Morgan Kane mot røkla

I fjor feiret vi utgivelsen av Den store boka om Morgan Kane, utgitt av Aller Forlag. Foto: Erik Valebrokk

Aller Forlag er snart i mål med sin omfattende nyutgivelse av Kjell Hallbings Morgan Kane-serie, hvorav også Diablito-bøkene og El Diablo-serien er utgitt i nye, innbundne utgaver. Jeg skrev for noen år siden etterordet til bok nummer 20 i den nye serien der bøkene er utgitt i kronologisk rekkefølge i forhold til handlingen. Til slutt i Kane-romanen I dragens klør skrev jeg om Kjell Hallbings posisjon i forhold til annen westernlitteratur. Les artikkelen min her hvis du har lyst, og helt nederst i saken får du en anbefalt leseliste om du er opptatt av westernlitteratur.

IMG_2034.jpg

Hallbing og hans amerikanske motstykker

I 1996 ga Louis Masterson alias Kjell Hallbing ut sin tredje bok i El Diablo-serien, der Morgan Kane opptrer sammen med sønnen Paco Galan fra Diablito-bøkene. På denne tiden gikk det lenge mellom hver gang den en gang så ekstremt produktive Hallbing klarte å vriste ut av seg en ny roman, men han hadde stadig sitt publikum i behold. Førsteopplaget av Fryktens port, som boken het, var på imponerende 80 000 eksemplarer, og det var den nest siste Hallbing skrev. Stormens øye kom året etter. Som journalist i Dagsavisen fikk jeg det for meg å intervjue forfatteren i anledning utgivelsen av den nye boken. Jeg ville imidlertid ikke snakke med ham om Fryktens port spesielt, ei heller Kane generelt, men hvordan han var påvirket av og hvordan han forholdt seg til andre forfattere, filmskapere og kunstnere som på forskjellige vis kunne puttes i westernkategorien.

– Jeg er fascinert av den ensomme mannen som står ansikt til ansikt med naturen, slik det er beskrevet for eksempel i Zane Greys 176 bøker, fortalte Hallbing da jeg møtte ham i hans hjem på Ullern i Oslo, og forfatteren delte også følgende med Dagsavisens lesere: – Tor Edvin Dahl skrev en gang at nå var naturskildringene mine på linje med Jack Londons. Det var stort.

Dahl hadde så avgjort et poeng. Friluftsmannen Hallbing var i besittelse av en imponerende observasjonsevne og var i stand til å beskrive sine omgivelser i poetiske vendinger, et aspekt ved forfatterskapet hans som må sies å stå i kontrast til den ikke alltid like sikre dialogen.

«I to uker hadde vognen skranglet og skumpet over prærier, gjennom daler og over skar – inntil de nå hadde elven og det frodige landskapet foran seg. Elven blinket som et blått perlekjede mellom store lunder av løvtrær og kratt. Hist og her lyste det i saftige, grønne sletter. Bare øverst i åsene hadde trærne høstfarger.» (Fra Morgan Kane bok 12, Bøffelkrigen)

«En stund ble Morgan Kane stående og se utover elven. På den andre siden sto furuskogen tett under en naken, blek dalside. Et lynnedslag og en skogbrann hadde skapt et hvitt, bredt smil i den brungrønne åsen. Der oppe hadde han sett spor etter hjort dagen før. På slike lysninger grodde løvkratt. Klovdyra grov seg ned og åt bark og knopper.» (Fra Morgan Kane bok 4, Der ørnene dør)

Det er ganske åpenbart at disse to avsnittene er skrevet av en mann som har gått en tur eller to i skogen, og som er glad i naturen. At han ikke skrev fullt så treffsikker dialog lever vi fint med, særlig når vi tar i betraktning at Kane ikke akkurat kan kalles en pratmaker.

