Norske jenter
The Kids hadde neppe jenter som Fay Wildhagen, Hannah Storm, Dionisia Fjelldalen, Stine Andreassen og Karoline Karlsen i tankene da de fulgte opp hitsinglen «Forelska i lærer’n» med debutplaten Norske jenter i 1980. Det er andre tider, som man gjerne sier, og la oss være oppriktige: Den gang fantes knapt profilerte norske låtskrivere i det hele tatt, hverken kvinnelige eller mannlige. Norsk musikkliv har i løpet av de 44 årene som er gått blitt voksent, og som jeg så mange ganger før har presisert befinner det seg på et skyhøyt nivå i alle ledd.
Dette poenget ble banket enda litt hardere inn i meg i går da jeg hørte gjennom noen av ukens nye digitale singleutgivelser. Hver fredag (og iblant andre ukedager) er det slipp av ny musikk, og det gjelder å henge med. Mengden er tidvis enorm, og på årets andre store slippdag ble det utgitt flere i overkant flotte nye låter, som kanskje til og med vil hevde seg i tet når musikkåret 2024 skal oppsummeres. Januar har tradisjonelt vært en stille musikkmåned, men slik er det ikke lenger. I går braket det løs for fullt, og jeg har sett meg spontant nødt til å anmelde noen av de nye låtene jeg likte aller best, morsomt nok alle utgitt av «norske jenter».
Med «When Does A Rumor Become Gospel» tar Hannah Storm steget rett opp i førstedivisjon etter å ha vært «lovende» i et par år med noen fine singleutgivelser og en EP. Da jeg så henne på Øya i 2022 var det en litt delt fornøyelse; helt OK deler av tiden og på sitt beste veldig bra. Med sitt tydelige Lana Del Rey-preg og mer enn et forsiktig nikk til David Lynch’ univers er «When Does A Rumor Become Gospel» nærmest sjokkartet vellykket. Det spøkelsesaktige lydbildet fullt av romklang og ekko gir film noir-stemning og stilsikre 50-tallsassosiasjoner kanalisert gjennom moderne innspillingsmetoder. Produksjonen til amerikanske Rich Cooper er et lappeteppe av lyder og elementer og velplasserte detaljer, men viktigst av alt er likevel selve sangen. Hannah har skrevet den sammen med Cooper, Laura Welsh og Lily Williams, og er av den typen drømmer er laget av. Dette er kort sagt utenomjordisk vakkert.
Fay Wildhagen er ute med en ny smakebit fra sitt kommende album Let’s Keep It In The Family (16. februar), og om «Echoes» er blant annet å si at det er et perfekt gjennomført stykke drømmepop som nesten er delirisk vakkert. Hun har alltid vært god på dette med svevende, atmosfærisk musikk, og her overgår hun seg selv. Den sinnrike produksjonen rommer lag på lag med gitarer (spilt både av Fay selv og i tillegg Tor Egil Kreken og Håkon Brunborg), synther (henne selv og Kristoffer Lo), blås og stryk og jeg vet ikke hva, og får meg til å tenke på Daniel Lanois – med den forskjell at resultatet sannsynligvis er enda finere enn hva han hadde kunnet levere. «Echoes» er omtrent så fin som musikk kan bli, tror jeg.
Karoline Karlsen er en sjeldent produktiv låtskriver og kommer opp med den ene perlen etter den andre som hun spiller inn med sin fabelaktige «vokaltrio med band» Klossmajor. Hennes finurlige tekster om veien inn i voksenlivet ligner virkelig ikke på noe annet, og når de fremføres trestemt sammen med hennes gode kolleger Maja Sørbø og Dorothea Økland oppstår ren magi. Bandet som komper dem (Håvard Ersland, Martin Morland, Sander Eriksen Nordahl og Olav Abildgaard) gir det perfekte følget og ivaretar Karolines fine melodier på utsøkt vis. Med to plater på to år – i 2022 og 2023 – fulle av musikalsk gull kommer det tredje nå i år. De slapp en ny låt i september, kvasidiscoperlen «Papp og papir», og i går kom «Imorgensangen» som er minst like bra, et stykke uforfalsket og aldeles vidunderlig popmusikk, atter en gang med en tekst full av strøkne onelinere fremført med Norges vakreste harmonier. Jeg vil bare ha mer!
The Northern Belle gir ut sin femte plate Bats In The Attic på kvinnedagen 8. mars som kanskje ikke er en helt tilfeldig valgt slippdato. Bandets frontfigur, låtskriver og primus motor Stine Andreassen har mang en gang gjort et poeng ut av at hun som kvinne ikke skal stå i skyggen av menn. Tredje smakebit fra platen er den superfengende poplåten «Hell & Back» som er krydret fete gitarriff og nydelig koring. Særlig er harmoniene i mellompartiet til å dø for, og i sum er «Hell & Back» frydefulle tre og et halvt minutt med popmusikk akkurat slik vi liker den. Det er også veldig gøy å følge The Northern Belles utvikling fra reinspikka countryband til å ha blitt så uendelig mye mer. Således handler dette om ambisjon, og det er også verdt å applaudere.
«Det er det samme hvor jeg havner når jeg dør» er en gammel «tradisjonell» folkevise som jeg første gang hørte da Aasmund Nordstoga åpnet debutalbumet Ein visefugg med den i 2009. Den var rå nok der, sunget sammen med Tuva Syvertsen, men når MÍO med Dionisia Fjelldalen i spissen gjør den som sin nye single, tar det helt av. Dette er brutalt kul folkpunk, der Dionisias stemme skriker ut teksten som om livet virkelig er i ferd med å ta slutt. Hadde vi ikke visst bedre, ville det vært nærliggende å tro at Shane MacGowans ånd hadde tatt bolig i henne. MÍOs arrangement er usedvanlig velskrevet med tanke på at det ikke skal stort til å forveksle denne versjonen med «bråk», men hvor mye filleristing bandet tilsynelatende byr på, er dette samtidig seriøst disiplinert. Himmel og hav, for en fest!
