På Fisketur – norsk automobilhistorie i tegnet versjon

Lars Fiske
«Automobilfabrikken Fiske»
(No Comprendo Press))
[usr 5 text=»false»]

Serietegneren og illustratøren Lars Fiske har aldri slått meg som en utpreget biltype. Sammen med kompis og kollega Steffen Kverneland har han i mer eller mindre karikert form drukket seg gjennom et ukjent antall seriesider, der bilen – eller automobilen – vel aldri har vært mye til deltager. Med det i bakhodet, kommer det som en mild overraskelse at Lars Fiske har skapt en tegneseriebok som tar utgangspunkt i bilen, mindre overraskende er det når vi får vite at det er hans egen familiehistorie han dykker ned i og at han gjør det med sedvanlig tilstedeværelse. Det er ikke slik at han «nådeløst utleverer de dypeste familiehemmeligheter», men han tar med leseren på en ferd han selv ikke har kjent før arbeidet med denne tegneserien.

Lars Fiskes farfar var nemlig med på oppstarten av Norsk Automobilfabrik A/S på Kambo utenfor Moss i 1916, og Fiskes far drev virksomheten videre etter ham. For å sette ting i perspektiv – og for å understreke Fiskes manglende interesse for bil – fikk han selv ikke lappen før han ble 40 år gammel. Som det er med så mange av oss kom også Lars Fiske litt sent til bords når det gjelder foreldrenes liv og levnet, og det var bare så vidt han rakk å åpne døren til familiehistorien på gløtt før faren døde.

Heldigvis har han i årene etter klart å åpne den samme døren på vid gap og gir oss heldige lesere et innblikk i både norsk bilhistorie og sin egen families historie. Automobilfabrikken Fiske er en stramt fortalt noenogsytti siders tegneserie, fra bilens inntog i kongeriket i 1900, via oppstarten av nevnte fabrikk, videre med bilturer fra Oslo til Geilo gjennom to generasjoner, hvor altså Fiske selv har førerkort og kan kjøre sin egen lille familie trygt frem til hyttedøra med utålmodige unger i baksetet. Han blander tørr statistikk med en sentral del av norgeshistorien, beveger seg ut og inn av «handlingen», og hopper i tid og sted – det hele med fortellerglede både i ord og strek. Da bilen kom til landet og utfordret hest og vogn som fremkomstmiddel på norske veier, var angivelig kuskene reddere for bilene enn hva hestene selv var, iallfall om vi skal ta Fiskes tegninger bokstavelig. Og det skal vi kanskje? Mennesker er – og var – ofte livredde og iallfall skeptiske til det ukjente. I så måte var ikke bilen en snau nyvinning selv om den i starten ikke kunne oppnå særlig høy hastighet.

Lars Fiskes karikerte strek er ekstremt gjenkjennelig. Ingen lager serier som ham, og han er også flink til å bruke fargelegging som et effektfullt virkemiddel. Fortellerstilen er stram og streken hard og kantete, samtidig føles albumet forholdsvis lyst og «åpent». Jeg er usikker på hva det skyldes, men jeg tror mye har å gjøre med fraværet av kronologi. For øvrig er det «liggende», rektangulære formatet veldig fint for flyten i fortellingen, med halve paneler stående mot hverandre, der de ellers ville ligget over og under hverandre i et mer tradisjonelt serieformat.

Automobilfabrikken Fiske er rett og slett svært vellykket, både som tegneserie og familie/norgeshistorie. Bravo, Fiske!

Les også: Steffen Kverneland møter veggen