Nick Cave kom, så og vant – atter en gang

Som om Nick Cave var en av de aztekiske keiserne ved navn Montezuma, var Oslo Spektrum gjort om til hans palass da han nok en gang befant seg på norsk jord med sitt kjære The Bad Seeds i ryggen, dette fantastiske bandet med en konstant flytende besetning, som følger hans minste vink og bevegelse. Cave er godt hjulpet av bestevenn og nærmeste samarbeidspartner Warren Ellis på flanken som alltid er der med sitt lange grå hår og skjegg, fiolin og andre strengeinstrumenter, og en intens tilstedeværelse som nesten matcher Caves ditto. Warren Ellis ser ut som selve definisjonen på en gal professor, men hvem er da Nick Cave?

Nå er riktignok «Palaces Of Montezuma», Grinderman-låta (fra Grinderman 2, 2010) jeg refererer til og som vi fikk som det første av hele seks ekstranumre i går, en kjærlighetssang, en storslagen hymne til Caves kone Susie Bick, og selv er han ingen blodtørstig keiser, men en tilsynelatende from voksen herre på 67. Likevel er det som om vi er i hans makt fra de første tonene av «Frogs» treffer publikum til bandet to og en halv time senere takker av med mektige «As The Waters Cover The Sea», begge fra den helt ferske Wild God. Han har publikum i sin hule hånd hele veien, og jeg kan ikke huske å ha hørt et så tyst publikum noe sted, noen gang. En mer karismatisk frontfigur enn Nick Cave finnes neppe, og jeg skal hilse å si vi skal være glade for at han jobber i den gode saks tjeneste. Ikke bare følger The Bad Seeds hans minste instruksjon, det gjør publikum også. Hadde Cave virkelig vært Montezuma og ledet en seremoni til ære for ildguden Huehueteotl, hadde vi glatt akseptert en menneskeofring eller to, så intens er han.

Wild God er i mine ører Caves beste plate siden Push The Sky Away fra 2013, en plate som er en forløsning etter at han og Susies 15 år gamle sønn Arthur døde i en fallulykke i 2015. Han har brukt tiden siden tragedien godt. I stedet for å la seg kvele av sorg har han brukt den i sitt kreative virke. Arbeidet med albumet Skeleton Tree fra 2016 var godt i gang da Arthur døde, men det kastet selvsagt en skygge over de åtte sangene, som også ble dokumentert i Andrew Dominiks film One More Time With Feeling. På Ghosteen (2019) var The Bad Seeds knapt til å kjenne igjen, og hans neste plate, Carnage (2021), var kreditert Cave og Ellis alene.

Parallelt med disse utgivelsene Cave dro på veien med turneen In Conversation, der han tok imot spørsmål fra publikum, og mellom hvert av disse spilte sanger fra katalogen alene ved et flygel. Den nakne settingen fungerte nærmest skremmende godt, og In Conversation-opptredenen hans i Oslo Konserthus er legendarisk. De fleste vil også kjenne til Red Hand Files, nettsiden der han svarer på enda flere spørsmål fra fans og andre interesserte med ting på hjertet. Det handler som oftest om liv og død, kjærlighet og hat, religion og politikk. Dette er ikke et forum for visvas og trivialiteter, og Caves svar er bestandig fylt av empati og respekt, hvor forstyrrede en del av spørsmålsstillerne enn kan synes å være. Samtaleboken Faith, Hope And Carnage sammen med journalisten Sean O’Hagan må også nevnes. Her går de i dybden på en rekke store spørsmål, og alle disse tingene er som direkte resultat av Arthurs død. Det skal legges til – og på ingen måte bagatelliseres – at Cave også mistet sin eldste sønn Jethro i 2022, 31 år gammel.

Men nå er vi her, på «den andre siden», i Oslo Spektrum en oktoberkveld i 2024, og Wild God skal presenteres for et norsk, svært takknemlig og lydhørt publikum. «Frogs» følges av det mektige tittelkuttet som ganske sikkert vil bli en fremtidig konsertfavoritt og «Song Of The Lake», før en nydelig «O Children» fra The Lyre Of Orpheus (2004) innleder en kort avdeling med gamle favoritter. Den følges av fantastiske «Jubilee Street» fra Push The Sky Away, før Cave og The Bad Seeds fillerister oss med tittelkuttet fra debutalbumet From Her To Eternity fra 1984.

