Nok en solid James Bond-film

Spectre
Regi: Sam Mendes
Med: Daniel Craig, Christoph Waltz, Léa Sydoux, Ralph Fiennes
[usr 4 text=»false»]

Etter at James Bond-produsentene Eon Productions hyret inn Daniel Craig til å bli den sjette offisielle Agent 007 og gikk tilbake til forfatteren Ian Flemings originalromaner for å skrive manus har det vært seriøs vei i vellinga. En filmfranchise som var i ferd med å gå fullstendig ut på dato og overlate sin enestående posisjon til helter som Jason Bourne og Ethan Hunt (Mission: Impossible-serien) fikk en helt ny giv som gjorde det mulig å ta Bond på alvor igjen.

Spectre følger Casino Royale (2006), Quantum Of Solace (2008) og Skyfall (2012), og historien fortsetter der den slapp sist. Og dette er altså også snakk om historien om James Bond selv, der han har en personlighet og en bakgrunn som gjør filmene mer interessante enn de kanskje noen gang har vært (med fare for å fornærme Sean Connery-fanatikerne der, men jeg regner med at de skjønner hva jeg mener). Denne gangen handler det om Bonds første møte med forbryterorganisasjonen Spectre, gruppens første opptreden i en James Bond-film siden Diamonds Are Forever (1971), og ikke minst superskurken Ernst Stavro Blofeld, i Bond-universet også kjent som «Nummer 1» i anonymiseringen av Spectre-medlemmene. I likhet med Bond selv får også han en bakgrunn som forklarer mye. Det er et bånd mellom de to som går langt tilbake i tid, viser det seg.

Nu vel. I kjent stil får vi en eksplosiv åpningsscene før tittelsekvensen med Sam Smiths Bond-tema «Writing’s On The Wall». Denne gangen blir vi ført med til Mexico City på «De dødes dag», der James Bond avverger et terrorangrep, selvsagt ikke uten å sette byen på hodet. Det er full rulle og en meget god åpning. Vel tilbake i London og hovedkvarteret til MI6 venter trøbbel i form av en sammenslåing mellom MI5 og MI6, samt de tilsvarende etterretningsorganisasjonene til åtte andre nasjoner, orkestrert av det unge regjeringsmedlemmet Max Denbigh som søker å overkjøre M og legge ned hele 00-programmet som Bond er en del av.

Dermed er vi i gang. Bond må gå «rogue» som det heter, det vil si at han uten Ms beskyttende hånd drar ut på jakt etter organisasjonen som står bak terrorforsøket i Mexico og som har utført andre vellykkede angrep. Da kommer han på sporet av Spectre og den onde, onde Blofeld. La meg også røpe at en viss hvit katt dukker opp sammen med superskurken.

Spectre får ikke full score. Jeg synes den to og en halv timer lange filmen er litt for drøy, at enkelte scener tværes for mye ut, men fireren min er en sterk firer. Daniel Craig er steinbra som James Bond, og Christoph Waltz gir fantastisk nytt liv til Blofeld. Franske Léa Seydoux er dessuten strålende som filmens Bond-babe Dr. Madeleine Swann, og både Ralph Fiennes, Ben Whishaw og Naomie Harris er fine som trekløveret M, Q og Miss Moneypenny som også må bevege seg litt på siden av det tillatte i løpet av filmen.

Actionscenene er sånn passe hesblesende og i noen tilfeller for lange, men det filmen har av mindre feilskjær, tar den igjen i mange elegante detaljer som gjør den til ekte Bond. Legg spesielt merke til måten Daniel Craig møter en sofa på i åpningsscenen, og der han leverer en jakke til pressing om bord på et luksustog på vei gjennom den tunisiske ørken. Klassisk James Bond på alle måter og kjærkommen «comic relief».

Les også: Stemningsfull høstsonate fra Oslo