OlIda Jenshus
«From This Day On»
(Drabant Music)
[usr 6 text=»false»]

Det får’n si! Det har rent noen liter vann ut i havet siden Ida Jenshus vant TV-konkurransen Lyden av lørdag i 2007 og debuterte med det utmerkede og reinspikka countryalbumet Color Of The Sun året etter. På sitt sjette album From This Day On tar hun med seg alle sine erfaringer, menneskelige som musikalske, og fremstår som en så fullblods artist som det er mulig å bli. Hun har gjennomgått en formidabel utvikling og søkt stadig nye uttrykk gjennom årenes løp, og denne gangen har hun laget en gnistrende fin popplate, vel å merke uten å ha kastet countrybakgrunnen på båten.

Kort oppsummert kan vi si at Idas to første plater er fylt av klokkeklar country, og at hennes tre neste i varierende grad beveger seg gjennom et mer rocka landskap fylt av lydskulpturelle uttrykk à la Daniel Lanois med utflytende, svevende stemningsbilder, hele tiden med et country- eller skal vi heller si americana-uttrykk i bånn. Hennes forrige album Two Worlds (2017) var sågar et samarbeidsprosjekt med den legendariske låtskriveren og artisten J.D. Souther (Eagles, Linda Ronstadt, m.m.) og ble spilt inn i Nashville der Ida bodde i en lengre periode. Går vi i dybden på de forskjellige platene ser vi at bildet er adskillig mer sammensatt og komplisert, men dette er altså kortversjonen.

Da Ida i fjor høst slapp sin nye single «Love You A Little Less» var det imidlertid klart at hun virkelig ville gjøre noe annerledes igjen. Dette er hva Nick Lowe i sin tid kalte «pure pop for now people», en klassisk popkomposisjon som samtidig låter utsøkt moderne, fire velproduserte minutter fylt av selvransakelse i kombinasjon med en melodiføring de fleste ville ofret en arm for å besitte. Når hun så noen måneder senere følger opp med den minst like velklingende «Heartland», var det ingen tvil lenger: Ida går pop.

Men om From This Day On er et popalbum er det også et klassisk singer/songwriter-album. Fra første sang på Color Of The Sun («Blue Eyed Girl») til siste sang på den nye platen («Without You») har Ida pleiet låtskriverfaget og kontinuerlig, låt for låt, tone for tone, tekststrofe for tekststrofe, vokst til å bli den strålende artisten hun er i dag.

Albumet åpner med «Actor»/«Second Try» som også illustrerer den nye retningen Ida har valgt på en forståelig måte. «Actor» fungerer som en liten intro og er en hinsides fin pianoballade som til tross for steelgitaren som hyler i bakgrunnen har en melodi som er pur ABBA av typen «Like An Angel Passing Through My Room», litt vuggeviseaktig og veldig, veldig fin. Etter to minutter glir den over i «Second Try» som har et driv og en rytme som kan minne om The War On Drugs og har en melodi Fleetwood Mac ville drept for.

Tematisk er de to sangene litt bittersøte og henger naturlig sammen.

I felt like a fool
Watching you go home again
We never played it by the rules
So I guess there’s no one left to blame
I was never an actor anyway
So there’s nothing really left to say

Et forhold rakner, og en «rasjonell» stemme sier at det er best å gi slipp, men vent! I «Second Try» ser vi hvordan hjertet trumfer fornuften:

Is there a place for us now
I think it’s time we try
The love we had
Never will fade away
We got a second try

Jeg vet det ikke, men jeg har en følelse av at betydelige deler av materialet på From This Day On er basert på personlige opplevelser og erfaringer, gleder og sorger. Platen er selvransakende av natur, og handler om å se fremover snarere enn tilbake, om å lære av sine feil, men også ha evnen til å leve med dem. Her handler det om en innsikt som fører til nye sjanser til å søke kjærligheten og lykken, men ikke nødvendigvis med positivt fortegn. På mange måter er det en trist plate, men du øyner hele tiden lyset i enden av tunnelen. Noen av sangene høres jublende glade ut selv om de kanskje ikke handler om livets seire. Likevel er de oppstemte, slik som «Second Try» også er et godt eksempel på. Akkurat den er da også udiskutabelt positiv. Hun beskriver seg selv på en treffende måte i «Just A Dream»: «A rock and roll woman tries to find herself, a new place to start.»

32 år gammel besitter Ida Jenshus betydelig livserfaring, og som hun sier det i «Over Before It Started», «I was seventeen when life got real». De 15 årene, 11 av dem som plateartist, har sannsynligvis vært godt over gjennomsnittlig innholdsrike, i stor grad levd i offentlighetens søkelys. «I saw everything a kid shouldn’t see», fortsetter hun, og videre; «Lost my faith in love, but that’s what I found in you, I know you felt it too». La meg forresten legge til at «Over Before It Started» har en av platens mest utsøkte melodier, og at den kan minne en smule om noe Shawn Colvin kunne gjort.