Dette er ur-Cave, et tilbakeblikk til en helt annen tid, til et helt annet band jeg var så heldig å se på Vikateatret i 1984, i en av de gamle fabrikkhallene der Aker Brygge ligger i dag. De hadde akkurat gitt ut denne skramlete maktdemonstrasjonen av en plate som var en naturlig videreføring av hva de hadde drevet med i forløperen The Birthday Party, og truet med å rive ned hele bygningen. Vi får aldri følelsen av at Oslo Spektrum står tilsvarende i fare, og The Bad Seeds oppleves heller ikke som spesielt farlige lenger, men jeg er utrolig glad for at Cave fremdeles anerkjenner denne delen av katalogen.

Nick Caves karriere er en myriade av kontraster og paradokser. Jeg tror jeg vil kalle ham verdens, om muligens ikke beste, så desidert mest interessante artist. Det er blant annet fordi han uten å blunke setter seg ved flygelet og fremfører en inderlig «Long Dark Night», den «store» balladen fra Wild God, rett etter dette fyrverkeriet. Ikke mange artister kan veksle på denne måten mellom kaos og fullkommen ro, men så er da også Caves kaos med årene forvandlet fra det rene anarki til stram disiplin, og også «From Her To Eternity» låter nå ytterst disiplinert, sin voldsomme, tilsynelatende uregjerlige fremtoning til tross. Det er naturlig at tankene går til den nylig avdøde bautaen Kris Kristofferson og hans fantastiske tekstlinje «he’s a walkin’ contradiction, partly truth and partly fiction» fra sangen «The Pilgrim, Chapter 33». Den er riktignok fra 1971 da Cave ikke var annet enn en sannsynligvis kvisete tenåring som drev med pøbelstreker hjemme i Australia, men den kunne vært skrevet om ham.

«Cinnamon Horses», atter en av de nye sangene følger, før det braker løs på nytt med tordenskrallet «Tupelo», sangen om Elvis Presleys fødsel under en storm i Tupelo, Mississippi, hentet fra den andre The Bad Seeds-LPen, The Firstborn Is Dead fra 1985. Den er som regel et høydepunkt under Caves konserter, så også denne kvelden. Det kan faktisk tenkes jeg aldri har hørt den bedre, og 67 år gamle Cave virker mer som en 27-åring der han messer og roper ut teksten. Jeg hadde håpet å unngå uttrykket «yppersteprest» for å beskrive ham slik alle tilsynelatende gjør for tiden (og som jeg garantert har gjort selv tidligere), men det er ikke lenger mulig. Vi er i Caves merksnodige kirke, der tro og tvil, undergang og frelse, hat og kjærlighet går hånd i hånd. Inntrykket svekkes ikke akkurat av det fire personer sterke gospelkoret bestående av T Jae Cole, Janet Ramus, Subrina McCalla og en kvinne til som jeg dessverre ikke finner navnet til.

Etter den øredøvende utblåsningen med «Tupelo» beveger vi oss over i den delen av konserten som fungerer dårligst. De fem påfølgende låtene er alle strøkne, men samlet sett, fremført i rekkefølge, representerer de et i overkant langt pusterom. Det sagt er det ikke noe å utsette på hverken «Cinnamon Horses» (Wild God), «Bright Horses» (Ghosteen), «Joy» (Wild God), «I Need You» (Skeleton Tree) eller «Carnage», men det er egentlig kun i «I Need You» at Cave helt klarer å finne kjernen i sangen, og den er akkurat for nedpå til at det blir direkte medrivende i denne sammenhengen.

Men så, å store fader i himmelen og alt det der, kommer «Final Rescue Attempt», sangen som avslutter side 1 på Wild God, og da løfter praktisk talt taket seg. Når Cave messer «I will always love you», igjen og igjen, forstår vi nærmest instinktivt at vi har å gjøre med den andre fremtidige klassikeren fra den nye platen. Det er en på dette tidspunktet sårt tiltrengt høytidsstund som fører konserten tilbake i rett spor.

