Øya 2019, dag 3 – Tøffe menn og enda tøffere damer

Tredje dag av Øyafestivalen 2019 ble en fest av de sjeldne. Bredbent rock fra Erlend Ropstad og moropunk fra The Needs ble kontrastert av episke forestillinger fra Christine & The Queens (dagens tøffeste) og Robyn, mens Kokoroko sørget for afrobeatparty og girl in red var dagens soleklart mest entusiastiske artist.

La oss begynne med begynnelsen, The Needs. Denne helt nye gruppa bestående av Bendik Brænne og kompiser fra Honningbarna, Kvelertak og Oslo Ess så dagens lys etter at Bendik og Kvelertak-gitarist Maciek Ofstad kjedet seg over en kopp kaffe. Frøet om å starte et punkband ble sådd, og inn hentet de Bendiks storebror Mattis som bandets tredje gitarist, i tillegg til Oslo Ess-bassist Knut-Oscar Nymo og Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen. Sammen er de, for å si det forsiktig, dynamitt.

The Needs dro i gang gårsdagens øyafest med sin første single «Summerbore», og da er det bare å gi seg hen med en gang. For meg er den mer enn noen annen låt lyden av sommeren 2019, jublende glad, overstyrt poppunk med en melodi til å dø for. Illsinte, eller kanskje «illsinte» gitarer, fullt øs, og både vers og refreng som er så fint og iørefallende at du knapt skjønner forskjell på dem. Her er det driv, driv, driv og driv, og skikkelig godt humør. Har du sett Bendik live før vet du at han er en allsidig herre som uten å blunke blander country, vestkystrock, latinorytmer og folkpop, og selvfølgelig mestrer han punk/powerpop-faget også.

Både Bendik og Maciek er vokalister (jeg antar at de synger sine respektive komposisjoner), og de feier gjennom (alle?) låtene fra det kommende debutalbumet, inkludert single nummer to, «I Regret It». Det er en fantastisk blanding av inspirasjonskilder, og jeg hører spor av The Rubinoos, The Replacements, Sham 69, Stiff Little Fingers, Ramones, Weezer og… Oslo Ess. Bortsett fra at The Needs synger på engelsk, kan du trygt hive dem i samme basseng som Oslo Ess. Felles er supermelodiøs, riffbasert poppunk med masse godt humør, overskudd og energi. Blir du ikke glad av å høre The Needs er det simpelthen noe i veien med deg.

Festen skulle fortsette med et band jeg aldri hadde hørt om, britiske Kokoroko. Det er et ungt afrobeat/jazz-ensemble fra London med tre kvinnelige frontfigurer på henholdsvis trompet (Sheila Maurice-Grey), altsaksofon (Cassie Kinoshi) og trombone (Richie Seivwright) og som backes av fem mannlige musikere på gitar, keyboards, bass, trommer og perkusjon.

Dette er helt ellevilt funky og groovy, velspilt inntil det idiotisk overbevisende og virker på alle måter intuitivt og humørfylt. Før konserten starter ber Sheila publikum om å reise seg og trekke mot scenen. Bandet trenger energien vår, og den får de. Kokoroko blir tatt meget vel imot, og de spiller en nydelig og komplett uimotståelig kombinasjon av afrobeat og funky jazz, mens det utrolige groovet fra bandet kan minne om tidlig Santana da de var på sitt mest afrikanskinspirerte på sent 60- og tidlig 70-tall. Jeg teller ikke, men de spiller fire, maks fem låter i løpet av sitt 45 minutter lange sett, men så durer og går de også. Her er det lange instrumentalpartier der de forskjellige musikerne får vist hva de er gode for. Gitaristen som jeg ikke oppfattet navnet på spilte med dem for første gang i går, og han bør de holde på. FOR noen fingerferdigheter han hadde! En nydelig konsert, fra første til siste tone.

Erlend Ropstad overgår glatt alle medlemmene i The Needs hva angår å være rockstjerne på scenen, med mulig unntak av Needs/Oslo Ess-bassist Knut-Oscar Nymo som også vet et og annet om å pose. Likevel, når Erlend og hans svenske gitarist Mattias Hellberg sparker i gang «Exit The Dragon» med sine overstyrte gitarer, og resten av bandet – Julie Falkevik (keyboards), Per Tobro (bass) og hardtslående Gunnar Sæter (trommer) – er det som å få lyden av et fjell som ramler sammen i skallen.

