister. Det handler også om «payola» der selskapene kunne kjøpe seg radiospilling og listeplasseringer, sterkt ulovlig og konkurransevridende selvsagt, og det handler om dop i endeløse strømmer. Platebransjen på denne tiden slik den skildres her kan best oppsummeres som en søppeldynge av rusmidler, fri sex, lav moral og en nesten enestående dekadanse som mest av alt minner om hva de gamle romerne drev med 2000 år tidligere. Med tanke på at det er Martin Scorsese som har regissert pilotepisoden er det lett å betrakte den som The Wolf Of Wall Street satt til musikkbransjen. Vinyl er også til dels hysterisk morsom i alt alvoret, og likhetene for øvrig er mange.

En fullstendig tøylesløs livsførsel overskygger alt annet, og Richie Finistra er kongen, eller keiseren om du vil. Han er omgitt av et hoff med ja-mennesker som er minst like hardt ute å kjøre som ham selv, og han er lokfører på et tog i ekspressfart mot katastrofen. Med input fra Mick Jagger er det nok også mye som tyder på at autentisiteten er ivaretatt i forholdsvis stor grad. Selv om alt i Vinyl virker ekstremt, virker seriens første episode også realistisk.

Blant skuespillerne ellers blir vi i første episode kjent med Ray Romano i rollen som Richies nærmeste allierte og promosjef i selskapet, Zak Yankovich. Max Casella er «Julie» Silver, sjef for A&R-avdelingen og også helt vidunderlig i rollen. Den unge kaffekokeren og dopdistributøren (les: assistenten) Jamie Vine spilles av Juno Temple, og hun har ambisjoner om å bli en del av A&R-teamet. Når selskapet sliter som verst er hun ute og ser punkbandet Nasty Bits, anført av Kip Stevens (spilt av James Jagger, Micks sønn), en mildt sagt destruktiv ung mann, og de to ser nesten ut som Sid og Nancy når vi ser dem sammen.

Vinyl tar utgangspunktet i mange faktiske personer, men spinner fritt rundt dem. Dette er altså ikke en biografisk serie, men den skildrer en parallell musikkvirkelighet som meget vel kunne vært. Et annet subplot som ser ut til å få stor betydning for seriens videre handling er hvordan Richie startet i platebransjen. Hans protesjé Lester Grimes (spilt av Ato Essandoh), en wannabe bluessanger, blir Richies akilleshæl og vil ganske sikkert bli sentral i de kommende episodene.

Les også: Det beste fra 70-tallet

Det blir i det hele tatt svært spennende å følge Vinyl. Klarer serien å opprettholde trøkket fra pilotepisoden utover er jeg ikke i tvil om at den vil bli nevnt i samme åndedrag som Sopranos, Breaking Bad og The Wire. Den har et potensial stort som Mount Everest, og Richies vei ut av uføret han befinner seg i vil nok bli like stri som om han skulle klatret til topps her. Jeg gleder meg vilt til neste mandag for å se hvor dette bærer videre.

Her kan du sjekke soundtracket til Vinyl i Tidal og Spotify: