Øya 2019, dag 1 – The Cure med tidenes øyakonsert?

Himmel og hav! Snakk om å reise kjerringa. Etter å ha skuffet meg dypt og inderlig med en begredelig konsert i Oslo Spektrum for snart tre år siden, slo jeg fast at The Cure var et grusomt liveband. I går kveld måtte jeg ta i meg hvert eneste ord hva angår den påstanden. Jeg står fast ved at det låt helt pyton sist de var her, men der ser vi altså hvor mye dårlig lyd kan ha å si for en konsertopplevelse. På øyas hovedscene Amfiet dro Robert Smith og hans fire våpendragere gjennom en betydelig del av arsenalet fylt med godlåter, og var det noe de virkelig overbeviste meg om måtte det være at The Cure på en god dag – i motsetning til hva jeg tidligere har hevdet – er et virkelig godt liveband.

Jeg skal komme tilbake til The Cure, men først er det på sin plass å omtale et knippe andre artister som bidro til å gjøre første dag av Øyafestivalen 2019 til en fest.

Første kvinne ut på denne 20-årsjubileumsutgaven av Øya (som har tatt festivalen fra Kalvøya til Middelparken og videre til dens nåværende «hjem» i Tøyenparken) var svensk-syrisk-litauiske Silvana Imam. Den 32 år gamle rapperen har etablert seg som en av Sveriges sterkeste stemmer i populærmusikken med sine hardtslående, politiske hip hop-låter. Hun har gjort sitt beste for å motarbeide apati og likegyldighet på til nå tre plater, og årets album Helig moder har vakt berettiget oppsikt.

Alle som kjenner meg vet at min kjennskap til hip hop, om den er svensk eller fra hvor som helst ellers, er begrenset, men jeg vet heldigvis å sette pris på dyktige artister uavhengig av sjanger. Om begrepsapparatet mitt svikter i møte med Silvana Imam, gjør ikke magefølelsen det. Jeg oppdaget henne for noen år siden gjennom den dødsfete coverversjonen av Karpes «Attitudeproblem» der hun deltok sammen med Bendik, Christine Dancke, Stella Mwangi, Julie Bergan og Izabell, og ble raskt oppmerksom på «Tänd alla ljus» fra 2015-EPen Jag dör för dig som er intet mindre enn fantastisk.

Normalt synes jeg underholdningsverdien i en enslig rapper med mikrofon som snubler rundt på en tom scene er begrenset, men Silvana Imam med sine kostymeskifter, performancekunst og fuck you-holdning klarer så avgjort å fange interessen min. Gjennom et 45 minutters sett på Vindfruen-scenen som selvsagt går altfor fort – ikke minst for henne, virket det som da hun måtte takke for seg – presenterer hun seg på best tenkelige vis, med låter først og fremst hentet fra Helig moder. Flere rappere som Silvana, please!

Om Silvana Imam og Thea Hjelmeland, som er første artist ut på hovedscenen Amfiet har én ting felles, er det deres sans for teater. Men der Silvana begrenser seg til enkle virkemidler som litt maskespill og noen drakter, tar Thea Hjelmeland performancekunsten adskillig lenger. Da jeg så henne opptre under Pipfest i 2016 tok hun meg med storm, dog uten at performancelementet var spilt helt ut. Gårsdagens konsert derimot? Å, hei!

Det er ikke ofte du ser artister løpe eller hoppe ned fra scenen og ut til publikum – og bli der. Men etter tre velspilte og fine låter tok Thea med seg sin trådløse mikrofon for å tilbringe størstedelen av den tiden hun hadde tilbake sammen med publikum. Denne delen av konserten begynte teatralsk og «kunstnerisk» med at hun gikk «drømmende» omkring i menneskemengden og sang «Vacuum» fra fjorårets nydelige plate Kulla som jeg for øvrig har hørt altfor lite på. Deretter bar det opp på et lite podium der fem skuespillere (?) sto med hver sin bunt gulrøtter med Thea i midten. Også stevet «Born» ble fremført på dette podiet, da med de fem knelende, dekket av duker i rød netting. Jeg er usikker på hva Thea prøver å fortelle oss med dette, men det spiller mindre rolle. Dette er teater like mye som konsert, og det er ingen som forlanger av oss at vi skal forstå alt på et intellektuelt plan.