Med fakter du skal ha studert et stort antall menn med gitar for å fikse, gyver Erlend løs på oppgaven som en mann med et seriøst oppdrag:

OK, det er min tur å kjøre
Sett på noe jeg kan bli glad av
Noen som ikke gidder å være på TV
Det var lenge siden Exit The Dragon

I stedet for å søke til fjernsynets ofte tanketomme talkshows har Erlend en agenda som går ut på å skrive låter som vil noe. Én ting er at han fremfører dem med bulder og brak, men han skriver teksten som trenger å bli hørt. Da er ikke nødvendigvis et rock’n’roll-show av dette kaliberet helt velegnet til fordypning, men for de mange som nok ble eksponert for Erlend for første gang i går har jeg følgende oppfordring: Hør på platene hans, hør hva han synger om, og hør hvor godt han formulerer seg. Han skriver om å være menneske, om å møte livets mange utfordringer, er slett ikke redd for å være politisk og mene noe, og lager kort og godt musikk med hjerne bak all poseringen.

Bandet, som også er ledsaget av Hanne Kolstø på kor, drar gjennom seks av låtene fra årets fabelaktige plate Brenn siste brevet, mens de resterende fire representerer hans fire foregående norskspråklige plater. Hans to første var engelskspråklige, og ikke begynn der om du skal utforske Erlend Ropstads katalog, er du snill. Ikke at de er dårlige, men de er ikke representative for den artisten vi ser i dag.

Musikalsk, sett bort ifra at det er veldig mye hardere, tilhører Erlend det vi kan kalle Springsteen-tradisjonen, der skandinaviske trubadurer som Åge Aleksandersen (som får en subtil anerkjennelse fra scenen), Ulf Lundell, Henning Kvitnes, Lars Winnerbäck og lignende. Det er et godt selskap å være i, men om noen av de nevnte i dag skriver like gode tekster som Erlend Ropstad er jeg slett ikke sikker på. Han er en ener.

Det ligger også Marie Ulven alias girl in red an til å bli. Med et etter hvert høyt antall digitale singler på baken (11, tror jeg) har hun blitt lagt merke til internasjonalt, også av superstjernen Billie Eilish som la til girl in reds forrige single «Dead Girl In The Pool» på en spilleliste og på den måten ga henne litt ekstra drahjelp. Ikke at hun har sett ut til å trenge det så innmari mye. Singlene «I Wanna Be Your Girlfriend» og «Summer Depression» er strømmet henholdsvis i overkant av 21 og 19 millioner ganger på Spotify, og de er ikke de eneste med slike tall. girl in red er, som vi sier, i siget.

Men foreløpig er hun litt all over the place som låtskriver og artist. I bånn av det hun driver er en ukuelig gjør det sjæl-holdning som inntil videre har ført til at hun virkelig har gjort alt selv og foretrekker å ha det slik også i overskuelig fremtid. Likevel måtte hun ha hjelp på scenen i går og hadde av den grunn med seg et band med fire unge og dyktige musikere som fint klarte å henge med i svingene.

Maren løper rundt på scenen, hopper, danser og elsker å være til stede. Hun forteller om hvordan hun så boy pablo på samme scene (Vindfruen) i fjor og tenkte at det måtte være kult. Selv hadde hun en liten opptreden på Biblioteket-scenen i fjor, men det gikk altså troll i ord slik at det skulle bli hennes tur i år. Gi henne noen år til på baken, og jeg tror hun er klar for Amfiet, Øyafestivalens hovedscene.

Der opptrådte så Héloïse Letissier, den panseksuelle (slå det opp hvis du ikke vet hva det er), franske sangeren, låtskriveren, danseren, koreografen og så videre, som står bak Christine And The Queens. Hun besøkte Øya i 2016 i Sirkus-teltet på bakgrunn av det overbevisende debutalbumet Chaleur Humaine, og nå var hun tilbake på den adskillige større Amfiet-scenen der hun sammen med seks dansere og et firemanns band leverte en opptreden som slo knock-out på publikum.