GULLALDER FOR WESTERN Da Hallbing begynte å skrive om Kane i 1965, var valget av genre om ikke tilfeldig, så i hvert fall praktisk. I motsetning til hva som er tilfelle i dag, levde westernfilmen i beste velgående – og den hadde fått et nytt tilskudd i en skikkelse som var kjent som «Mannen uten navn», Clint Eastwoods navnløse rollefigur fra Sergio Leones to spagettiwesterns, For en neve dollar (1964) og For noen få dollar mer (1965). «Mannen uten navn» var heller ikke direkte ulik Morgan Kane. Nordmenn så ellers Kruttrøyk med James Arness på fjernsyn, og kunne lese de populære Bill og Ben-bøkene eller tegneseriehefter som Texas, Vill Vest og Præriebladet. Det ville vesten herjet populærkulturen, snart 100 år etter at den verste villskapen hadde lagt seg, og det var derfor helt naturlig for Hallbing å skrive westernbøker – noe han for øvrig også bekrefter i intervjuet han holdt med seg selv i Western i 1971, der han beskriver årsaken til genrevalget slik:

– Jeg vokste opp med det (altså western, red. anm.). Jeg var 11 år da krigen sluttet, og cowboyer var våre helter. Ikke noe romfartsvås den gangen. Vi fløy i skauen fra morgen til kveld med selvlagde «våpen», og fikk i hvert fall sterke bein. Vi leste Zane Grey under dyna om kvelden og bløffet oss inn på kino. Vi måtte skape våre leker og leketøy, og det ga rom for fantasi. Jeg har den fremdeles, tenker i levende bilder, scener. Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret eller slik jeg selv gjerne vil se det. Jeg skulle gjerne en gang sette i scene en western.

Innen amerikansk westernlitteratur var – og er – det meste som utgis, trist og ikke særlig velskrevet samlebåndslitteratur. Louis L’Amour (1908–1988), en av verdens mestselgende westernforfattere, skrev sin popularitet til tross ganske klisjéfylt. Det L’Amour kunne, var å fortelle en god historie, men språklig sett var han ikke mye å skryte av. Da var nok Hallbings yndede Zane Grey (1872–1939) dyktigere, men felles for disse forfatterne er at de malte et atskillig mer rosenrødt bilde av Det ville vesten enn hva som var realistisk.

Kjell Hallbings tilnærming var en annen. Den kyniske og menneskefiendtlige antihelten Morgan Kane ble i forfatterens hode et redskap for å vise Det ville vesten slik det virkelig var – et voldelig og nådeløst sted (eller en tilstand, om du vil), som riktignok lot seg temme, men det tok tid. Hallbing skapte i Kane en romanfigur som var blottet for empati, desto sterkere på kynisme, og som var grådig, blodtørstig, hissig og oppfarende, og full av forakt for de fleste, ikke minst kvinner. Morgan Kane er ingen sympatisk person, og han hadde passet adskillig bedre inn i en TV-serie som Deadwood (2004–2006) enn i noen TV-serie, film, roman eller tegneserie som fantes på slutten av sekstiårene. På sitt vis representerte Morgan Kane-bøkene faktisk noe nytt, selv om rammeverket var velkjent. Kane hadde rett og slett vaska gølvet med US Marshal Matt Dillon i James Arness’ skikkelse i Kruttrøyk.

SLAGET VED LITTLE BIG HORN I 1970 ble boken Bury My Heart at Wounded Knee av historikeren Dee Brown utgitt – et av de store referanseverkene innen amerikansk 1800-tallshistorie. Her skildret forfatteren indianerkrigene som fant sted mellom 1860 og 1890, eller mer presist, nedkjempingen av de nordamerikanske indianerstammene som ble tvunget i kne. At boken betød mye for Hallbing, bekreftet han da jeg intervjuet ham i 1996:

– Det var etter å ha lest denne at jeg skrev Der ørnene dør. Inntil jeg leste denne boken, hadde jeg et bilde av indianerne som jeg hadde tatt med meg fra Bill og Ben- og Walt Slade-bøkene. Bury My Heart at Wounded Knee snudde opp–ned på forestillingene mine om indianerne.

