Jeg har ikke lenger noen illusjoner om en rolig januar hva angår ny musikk. En gang i tiden var dette måneden da musikkbransjen liksom samlet seg for å puste ut etter det store julesalget, og brukte vel så mye tid på å posisjonere seg for utgivelser litt lenger ut i et nytt år som å gi ut ny musikk. Slik er det ikke lenger. Januar 2026 kjennetegnes ikke akkurat av få utgivelser, og veldig mye som er kommet så langt i år er fryktelig bra saker.

Mest oppsikt har nok en nylig utgitt digital single sørget for. Da Bruce Springsteen bare noen dager etter det seneste drapet begått av ICE-agenter i Minneapolis, hadde han skrevet, spilt inn og utgitt «Streets Of Minneapolis», en protestsang av den gamle sorten, av samme slag som Woody Guthrie og Bob Dylan skrev for en liten evighet siden. Bra er den også, veldig bra, faktisk. Endelig er det en artist av et visst format som tar bladet fra munnen og sier klart og tydelig fra, så tusen hjertelig takk, Bruce!

Han er heldigvis ikke helt alene om å gi Trump-administrasjonen det glatte lag, og blant månedens nye låter finner vi også NOFX’ «Minnesota Nazis», Billy Braggs «City Of Heroes» og Sean Taylors «Little Donny Returns». Det som er litt dumt oppi det hele er at de to sistnevnte er engelskmenn. Det er amerikanerne som først og fremst plikter å kommentere vanviddet som har tatt grep om nasjonen.

Men over til det viktigste akkurat her og akkurat nå; all den øvrige nye musikken. Særlig fem album har fanget min oppmerksomhet denne måneden.

Aller best liker jeg den fantastiske nye platen til den amerikanske punktrioen Joyce Manor, I Used To Go To This Bar. Med ni fantastiske låter som klokker inn på akkurat over 19 minutter er den et usedvanlig friskt pust av energi og suveren melodisans. Takk og lov at produsent Brett Gurewitz, gitarist i Bad Religion og eier av bandets plateselskap Epitaph Records, insisterte på at albumet trengte raskere låter. Riktignok er det litt styrete å spille vinylen siden du må snu den omtrent like ofte som om du skifter singler, men FOR et album det er, og FOR noen melodier! (PS! Hvis du kjøper vinylen – og det bør du – skal du vite at den går på 45RPM.)

Den andre virkelig eksepsjonelle utgivelsen denne måneden er Lucinda Williams’ rasende World’s Gone Wrong. Også hun adresserer Trump og hans lakeiers faenskap, og hun gjør det fra innsiden. Platen ble for det meste skrevet etter andre gangs innsettelse av Trump, og den bærer preg av tiden vi lever i og de mange ugjerningene han har begått, for å si det forsiktig. Williams har aldri vært så eksplisitt politisk i sine tekster (selv om hun ofte har vist et sosialt engasjement), men denne gangen har hun åpenbart kjent på et større ansvar. Hun får også bonuspoeng for en strålende og inspirert versjon av Bob Marley-klassikeren «So Much Trouble In The World», til alt overmål med gudinnen Mavis Staples som duettpartner. Dessverre er ikke den nye platen tilgjengelig på Spotify, men du finner den på Tidal og sikkert også andre strømmetjenester. Jeg anbefaler likevel å gå til innkjøp av World’s Gone Wrong i fysisk format. Denne vil du nemlig ha.

For første gang synger Jonas Alaska på norsk, og det tjener han på. På platen som heter Aslaksen (hans virkelige navn) kommer det langt tydeligere frem enn tidligere hvilken strålende tekstforfatter han er. Gode eksempler er «Ali Boulala», en sløy talking blues om å bli fanget i skatingens vidunderlige verden som barn, før han 18 år gammel ble «kjørt ned» av Dylan og det ikke lenger var noen vei tilbake, «Er det Gud» som er en kruttsterk sang om israelernes overtramp i Gaza, og «Store Lillebjørn» som han skrev natten etter at Lillebjørn Nilsen døde og var sangen som satte i gang dette prosjektet. Si hva du vil, men når norske artister synger på norsk, så er det lettere å følge med på hva de har å melde. Jonas Alaska tjener på det, uten at jeg av den grunn skal si et eneste negativt ord om de tidligere platene hans.

Jeg må også nevne det nye albumet til Ole Kirkeng, Cowboy Lie Detector Machine. Her sementerer han sin posisjon som en klassisk låtskriver som åpenbart har lært mye av å høre på folk som James Taylor, John Prine, Jackson Browne og Loudon Wainwright III. Jeg har ikke rukket å gjøre meg ordentlig kjent med albumet ennå, men det foresvever meg å være enda litt bedre enn debuten. Der syntes jeg helheten haltet litt, og mitt foreløpige inntrykk av Cowboy Lie Detector Machine er at denne er mer gjennomarbeidet, mer helstøpt. Også Ole har et uttalt horn i siden til Donald Trump, som vi hører i den fantastiske «Foreign Country Singer Blues» som kom på single i fjor høst og havnet på 22. plass på listen over mine favorittsanger i 2025. Låten jeg har plukket ut til denne månedens spilleliste er den aldeles nydelige countryballaden «Margaritas For A Dime». Den er ikke milelangt unna Guy Clark eller Townes Van Zandt i uttrykk, en fabelaktig sang.

Endelig må Eric Bibb nevnes for sitt fabelaktige nye album One Mississippi. Den 74 år gamle bluesmannen kan ha slumpet til å spille inn en av sine aller beste plater, et modent stykke låtskriverkunst som gjenspeiler noe av den klokskapen levd liv kan gi, med sanger som er vekselvis alvorlige og humoristiske, litt som Ole Kirkeng, men ikke helt. Sanger som «If You’re Free» og «Change» tar pulsen på samtiden, mens «Crossroads Marilyn Monroe» går inn i den mørke fortiden i Mississippi-deltaet for Bibbs andre (?) sang om 14 år gamle Emmett Till som i 1955 ble lynsjet og drept av to hvite menn som ble frikjent. På min utsøkte spilleliste finner du den superfengende «Didn’t I Keep Running» som er tematisk beslektet, men også foregår på flere plan. Adskillig lysere er forresten «This One Don’t», en sang som ikke utgir seg for å være noe annet enn det den er, en superenkel sang som kun har én akkord og en god groove, fordi noen ganger er det alt som trengs. Alt i alt er One Mississippi en fantastisk god plate, for skams skyld spilt inn i Stockholm!

Jeg må også trekke frem noen flere enkeltlåter. Hannah Storm skal omsider albumdebutere med It Will Never Be The Right Time i mars, og nå har hun sluppet single nummer to derfra, den fortryllende «Special» som hun har skrevet sammen med ingen ringere enn Eg White som også har produsert den. Hvis du ikke vet hvem Eg White er kan jeg nevne at han har bakgrunn fra det tidlige boybandet Brother Beyond (som ble produsert av Stock Aitken Waterman) og Eg & Alice, duoen som ble borte etter å ha gitt ett album i 1991, det utsøkte 24 Years Of Hunger. Siden den gang har White vært en suksessrik gun for hire, en låtskriver, produsent og musiker med virkelig teft og en usedvanlig melodisans. På CVen hans finner vi navn som Adele, Emiliana Torrini, Duffy, Lauren Pritchard og Kristina Train, i tillegg til en rekke store artister jeg er mindre begeistret for, som Will Young, James Morrison og Celine Dion. Disse er vel å merke bare noen få av artistene han har hjulpet, og nå er også vår egen Hannah Storm på listen. Kombinasjonen av disse to musikerne, med hvert sitt utmerkede sett med egenskaper og ferdigheter, har gitt oss en sang som er så fin at jeg knapt tror det er mulig.

Omtrent like vakker er den ferske singlen til Utan Dom., dette vidunderlige Sarpsborg-bandet som skriver verdens tristeste sanger – på svensk. «Om jag var en blomma som dog varje höst» er som en musikalsk meditasjon for stille piano, nylonstrengegitar og trombone (med mer, skal sies), en forsiktig liten sang som smyger seg inn under huden og nekter å dra noe sted når den først har festet seg. Det tar ikke lang tid heller, for å si det sånn. Lasse Karlsen har opparbeidet seg en betydelig katalog av flotte Utan Dom.-sanger, men akkurat nå føles det som at «Om jag var en blomma som dog varje höst» er den aller fineste han har skrevet. Så vakker som den er, setter den meg fullstendig ut. Tusen takk til Lasse for å skrive disse vidunderlige sangene! Ikke slutt.

