Øyafestivalen 2025 – dag 1 – ta vel imot Norges beste nye liveband

Sorry, Chappell Roan, sorry, No. 4, og sorry, alle dere andre, men Flammer Dance Bands første opptreden på Øyafestivalen viste seg umulig å slå i går. Syvmannsbandet med sterk musikalsk slagside i retning afrobeat à la Fela Kuti er et fyrverkeri – ikke minst takket være den makeløse frontfiguren Torb The Roach som ikke klarer å stå stille et sekund – med unntak av det endeløse minuttet eller så hvor han ligger musestille på scenen etter å ha «slått seg bevisstløs» etter et velkoreografert akrobatisk nummer.

Jeg var så heldig å se Flammer Dance Band live da Oslos beste platesjappe, Big Dipper, feiret sitt 25-årsjubileum i fjor høst. De satte så å si fyr på det lille lokalet, og et mulig høydepunkt var da bandet dannet en «conga line» langs reolene i butikken før de gikk ut – mens de fortsatte å spilte – og etter et par minutter på gata spilte videre inne igjen. Å se et så ellevilt musikalsk og morsomt band i en så intim setting føltes som et enormt privilegium. På det tidspunktet hadde jeg bare hørt dem på plate, og jeg tror med hånden på hjertet jeg kan si at den konserten befinner seg på min personlige topp ti-liste, helt der oppe med Tom Waits, Nick Cave And The Bad Seeds, The Neville Brothers og noen til.

Det var ikke verst på Øya i går heller, selv om overraskelsesmomentet for mitt vedkommende var blåst. Bandet gikk på scenen til tonene av «Ekko» fra fjorårets fabelaktige andrealbum Gynger. Med en bass- og trommeseksjon som potensielt kan spille med en hvilken som helst funk- eller afrobeat-act, congas, gitar, synther og saksofon, samt spinnville Torb The Roach sørget Flammer Dance Band for en koko bra åpning av den store Amfiet-scenen på årets første festivaldag. Av alt annet jeg så i går var ingenting i nærheten av dette, og det spørs hvordan det blir de neste dagene også. For meg er Flammer Dance Band det beste nye norske livebandet jeg har sett på evigheter – og det står mer enn godt til med norske bands evner til å forføre publikum fra en scene, for å si det sånn. Det er bare at denne gjengen vasker gølvet med de fleste, og jeg tør ikke tenke på hvor bra de kan bli med noen flere år på baken.

Gårsdagen begynte praktisk talt «motsatt» på den mindre Vindfruen-scenen. Der tok Kanaan og Ævestaden hånd om de tidligst oppmøtte med sin blanding av metal, prog og folk som de har overrasket og gledet mange med på samarbeidsalbumet Langt, langt vekk. At de to bandene kler hverandre kan du trygt si. Alle de seks på scenen er utsøkte musikere, og fusjonen har visse psykedeliske overtoner som må sies å løfte låtene ut i kosmos – litt som Pink Floyd holdt på med i skjæringa 60/70-tallet.

Det som derimot ble en liten hemsko i sola i Tøyenparken i går, var at publikum anno 2025 ikke er det samme som det ville vært for 55 år siden. Musikken som ble fremført er introvert, svevende og assosiasjonsfrembringende og ganske sikkert perfekt om du sitter stein i yogastilling. I motsatt fall – som jo er tidens melodi – med kvalitetskaffe fra Solberg & Hansen eller kanskje en tidlig formiddagsøl, funker ikke dette fullt så bra. Kombinasjonen Kanaan og Ævestaden er treffsikker, men vil garantert nytes best innendørs i en setting der du bedre kan la musikken svøpe deg inn i sin magiske kraft. Det lyktes ikke i går, og med tanke på at de gikk av scenen fem minutter før Flammer gikk på, ble kontrasten desto større, med påfølgende fallhøyde.

Jazztrommeslageren Veslemøy Narvesen som har spilt med en rekke artister, blant dem Mall Girl, Malin Pettersen, Moddi, Nils Petter Molvær og Arve Henriksen fikk vist seg frem som soloartist med utgangspunkt i soloalbumet We Don’t Imagine Anymore. Å si at hun er flink til å spille trommer er litt som å si at Galdhøpiggen er en oppoverbakke. Hun hadde med seg et utsøkt band, og dette låt bare fett!