Ida har selv produsert, sammen med sin faste partner Alexander Pettersen og Pål Brekkås. Begge er kjent fra det utmerkede bandet The South, og at dette trekløveret kan et og annet om grom lyd er From This Day On et godt eksempel på. De har skapt et detaljrikt og spennende lydbilde og på ingen måte vært engstelige for å bruke elektroniske virkemidler og synther. Både Ida og Alexander spiller gitarer, piano og mer, og Pål trakterer bass, ymse tangentinstrumenter og litt perk. De to resterende bandmedlemmene er Pål Hausken på trommer med mer og Bjørn Ola Ramfjord Johansen på pedal steel, gitarer, synther, piano og orgel. Som den årvåkne leser vil forstå ut ifra dette, har From This Day On blitt en plate med mye lyd, og jaggu har de ikke hyret inn noen gjester også; Siri Gjære på vokal, Jonas Ledang på enda mer gitar, og Per Eklund på enda mer synth og gitar.

Jeg kunne egentlig nevnt hver eneste sang på platen som eksempel på hvor fett dette låter. Selv om det er mye øs og fullt trøkk store deler av veien, balanseres det av mye luft og åpen klang, lekre detaljer og sans for effektive virkemidler. Du trenger egentlig ikke høre mer enn «Actor»/«Second Try» før du skjønner alt om hvordan denne platen lyder. Det er liksom så innmari lekkert og elegant utført.

Når Idas som regel fabelaktige melodisans møter dette lydbildet blir resultatet deretter. At plateselskapet har valgt å slippe hele fire singler før albumutgivelsen sier vel kanskje også en del om kvaliteten på låtene. «Love You A Little Less», «Heartland», «That Morning» og «Over Before It Started» er vitnesbyrd om en artist som har sett poplyset og som vet at en god popmelodi tjener på et ditto arrangement. Om ikke de har vært store hits, har flere av dem fått mye radiorotasjon, og «Love You A Little Less» er strømmet mer enn 65 000 ganger på Spotify. Det er jo ikke helt elendig.

En annen låt som må trekkes frem er «Rushed Emotions». Det er nok en fin poplåt, men den har en mer rocka grunntone. Den står så til de grader i selvransakelsens navn og handler om å la seg styre av og overrumple av følelsene når de oppstår uten å tenke seg om først. Det er på tide å bremse, synger Ida, og prøve å huske alt det gode som oppstår i livet, men spørsmålet er om det lar seg gjøre, eller som hun formulerer det, «These rushed emotions, will they be the end of me?» Det er en flott låt, nok en gang utrolig melodiøs og innsmigrende, mens siste halvannet minutt er et hårete og deilig instrumentalparti med deilige overstyrte og syrete gitarer. «Rushed Emotions» kan oppfattes som et slags musikalsk bindeledd mellom de forskjellige delene av Idas karriere og er enda en bekreftelse på at From This Day On simpelthen er blitt en utrolig god plate.

De fleste melodiene er skrevet av Ida og Alexander i fellesskap og tekstene av Ida, men det er fire unntak: Hun har skrevet «Actor» alene, på «Heartland» har hun skrevet med både Alexander og Jonas Ledang, «That Morning» er skrevet med Per Eklund, og den nydelige avslutningssangen «Without You» er signert Ida og den australske artisten Daniel Ahern. Sistnevnte er en sår og fryktelig trist sang som mer enn noe annet handler om resignasjon, men også om fremtidsoptimisme:

Lately I’ve been sleeping without you
I can’t seem to dream about you
I’ve been traveling on my own
Learning how to get along without you

Last night I slow danced without you
Strange arms don’t hold me like you do
I’m further every day
Finding my own way without you

«Without You» er stor balladekunst og har kvaliteter som med tid og stunder kan gi den plass ved siden av bautaer innen sjangeren som Bob Dylans «Make You Feel My Love», Tom Waits’ «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» og for den saks skyld Badfingers identisk titulerte «Without You». Jeg bruker helt bevisst ordet kan, men dette er virkelig en skikkelig fin sang. Den kroner From This Day On med bravur og er et siste bevis på hvor stødig Ida er som låtskriver. Hun kunne ikke laget en bedre plate om hun hadde prøvd.

Selv om Ida Jenhus nå er seks stødige album ut i karrieren er dette sannsynligvis bare begynnelsen. Etter gang på gang å ha utfordret seg selv med nye musikalske prosjekter og retninger og sjangerblandinger, har hun med den nye platen skapt sin virkelige poptriumf. Hvor hun beveger seg neste gang er ikke godt å si, men som man litt klisjéfylt gjerne sier om debutartister: Det skal bli spennende å følge henne videre.

Sjekk også: Jævla bra countrymusikk – bigger and better edition