Jeg har heller ikke så mye vondt å si om Sondre Lerche at det gjør noe. Han orket ikke vente til høsten eller når det er han har tenkt å gi ut sin første «ordentlige» plate siden det majestetiske dobbeltalbumet Avatars Of Love i 2022, og har derfor sluppet en digital EP med tre nye låter for å vise hva han har drevet med i det siste. Det er ikke småtterier. De tre sangene viser sedvanlig ambisjon, og min favoritt er «After The Coup», en sang med sterk politisk slagside om hvordan kirkens tjenere ikke alltid tjener folket, men heller helt andre interesser.

Vilde Bye fortsetter nedtellingen til sitt andre album som slippes 20. mars. Nå har hun sluppet sin versjon av «Between The Bars», og én ting kan jeg mer enn gjerne siteres på: Elliott Smith ville vært dritstolt om han levde og fikk høre denne. Jeg kan ikke forestille meg en stemme som ville tolket den like godt. Vilde Bye er en sjelden begavelse som ikke bare skriver veldig gode sanger selv, men også har nese for andre låtskriveres sanger som passer henne. Jeg er sikkert litt ekstra euforisk her jeg sitter og hører henne synge «Between The Bars» for ørtende gang, men jeg tror nok jeg har dekning for å si at dette er hennes fremste coverversjon til nå.

En god nyhet denne måneden er at Peter Gabriel er tilbake, «bare» tre år (eller strengt tatt to år og én måned) etter albumet i/o der han slapp én ny låt hver fullmåne gjennom 2023 og samlet det hele til en LP i desember. Han kjører samme opplegg for o/i, og den første singlen «Been Undone» lover meget godt. Som sist gis alle ut i to mikser, Dark-Side Mix ved fullmåne, Light-Side Mix ved nymåne.

Jeg ser også veldig frem til Bill Callahans kommende plate My Days Of 58 som kommer 27. februar. De tre første singlene er kanonbra, inkludert den ferske «Stepping Out For Air» som kom for noen uker siden.

For øvrig er spillelisten du finner nederst på denne siden stappfull av musikalske åpenbaringer, flere enn jeg orker å nevne, men jeg kan som vanlig trekke frem noen navn jeg har satt litt spesielt stor pris på. Det er ikke nødvendigvis til forkleinelse for de andre du finner her, men det er altså grenser for hvor mye musikk det er mulig å få hørt, og ikke minst få hørt nok på.

Blant «vinnerne» denne måneden var Embla & The Karidotters, Minor Majority, Neon Ion, Levi Henriksen & Babylon Badlands (gled deg til albumet Sverige som kommer 20. februar), Bangs & Talbot (acid jazz-pioneren Chris Bangs og Mick Talbot fra The Style Council), Hayeminol (Oslo-bandet som «alle» skryter av og som jeg må få hørt ordentlig på snart), Klossmajor, Bruno Mars, Jill Scott, Van Morrison, Daniel Romano’s Outfit, Nicholas & Sebastian (Nicholas Sillitoe og Sebastian Gruchot), Alabama 3, Torgeir Waldemar & Jørgen Nordeng (Jørgen med sin første utgitte tekst på engelsk, der Lars Lillo-Stenberg gjester med en hårete gitarsolo), Greazy Alice (strengt tatt utgitt i fjor, men en ny oppdagelse der vi venter spent på debutplaten som ser ut til å være utsatt), Zach Bryan, Sean Rowe, Josh Ritter, Doechii feat. SZA, Thom Hell, Ella Langley, Vince Gill, David Byrne (som gjør en versjon av Olivia Rodrigos «Drivers Licence»), Tyler Braden, Suzi Quatro (med den oppsiktsvekkende fete «Freedom»), Joe Harvey-White & Geir Sundstøl, Richard Walters (med assistanse fra selveste Jeremy Irons), The Olympians, Amanda Bergman, Durand Jones & The Indications feat. Aaron Frazer, The James Hunter Six, Tyler Ballgame, JOA, Erlend Ropstad med Lars Winnerbäck, Pearl Charles, Rebecca Bangfield, Bellman, Andi Almqvist, Onkel Tuka, Eigil Berg, Marie Tveiten og Randi Tytingvåg Trio.

Puh! Og det er bare starten. Det er veldig mange suverene artister jeg ikke har nevnt og du også finner her. Som alltid vil jeg rette en stor takk til dem alle sammen for at de deler så mye fantastisk musikk med oss, og til alle dere andre: God fornøyelse! Nå: Musikk.