Øverli helt i rute

Frode Øverlig
«Rutetid 3»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]

Frode Øverli er selvsagt mest kjent for stripeserien Pondus, men Rutetid er for lengst blitt et slags varemerke det også, med eget blad og bokserie – kort sagt, det som kjennetegner en vaskekte suksesshistorie. Det er jo for øvrig noe Øverli er godt vant med etter hvert, og suksessen har gjort ham – og forlaget Egmonts tegneserieavdeling – i stand til å hjelpe frem en betydelig del av underskogen innen det norske tegneseriemiljøet, gjennom bladtitlene Pondus og Rutetid. Det er ikke mulig for Øverli å fylle bladene kun med eget materiale, og de har derfor også vært arnesteder og/eller tumleplasser for en lang rekke serieskapere som Lars Lauvik (Eon), Børge Lund (Lunch), Stein Arne Hove (Kampen Park), Nils Axle Kanten (Hjalmar/Firekanta), og svenske kremnavn som Martin Kellerman (Rocky/Kellermannen) og Lina Neidestam (Zelda), for bare å ha nevnt noen få.

Bladet Rutetid ble lansert i 2010 – med gjesteserier – men den første Rutetid-boken kom alt i 2008, da kun med Frodes enruters vitsetegninger. Det er for så vidt ingen nyvinning av et format, men popularisert til de grader av amerikaneren Gary Larson med The Far Side (norsk tittel Larsons gale verden) i årene 1980-1995, og dermed et format som er omfavnet av et større antall vitse- og serietegnere, noe også bladet Rutetid er et utmerket eksempel på.

Forlaget har ikke akkurat forhastet seg med å utgi Rutetid-bøker, men nå i sommer kom endelig bok nummer tre i salg, etter at nummer to kom i 2013. Øverlis tegnede materiale vil per i dag fylle ytterligere tre-fire bøker av tilsvarende størrelse, så det er bare å stålsette seg. Her er det nemlig fritt frem for en annen type galskap og fornærmelser enn hva vi ser i Pondus. Formatet er friere i den forstand at det innbyr til å spøke med det meste – det være seg satanister, bluesgitarister, psykiatere, kannibaler, homser, terrorister, prester, golfere, offiserer, politifolk, kunstnere, TV-personligheter, bloggere, modeller, skuespillere, astronauter, cowboyer eller superhelter. Og ja, da har jeg utelatt svært mange.

Øverli sparker for øvrig aldri nedover eller er slem. Humoren hans kan synes drøy, men han latterliggjør fenomener snarere enn personer, han karikerer og spisser, men akkurat slik tilfellet er med Pondus tror jeg ikke det er mulig å bli sur på ham for Rutetid heller, med mindre du er svensk hip hop-artist altså.

Les også: Frode Øverlis musikalske univers – med spesiallaget spilleliste

Det er fullt mulig å betrakte disse vitsene som skjeve blikk på tilværelsen, men kall dem heller tøylesløs, bisarr humor. I likhet med andre vitsetegnere som Flu Hartberg (Fagprat), Dan Piraro (Bizarro) og Gary Larson er humoren ofte surrealistisk, dog ligger nok Øverlis rutehumor nærmere Larsons enn de to førstnevntes. Den bunner (tilsynelatende) i en ellevill fantasi og «syk humor» og innbyr til regelmessige gapskratt, hvilket man også trygt kan si Øverli jevnlig får til med Pondus. Et og annet ordspill er det selvsagt også plass til her, om noen skulle lure.

Rutetid 3 inneholder 133 vitsetegninger, og hva annet kan man si om dem at de bør leses og følgelig les av? Det er jo ikke noe poeng i å forklare hva vitsene handler om i denne anmeldelsen, så jeg nøyer meg med å si at jeg lo mye. Høyt. Hele tiden.

Og så sjelden som disse bøkene utgis er det jaggu godt vi har Rutetid-bladet som kommer seks ganger i året med nye (og noen gamle) rutevitser. Man blir avhengig, må vite.

Les også: Anmeldelse av Rockypedia bind 1