Narcos – TV på sitt beste
«Plata o plomo?» Sølv eller bly.
Den nye Netflix-serien Narcos har vært ukas store snakkis på jobben. Da jeg tirsdag morgen nevnte for sidemann Tore at jeg hadde sett de tre første episodene kvelden i forveien var det flere som plukket det opp på radaren og strømmet til og skrøt hemningsløst. I går kveld fullførte jeg det som for min del ble tre runder med til sammen ti intense episoder av serien om livet til den colombianske narkobaronen Pablo Escobar.
Pablo Escobar betraktes som historiens rikeste forbryter, og var anslått å være verdt 30 milliarder dollar tidlig på 90-tallet. Han ble bare 44 år gammel, drept av den colombianske spesialstyrken Search Bloc i desember 1993, men det får vi ikke oppleve i Narcos. Den ti episoder lange serien er nemlig bare første sesong. Så vidt jeg forstår er ikke sesong 2 annonsert ennå, men ut ifra responsen Narcos har mottatt i løpet av en liten uke å dømme, vil det være tåpelig av Netflix å stoppe her. Riktignok har den fått blandet mottagelse i pressen, men både for min egen del og alle jeg har snakket med som har sett deler av eller hele sesong 1 er dette intense, avhengighetsskapende greier.
Med ett unntak, Luiz Guzman som spiller José Rodriguez Gacho, en av de andre grunnleggerne av det beryktede Medellikartellet, er samtlige skuespillere ukjente fjes for de fleste. Det er alltid deilig med nytt blod som du ikke assosierer med andre roller, og den innsatsen mange av skuespillerne gjør er imponerende. Det gjelder i særdeleshet brasilianske Wagner Moura som spiller Escobar. Han underspiller elegant og gir Escobar en iskald nerve som jeg ikke aner om er autentisk, men figuren som trer frem er dønn overbevisende. Mouras innsats alene er verdt å bruke de ti timene det tar å se serien på, så regner vi alt annet som en bonus er det ikke snaut.
Serien tar seg naturlig nok en del friheter. Mange fiktive personer er skrevet inn i handlingen, blant annet de to amerikanske DEA-agentene Steve Murphy (Boyd Holbrook) og Javier Peña (Pedro Pascal) som er katalysatorer for mye av handlingen. Murphy har også voiceover- eller fortellerrollen, og har en kul, hes stemme som fører deg friksjonsfritt inn i serien og gjennom handlingen. Det er effektiv bruk av voiceover, litt i nærheten av Ray Liotta i Goodfellas, om ikke akkurat i samme liga.
Narcos gjør også bruk av ekte TV-bilder fra Pablo Escobars «karriere». Han satte Colombia fullstendig på hodet i en årrekke og var ansvarlig for og/eller mistenkt for en tilsynelatende endeløs rekke drap og terrorhandlinger, der den verste var bombingen av Avianca flight 203 i 1989 som tok livet av samtlige 107 mennesker om bord. Noen år tidligere søkte han sågar politisk makt, men nådde ikke langt. Sitt tidlige Robin Hood-image til tross, ble han med årene en jaget mann, men med en rikdom og innflytelse som gjorde ham nærmest umulig å arrestere og stille for retten. Når det først skjedde var det på hans egne premisser, der han bygde sitt eget fengsel, befolket av sine egne sicarios (leiemordere) og bevoktet av en innleid styrke han selv finansierte. Som han sier i serien: «Løgner er nødvendig når sannheten er for vanskelig å tro.» Indeed.
De ti første episodene av Narcos er medrivende inntil det latterlige, og du blir sittende klistret til skjermen. Det tok meg tre kvelder, og jeg kan knapt vente på sesong 2. Det tar vel et års tid, men du verden som det er noe å se frem til!
Les også: Årets spenningsroman