Hallbing lot seg inspirere til å skrive én bok etter å ha lest Dee Browns mesterverk. Forfatteren Terry C. Johnston (1947–2001), som debuterte i 1982, skrev derimot en hel romanserie om indianerkrigene, tungt basert på historiske dokumenter, med nitide skildringer av soldatlivet. Hver av de 16 bøkene i serien er på omkring 500 tettskrevne sider eller mer. Johnston skrev også flere andre serier, og er en forfatter som til de grader er verdt å lese. Romanene om den fiktive pelsjegeren Titus Bass er spesielt anbefalelsesverdige, og er blant den aller mest velskrevne, og samtidig underholdende, westernlitteraturen som er skrevet. Det er til sammen ni bøker som er sterkt realistiske, om enn ganske sentimentale. Titus Bass er også en helt annen og atskillig mer sympatisk skikkelse enn Kane.

Der ørnene dør (1974), som er Hallbings mest kjente og lovpriste roman, handler om slaget ved Little Big Horn der general George Armstrong Custer og hans syvende kavaleri ble massakrert av krigere fra Lakota-, Cheyenne- og Arapaho-stammene, 25. og 26. juni 1876, i nærheten av Little Bighorn River. I sin serie om indianerkrigene skriver Terry C. Johnston bare om etterspillet av slaget, der 268 av Custers soldater og et ukjent antall indianere ble drept. Han skrev imidlertid atter en serie romaner, Son of the Plains-trilogien, der slaget ved Little Big Horn står sentralt.

George Armstrong Custer ledet sitt syvende kavaleri i døden under slaget ved Little Big Horn i 1876.

George Armstrong Custer ledet sitt syvende kavaleri i døden under slaget ved Little Big Horn i 1876.

Den som tror at Hallbing og Johnston er alene om å ha skrevet om Custers endelikt, tar grundig feil. Historikere og forfattere har skrevet utallige bøker, i malerkunsten finnes en rekke verk, og den første av svært mange filmer, Custer’s Last Fight, ble laget så tidlig som i 1912. Den mest kjente romanen som omtaler slaget, er nok Thomas Bergers Little Big Man (1964) som ble filmet med Dustin Hoffman i hovedrollen i 1970. Den strålende romanen har også fått en lesverdig oppfølger i The Return of Little Big Man (1999). En annen fin roman om det blodige slaget er Andrew Huebners American by Blood (2001).

Larry McMurtrys Lonesome Dove (1985) er nok et godt eksempel på «den realistiske western». Den følger to pensjonerte Texas rangers (Kane var også Texas ranger) på en kvegdrift fra grensetraktene til Mexico i sør til Montana i nord. Romanen er en bokstavelig talt massiv (mer enn 800 sider) skildring av hvordan det amerikanske vesten så ut i 1876. Riktignok var mange indianerstammer nedkjempet på dette tidspunktet, men det var likevel nok igjen til å skaffe de to hovedpersonene Woodrow F. Call og Augustus McCrae adskillig hodebry. Ymse banditter, løpske kvegflokker og en og annen fyllekule gjør også sitt. Romanen ble belønnet med den prestisjetunge Pulitzer-prisen og ble også filmet som TV-serie med Tommy Lee Jones og Robert Duvall i de to hovedrollene.

Robert Duvall og Tommy Lee Jones hadde hovedrollene i TV-serien Lonesome Dove. Kjell Hallbing var stor fan.

Robert Duvall og Tommy Lee Jones hadde hovedrollene i TV-serien Lonesome Dove. Kjell Hallbing var stor fan.

– Den TV-serien var skikkelig morsom, sa Hallbing om Lonesome Dove. – Og de skuespillerne! Det er Oscar-prestasjoner, det! Boken er også veldig bra. Oppfølgeren Streets of Laredo fikk jeg bare lest halvferdig. Jeg holdt på med den da jeg kom på gli med Fryktens port. Jeg kan ikke lese mens jeg skriver. Det virker bare forstyrrende. Lonesome Dove fikk ytterligere to oppfølgere, Dead Man’s Walk og Comanche Moon. I disse bøkene følger vi Call og McCrae i tiden før handlingen i Lonesome Dove, og de fire bøkene er både i sum og hver for seg helt essensiell westernlitteratur. McMurtry har også skrevet andre westernromaner, blant annet fire bøker utgitt under samlebetegnelsen The Berrybender Narratives (2002–2004). Dette er bøker enhver westernentusiast bør lese.