«Are you ready?», spør han, og bandet sparker så i gang «Red Right Hand» (fra Let Love In, 1994), hans muligens beste og skumleste sang noensinne, og som alltid blir den et høydepunkt. Jeg har hørt den fremført enda bedre, men det er fint lite å kritisere den for denne kvelden. En litt svakere versjon av «The Mercy Seat» (Tender Prey, 1988) følger, men så eksploderer det på nytt med «White Elephant», den aller beste låta fra Carnage. Her kommer gospelkoret ned fra podiet og til fronten av scenen for å flankere Cave, og igjen truer taket med å løfte seg. Det er fullkomment oppslukende, muligens det mest intense av alt som ble fremført, og på ingen måte et feil valg for å avslutte hoveddelen av konserten. Cave og koret kan trygt gå av scenen i forvissning om at de har gitt alt og litt ekstra, fulgt av Larry Mullens som vikarierer for en syk Thomas Wydler (trommer), Jim Sclavunos (perkusjon), George Vjestica (gitar), Carly Paradis (tangenter), Colin Greenwood (Radiohead-bassisten som for tiden er vikar for Martyn Casey) og selvsagt Warren Ellis himself.

De slentrer rolig ned fra scenen, vel vitende om at jubelen og applausen vil vare, men er sympatiske nok til ikke å la oss vente altfor lenge. Det er nå vi får «Palaces Of Montezuma», og Sclavunos som spilte trommer i Grinderman tar derfor over stolen fra Mullens for dette ene nummeret.

Marerittscenene i «Papa Won’t Leave You, Henry» er like skumle i 2024 som de var i 1992 da den sto som åpningslåt på Henry’s Dream, og versjonen Cave og bandet fremfører nå er tung, mørk og fryktinngytende. Full av kontraster som Cave er, følger han den med something completely different. Nå kommer nemlig den ustyrtelig rørende hyllesten til Anita Lane, som var med i The Birthday Party og en kort periode Bad Seeds-medlem og dessuten en gang i tiden var Caves kjæreste. Hun døde i 2021, og et av de mest minnerike sporene fra Wild God er «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» som avsluttes med gamle opptak av Lanes stemme fra et telefonopptak. Skjermene på scenen fylles av gamle arkivopptak av en ung Lane, vakker som morgengryet med flagrende lyst hår, og ikke et øye er tørt.

Da er ikke veien lang til «The Weeping Song», en av Caves mest elskede sanger, hentet fra The Good Son (1990), og for en versjon vi får presentert! Han engasjerer publikum i et lite klappenummer som gir en utmerket effekt, og her har vi det igjen. Nick Cave kunne fått oss til å gjøre hva som helst, akseptere hva som helst. Dette er massesuggesjon i praksis.

Men er det slutt her? Nei da. Etter nok en kort pause kommer bandet på igjen. Først fremfører Cave eviggrønne «Into My Arms» (The Boatman’s Call, 1997) mutters alene (om vi ser bort fra at publikum synger med av full hals på refrengene), før The Bad Seeds trår til med den mektige, men korte avslutningen på Wild God, gospelnummeret «As The Waters Cover The Sea». Det er nydelig, det er verdig, og det er definitivt slutt.

Jeg har sett Nick Cave And The Bad Seeds enda bedre, ikke minst her i Oslo Spektrum i 2017 som er en av de beste konsertene jeg har vært på i mitt liv, men det er ikke mye å kritisere her. Cave er en av ytterst få artister med en såpass sterk og omfangsrik katalog som kan tillate seg å spille samtlige låter fra et nytt album på konsertene sine, og jeg tar av meg hatten for at han gjør det og jeg forstår at han vil. Om det er verdens beste idé kan dog diskuteres, men jeg flisespikker. Dette er min niende eller tiende Cave-konsert så vidt jeg klarer å huske, og de har variert til dels voldsomt i innhold. Det er ingen grunn til at han skal slutte med det. Vi er ikke her for å høre hitsene, for å si det sånn, vi er her for å se og høre Nick Cave And The Bad Seeds, hva enn de måtte finne på. Takk for musikken!

Her er en spilleliste med alle sangene Nick Cave And The Bad Seeds fremførte i Oslo Spektrum.