Opp på scenen igjen for et par låter, og det svinger stadig mer og bedre. Thea Hjelmelands form for popmusikk er leken, rytmisk, utforskende og nysgjerrig av natur, og de mest dansbare sporene på Kulla funker fantastisk fra scenen når bandet (kledd i oransje) og Thea er sånn deilig Talking Heads-rytmiske som filtrert gjennom Vampire Weekend på «Happen Go Stay». Men hei, det er snart på tide å gå ut blant publikum igjen, og nå inviterer hun til polynese. Med fullt trøkk og låta «Ritual» inviterer hun til dans, og når sistelåta «Nemesis» kommer leder hun an i jenka før hun lar alle få utfolde seg i fridans. Førdejenta Thea kaller det bygdefest på Øya, og en ting som er sikkert er at dette virkelig er en fest. Så mange bokstavelig talt hoppende glade mennesker kan jeg knapt huske å ha sett på den store plenen i Tøyenparken noen gang. Dette ble en opptreden for historiebøkene. En morsom obvervasjon var også at hun hadde skrevet setlisten sin med sprittusj på den ene armen. Du må jo det når du ikke blir stående på scenen.

Tilbake på naboscenen Vindfruen blir det faktisk enda mer teater, om enn av litt annet kaliber. Kanadiske Orville Peck ser ut som Den ensomme rytter i Nudie suit, men helten har i dette tilfellet en slags gardin hengende ned under selve masken. Dermed er ansiktet dekket fullstendig, og hver gang Peck rister litt på hodet slenger gardintrådene frem og tilbake. Det ser sånn passelig absurd ut.

Om ikke annet blir han lagt merke til, uten at han egentlig hadde trengt masken. Orville Peck (det er selvsagt et pseudonym) har en stemme som for å si det forsiktig har en del felles med en viss ukronet konge fra Tupelo, Mississippi, og et knippe låter som yter den rettferdighet. Sammen med et tilsvarende velkledd og utstudert stilsikkert band (som vel å merke ikke bærer masker) fremfører han et knippe sanger fra årets debutalbum Pony, og vi blir også tilgodesett med en flott versjon av Gram Parsons-klassikeren «Ooh Las Vegas».

Musikalsk er Orville Peck nesten country, men med et aldri så lite islett av «kupunk» à la Jason & The Scorchers eller Rank & File, som gir litt skarpere kanter. Vi ser ham gjerne igjen på en norsk scene. Dette var nemlig veldig bra.

Da Fay Wildhagen spilte på Øya i 2015 hadde hun nettopp sluppet det vakre debutalbumet Snow, et stykke norsk drømmepop komponert av en drivende dyktig gitarist. Konserten var en skikkelig wow-opplevelse, og Fay utviste en helt sjelden ydmykhet og takknemlighet over å få lov til å spille på festivalen. Det var rett og slett en veldig fin seanse.

Med det spennende oppfølgeralbumet Borders i bagasjen vendte hun tilbake til Øyafestivalen i går, denne gang i Sirkus-teltet, med nytt band og nye låter. Det ble en tre kvarter lang feststund med en Fay Wildhagen som var minst like ydmyk og takknemlig for å være tilbake som hun var fire år tidligere. Med et kjempestort smil og en stemme som nesten brast fortalte hun publikum at hun aldri hadde hatt det bedre enn der og da, og det var ingen grunn til å tvile på henne. «Jeg føler meg som en diskoball. Jeg håper jeg kan være det for dere i kveld», sa hun, og flott var det.

Her er en artist som to plater inn i karrieren er på vei mot hvem vet hva. Musikken hennes er utforskende og drømmende, melodiøs og velspilt, og på scenen er hun intet mindre enn fantastisk. Hun har et smittende humør og musikk som griper tak i deg og holder deg trygt i sin milde favn, og hun har et band som er helt koko bra. Kristoffer Lo som tidligere var med i Highasakite ser ut til å ha rollen som bandleder og spiller kornett (?) og et utvalg gitarer. Han er entusiasme legemliggjort og er høyt og lavt gjennom hele konserten. Jonas Barsten, Andreas Haga og Erik Kiil Saga leverer kaskader av lyd på henholdsvis trommer, bass og keyboards, og det blåses som om livet står på spill fra Ina Sagstuen, Signe K. Emmeluth og Marthe Lea.

Med et sett som fokuserer på Borders-albumet får vi sanger som «When I Let Go», «Leave Me To The Moon», «Awake», «New Again» og det mektige tittelkuttet, men også glansnumrene «Into The Woods» og «Fire On The Mountain» fra debutplaten. La meg for øvrig legge til at platene til Fay er veldig fine, men at potensialet hun viser på scenen indikerer at hun virkelig har en del ekstra strenger å spille på, og nei, det var ikke et forsøk på en dårlig vits. Fay for president!