Til tonene av «Comme si» og «Damn, dis-moi» fra fjorårets flotte album Chris dro truppen i gang med en smørblid og entusiastisk frontperson som mellom sangene fortalte hvor godt det var å være tilbake på Øya, og hvordan det ville oppstå en frisone under konserten der vi skal kvitte oss med all skam og skyld, hvor det er lov å være den man vil. Det er moderne elektrofunk koblet med Michael Jackson-koreografi, og det tar ikke særlig lang tid før plassen foran scenen er forvandlet til et gedigent dansegulv. Her er det ikke mulig å stå stille, og Chris (som er hennes – hens? – foretrukne navn for tiden) tar oss med storm.

Hennes seksualpolitiske agenda får sin plass, men like mye er Chris en artist som søker å forene mennesker på tvers av kjønn, rase og nasjonalitet. Hun fremstår som en religionskritisk samfunnsrefser og er spesielt opptatt av personlig frihet – som man må kjempe for. Hun forteller også om hvordan hun ikke turte å forsvare en ung gutt som skilte seg såpass ut at han ble alles hakkekylling og hvordan hun i skammen skrev den nydelige balladen «Saint Claude». Det er en uvanlig stille høytidsstund som en pustepause i en konsert som går på høygir hele veien.

Koreografien er til å miste pusten av. Samhandlingen mellom de syv danserne (inkludert Chris) er dønn imponerende, og særlig er en voldsscene i slow motion imponenrende. Dette er like deler teater og musikk, og jeg elsker det. Særlig stas blir det med hitsingler som «Tilted», «5 Dollars» og «Girlfriend», men også resten av materialet skinner, og særlig gøy er det at Janet Jacksons klassiker «Nasty» blir samplet. Superfunky «Intranquillité» er avslutningen der hun står alene med bandet og danser ræva av seg med et kjempestort smil om munnen, og dagen er fullkommen. Stort bedre kan det ikke bli.

Eller?

Det er liten tvil om at Robyn er en artist som vet hva hun holder på med. Hun er en åpenbart riktig headliner på Øyas tredje dag, og jeg folk har strømmet til for å se henne. Her blir det liv. Og ganske riktig. Robyn stiller med et show som er minst like velregissert som det Christine And The Queens har levert, men som er veldig annerledes, mye mer påkostet og visuelt overveldende. Riktignok er jeg i tvil om hvor god ideen med et florlett gjennomsiktig hvitt garden over store deler av scenen under første halvdel av konserten er, men alt i alt signaliseres det her et show som overgår mye.

Robyn er en entertainer som først og fremst uttrykker seg gjennom sang, dans og show. Det er ikke så mye pludring mellom låtene at det gjør noe, men hvilken rolle spiller vel det? Robyn inviterer til fest, og fest blir det. «Send To Robyn Immediately» fra fjorårets album Honey er introlåten der hovedpersonen først kommer til syne når det nærmer seg tid for sang to som er tittelkuttet. Festen skyter virkelig fart med «Indestrutable» og «Hang With Me» fra Body Talk-EPene, og herfra og ut kan ikke Robyn gjøre noe feil.

Mitt eget kunnskapsforhold til den svenske superstjernen er riktignok begrenset, men også låtene jeg ikke kjenner sitter rett i mellomgulvet. Å være på Robyn-konsert er noe jeg må gjøre mer, merker jeg. Når hun mot slutten av konserten får publikum til å synge refrenget på «Dancing On My Own» a capella og av full hals, blir hun så satt ut av mottagelsen at hun må stoppe opp og ta seg til ansiktet. Det er muligens regissert, men det er iallfall effektivt og blir satt pris på av publikum. Når låta starter igjen koker Øya av ren, uforfalsket poplykke.

Selv om hun har fire låter igjen, er jeg fornøyd og må komme meg hjem hvis jeg skal ha noe håp om å skrive disse ordene og behandle bilder i tid til Øyas siste dag. Dessverre har jeg ikke anledning til å være til stede, men jeg må si at årets festival har overgått alle mine forventninger. Så håper jeg også dagen i dag blir vellykket, regn til tross.

Les også om de andre øyadagene her: Klubbøya, dag 1 og dag 2