Forrige gang No. 4 spilte på Øya var i 2018 da de hadde åpningsshowet på lørdagen, en posisjon som egentlig er forbeholdt artister og band med adskillig lengre fartstid enn de hadde den gang, med kun to plater under beltet. Syv år senere har de fylt på med tre til og har dermed en katalog så rik på fine sanger at det er nå de virkelig hadde gjort vei i vellinga med en tilsvarende programmering. Men hva gjør vel det? Vi får fantastiske Ane Brun som åpningsact på lørdag, og No. 4 leverte en aldeles fabelaktig konsert i går.

Det mest påfallende er hvor godt publikum kjenner sangene. «Alle» synger med fra første strofe, og når de avslutter med «Føkk lunsj» blir Emilie Christensen, for anledningen iført en vintage T-skjorte fra Smuget, praktisk talt overdøvet av fansen som gauler i vei og danser og svaier. Det er en rørende stund, og et bevis på at Emilie Christensen, Julia Witek og Ingeborg Marie Moen har kommet svært langt siden debutalbumet så dagens lys for ni år siden. Bare «wow», OK?

Den unge og lovende Anna Lille gjorde en fin figur på Vindfruen-scenen rett etterpå, og hennes engelskspråklige, forholdsvis lettfordøyde gitarbaserte poprock har potensial til å nå et stykke vei og vel så det. Hun har gitt ut et knippe singler og albumdebuterte tidligere i år med iørefallende How Did I Let This Get So Serious?, en plate som bør glede alle som liker artister som girl in red, Gracie Abrams og for den saks skyld Taylor Swift. Anna Lille har en vei å gå, men mitt tips er at hun kan bli stor også internasjonalt om hun gjør de rette tingene.

Texas-trioen Khruangbin spilte også på Øya i 2018, da på den lille Hagen-scenen. Når jeg leter tilbake ser jeg at det for mitt vedkommende var et høydepunkt på en ujevn festivaldag, og det var et soleklart høydepunkt også i går. Ved siden av Flammer Dance Band var det denne tilnærmede instrumentaltrioen som med sin surfinspirerte drømmepop som gjorde seg best i mine ører.

Det ble også den største positive overraskelsen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunnet forestille meg at den tross alt nokså introverte musikken og en puslete liten trio som Khruangbin ville fungere på Øyas hovedscene, men det skal jeg si det gjorde. Med enkel og utstudert elegant koreografi beveget bassist Laura Lee Ochoa og gitarist Mark Speer seg rundt på scenen i sakte tempo som står til den drømmende musikken, mens trommeslager Donald «DJ» Johnson utførte sin kontrollerte magi. Jeg var også sykt imponert over hvor gode musikere disse tre er. Jeg husker altså forrige konsert med glede, men gårsdagens opptreden var på et helt annet nivå. Det er slikt vi kaller «next level shit»!

Brukte jeg ordet «introvert» et par ganger tidligere? Beklager, det burde jeg spart til å beskrive Beth Gibbons, den tidligere vokalisten i Portishead som i fjor ga ut sin første reelle soloplate, Lives Outgrown. Det er en ravnsvart sangsyklus om «morsrollen, angst, overgangsalder og dødelighet», med et klart høydepunkt i sangen «Floating On A Moment». Platen er omtrent så lite lystig som man skulle tro, men den er til dels overjordisk vakker. Den er likevel ikke vakker nok til at Gibbons klarte å holde på meg i går. Da jeg hadde fotografert henne og bandet under de tre første sangene, klarte det seg. Det jeg trengte da var å finne noen venner og drikke øl, og det var akkurat det jeg gjorde.

Den amerikanske superstjernen Chappell Roan og det svenske metalbandet Refused spilte til sist i går, førstnevnte på Amfiet-scenen med et oppbud av publikummere jeg knapt har sett maken til der, mens metalfolket kunne oppsøke Sirkus-teltet der en gruppe Palestina-aktivister fikk meddele sitt budskap før bandet gikk på og under den første låta.

Jeg så kun to låter med Chappell Roan på avstand og tre med Refused, så jeg avstår derfor for noe forsøk på å anmelde disse konsertene. Det eneste jeg vil si, er at begge låt veldig bra. Jeg gleder meg til en ny dag i Tøyenparken.