Da tenker jeg det er på tide å skrive litt mer om The Cure og deres fantastiske konsert. I stedet for å spille det vanlige halvannen time lange avslutningssettet som er vanlig på Øyafestivalen, er Robert Smith og bandet hans tilgodesett med hele to timer og et kvarters spilletid. Etter konserten i Spektrum i oktober 2016 var meningene delte om det som da var en tre timer lang konsert. Min leir som fokuserte på at ikke minst lyden var ødeleggende, men også at bandet virket uinspirert har vel holdt på sitt, men jeg skal hilse å si det var mange som hadde en helt annen oppfatning av den konserten. Jeg har fått mye pepper for anmeldelsen som du kan lese her, men jeg står altså inne for den, selv om jeg nå til de grader har endret syn på The Cures evner som liveband.

Allerede når Robert Smith og bandet – Simon Gallup (bass), Reeves Gabrels (gitar), Roger O’Donnell (keyboards) og Jason Cooper (trommer) – kommer inn på scenen skjønner jeg at mine tidligere så bange anelser kan komme til å bli gjort til skamme. Jeg står i fotograven sammen med min gamle venn og kollega Per-Otto som pirker meg på skulderen og sier at dette kan bli stort, der vi begge to står og ser rett opp på en smilende og mildt undrende Robert Smith som skuer utover publikum. Både han og bandet er angivelig i strålende humør, er vi fortalt, og mon tro om ikke dette vil sette sitt preg på konserten?

Det gjør det. Så til de grader.

Når bandet banker i gang med den seige åpningslåta «Plainsong» blir det umiddelbart klart at lyden er i de beste hender. Det låter mer eller mindre klokkeklart, og den grumsete lyden fra Spektrum-konserten er et fjernt minne. «Pictures Of You» og den noe svakere «High» følger så, før festen virkelig tar til med «A Night Like This», det episk vakre B-side-kuttet «Just One Kiss» og aldeles nydelige «Lovesong». Dette er vintage The Cure på sitt aller beste, og Robert Smith er smørblid. Bandet er tilsvarende fylt av spilleglede, i sterk kontrast til hva de var for tre år siden. At dette er samme band er knapt til å tro. Jeg elsker hver lyd, hver tone, hvert skingrende hvin fra Smiths karakteristiske stemme, som alle tekniske begrensninger til tross er en helt essensiell del av soundtracket til mitt liv. Det er få band jeg har et like pasjonert forhold til som The Cure, og da blir skuffelsene – og gledene – målt opp mot det.

Selv låtene jeg ikke har et like sterkt forhold til, som for eksempel «Burn» og «Fascination Street», fungerer denne gangen, og hitparaden som følger er helt latterlig effektiv. Jeg skal ikke gå gjennom hele setlisten, men jeg må nevne at de spilte blinkskudd som «Just Like Heaven» og «Inbetween Days» til gullmedalje, og at versjonene av «Play For Today», «A Forest» og «Primary» som kom på rappen var helt fantastiske.

Kvintetten tok en svært kort pause før de kom inn igjen og en gledesstrålende Robert Smith fortalte at vi hadde en halvtime igjen. De klarte å spille syv klassikere på den tiden, og Herre min skaper som det ble fest! «Lullaby» ble muligens kveldens høydepunkt, før det gikk videre med «The Caterpillar», «The Walk» (som de virkelig klarte å radbrekke sist, men som var himmelsk denne gang), «Friday I’m In Love» (med allsang hele veien), «Close To Me», «Why Can’t I Be You?» og helt til slutt «Boys Don’t Cry», også denne med allsang – og en ørliten tåre i øyekroken.

Rent bortsett fra at denne konserten musikalsk sett var ekstremt vellykket, var gleden stor over å se Robert Smith i så godt humør. Han virker ofte svært moody og innesluttet, men i går var det som å se et lite barn glede seg over en gothepose. Det vi så var ren, ektefølt, uforfalsket entusiasme og en åpenbar glede over å ha skrevet så mange låter som like åpenbart betyr veldig mye for veldig mange mennesker. Det kunne se ut som han tok det faktum inn over seg for aller første gang, og da klokken var passert 23 blank og bandet måtte gå av scenen, var han sistemann av. Han ble stående og smile til publikum, og hadde han kunnet vet vi at han hadde fortsatt.

Konserten The Cure holdt på Øya i går, onsdag 7. august 2019, vil gå over i historien. For meg er det sannsynligvis den aller beste konserten jeg har sett på festivalen. Selv om jeg langt ifra har vært til stede alle de 20 årene, kan jeg iallfall ikke komme på en eneste gang jeg har forlatt området med et like stort smil som i går. Jeg tror til og med det matchet smilet til Robert Smith og sender ham med dette min ydmyke takk.

Sjekk også: Klubbøya – tre strøkne americanakonserter