Outland starter forlag – utgir Sprint og Blåjakkene i bokform

Tome & Janry
«Sprint 1981-1983»
(Outland/Zoom)
[usr 5 text=»false»]

Si hva du vil om Egmont som tegneserieforlag, men der i gården har de et, la oss kalle det «avslappet», forhold til å gi ut serier på en ordentlig måte. Eksempler er bokserien om Blueberry som er full av feil, forskjellig håndteksting og alskens unøyaktigheter; forlagets påbegynte utgivelse av Corto Maltese i to samlekassetter der det ble med den ene og det i en forminsket, fargelagt versjon; den siste utgaven av Tintin på norsk der to og to fortellinger er koblet sammen i hver bok i helt vilkårlig rekkefølge; og selvsagt den aborterte samleutgaven av Sprint. Denne kritikken til tross, har også Egmont gjort mye fint for tegneserieverdenen, la meg også ha sagt det.

Men altså, nå kommer den lille tegneseriebutikken Outland ilende til for å hjelpe de av oss som gjerne skulle hatt Sprint etter André Franquins klassiske eventyr på norsk. Egmont ga ut alt av Franquin i samlede lekre utgaver og til og med et bind med de tidlige Sprint-historiene signert Rob-Vel og Jijé, men så var det slutt. Jean-Claude Fournier overtok serien etter at Franquin ga seg i 1968, og de ni historiene han tegnet og skrev er ikke utgitt i norske samleutgaver. Da Fournier mer eller mindre fikk sparken i 1979, ble serien overtatt av manusforfatteren Raoul Cauvin og tegneren Nic Broca, men parallelt med dem arbeidet krefter for at duoen Tome & Janry skulle produsere nye historier om Sprint og Kvikk.

Det er de tre første Tome & Janry-historiene tegnet og skrevet i årene 1981-1983 som nå er utgitt på norsk av det nystartede forlaget til tegneserie- og spillbutikken Outland som har filialer flere steder i landet. Dette har kommet i stand etter initiativ fra det danske forlaget Zoom som har tatt over utgivelsene av arkivutgavene av både Sprint og Viggo (Franquins andre store serie) hos vårt lille naboland over Skagerrak. Riktignok er ikke den norske utgaven utstyrt med det samme ekstramaterialet som den danske, men en redigert versjon av artikkelen som forteller omstendighetene rundt Tome & Janrys overtagelse av serien er med.

Det er jo likevel serien selv som er hovedbeholdningen i denne første Sprint-boken fra Outland. De tre historiene, Virus!, Monolitten fra Kaalson Long og Hvem kan stoppe Cyanina? er Tome & Janrys tre første, og duoen går hardt ut med tre historier som mer enn matcher albumene til Fournier. I retrospekt kan man si at Fourniers fortellinger havnet mellom to stoler og leses i dag som et langt parentes mellom Franquins elleville og humoristiske eventyrserier og Tome & Janrys mer moderne, friske stil. Fournier var tro mot Franquins univers og hadde mange kvaliteter som serieskaper, men det er ikke til å underslå at Sprint-serien fikk et tiltrengt løft da Tome & Janry tok over produksjonen.

Av de tre albumene er det første, Virus!, svakest, mens de to øvrige er sterkere både på spenning og humor. Begge har sterke slapstickelementer som kan minne om Franquin og er fulle av sprelske og lekne detaljer. Det første albumet ble for øvrig skrevet om fra 30 til 44 sider, og en strammere 30-sidersversjon hadde nok vært å foretrekke.

Lambil & Cauvin
«Blåjakkene 1992-1994»
(Outland/Zoom)
[usr 4 text=»false»]

Outland gir også ut et bind med serien Blåjakkene, skrevet av Raoul Cauvin som altså en kort tid var innom Sprint (se over) og tegnet av Willy Lambil etter at seriens første tegner Salvérius døde. Blåjakkene har hatt en inkonsekvent utgivelsespolitikk og -frekvens både i Norge og Danmark og er utgitt i flere omganger, på flere forlag, uten at det har vært noe videre mål og mening bak det hele.

Den første boken utgitt av Outland er også et samarbeid med danske Zoom, og den inneholder de tre historiene Barndomsår, Kaptein Nepel og Quantrill, opprinnelig utgitt i årene 1992-1994. Ingen av disse har vært utgitt på norsk før, og det siste Blåjakkene-albumet på norsk kom nettopp i 1994, så denne boken bør være ekstra velkommen blant dem som er gamle fans av serien.

Jeg tilhører ikke den kategorien. Riktignok er Blåjakkene en underholdende og godt fortalt tegneserie, men jeg synes den sliter i sitt forsøk på å være både alvorlig og forsøksvis historisk etterrettelig på den ene siden, og morsom på den andre. Du kan trygt si en serie som Lucky Luke gjør det samme, men den lykkes nettopp fordi den karikerer virkeligheten. Blåjakkene lykkes dessverre ikke på samme måte. Her er kontrasten mellom virkelige hendelser og skikkelser på den ene siden og humortegneseriens virkemidler på den andre – representert ved de to hovedpersonene sersjant Chesterfield og korporal Blutch – helt på kollisjonskurs. Det er på ingen måte en like god match som det Goscinny og Morris fikk til i sine klassiske Lucky Luke-historier.

Les også: Det siste Asterix-albumet anmeldt

Det er likevel fullt mulig å la seg underholde av Blåjakkene. Alle de tre historiene i denne boken har sine styrker, men jeg er langt mer begeistret for tegningene. Særlig åpningssiden i den første historien Barndomsår er nydelig. Den har ikke en eneste snakkeboble, men ved hjelp av syv perfekt sammensatte tegninger forteller den alt den trenger å fortelle og litt til.

Allerede til sommeren kommer nye bind i begge serier, og går det bra med salget vil Outland vurdere å gi ut flere tegneserier. Det er bare å håpe på det beste. I så fall kan vi ha mye godt i vente, spesielt om samarbeidet med Zoom fortsetter. Der i gården har de nemlig flere spennende planer om å utgi gamle europeiske tegneserier i samleutgaver.

Les også: Frode Øverlis hyllest til Lemmy og David Bowie