FRA KIOSK TIL SALONG Det er neppe å komme utenom at Morgan Kane-bøkene til syvende og sist er kiosklitteratur, men det er et begrep med atskillig verre klang enn innhold. Kjell Hallbing var en dyktig forfatter, men skrev altså pocketbøker som ble trykket i gigantopplag og distribuert til alle landets kiosker og tobakksforretninger (som det het for noen år siden) gjennom Bladcentralens omfattende system. Da havnet Kane i de samme stativene som legeromaner og annen «lett» litteratur, og selvsagt også sammen med Bill og Ben-bøkene, Fargo-bøkene, Clay Allison Sexy Westerns (der Hallbing skrev de første 14 bøkene i 1969 og -70) og så videre.

I den andre enden av skalaen finnes det vi kan kalle «den litterære western». A. B. Guthrie Jr. (1901–1991) skrev en serie på seks romaner som tok for seg forskjellige aspekter ved koloniseringen av dagens USA, fra 1830-årene og mer enn 100 år fremover i tid. Særlig de to første romanene, The Big Sky (1947) og den Pulitzer-belønnede The Way West (1949), er verdt å nevne. Sistnevnte omhandler et vogntog med immigranter på den farefulle ferden over kontinentet til endestasjonen i Oregon. Den ble filmet i 1967 med Kirk Douglas, Richard Widmark, Robert Mitchum og Sally Field i de viktigste rollene. Den kanadiske forfatteren Guy Vanderhaeghe kan også plasseres trygt i kategorien litterær western. Hans to romaner The Englishman’s Boy (1996) og The Last Crossing (2002) er nydelig skrevet med en poetisk nerve som er sjelden. Douglas C. Jones (1924–1998) er et annet navn som bør trekkes frem. Han skrev mye om den amerikanske borgerkrigen, men også andre viktige aspekter og hendelser i amerikansk 1800-tallshistorie. Debutromanen var for øvrig atypisk for resten av forfatterskapet hans. I The Court-Martial of George Armstrong Custer (1976) vrir han på historiens gang. Her har Custer overlevd Little Big Horn og stilles for retten som følge av grov uforstand i tjenesten.

Jeg vil også nevne en del andre forfattere av forskjellig kaliber, uten å gå inn på enkeltbøker. Er du først interessert i westernlitteratur, bør du lese Elmer Kelton, Norman Zollinger, Brian Hall, Michael Punke, Greg Matthews, Charles Frazier, Mike Blakely, James Carlos Blake, Thomas Cobb, Dennis O’Keefe, Robert F. Jones, Michael Zimmer, Harry Combs, Thomas Eidson, Edwin Shrake, Michael Blake, Pete Dexter, Ron Hansen, Forrest Carter, Jack Schaefer, John Loveday, Richard Marius, forfatterkollektivet WU Ming og Elmore Leonard. Noen av disse har bare skrevet én western, andre adskillig flere. Leonard er for øvrig primært kjent som hardkokt krimforfatter, men han startet karrieren på 50-tallet som westernforfatter, ganske hardkokt da også.

IMPONERENDE HALLBING Kjell Hallbings plass blant alle disse er imponerende, spesielt med tanke på at han er nordmann, og at det tok mange år fra han begynte å skrive om Kane til han besøkte USA for første gang. Da bøkene ble utgitt i årene 1965–1982, tålte Hallbings forfatterskap sammenligning med svært mange amerikanske westernforfattere, og han var attpåtil bedre enn mange av dem. Snart 30 år etter siste Kane-bok er det kommet mange fine tilskudd til genren, men Hallbings romanserie står seg forbausende godt.

mccarthy_bloodmeridian

Det er likevel én bok som troner aller øverst her, som er bedre skrevet enn alt annet, som er mer uforglemmelig, som er ondere og mer kynisk, som er med deg resten av livet hvis du først har lest den, som du av forskjellige grunner vender tilbake til – igjen og igjen: Cormac McCarthys fryktinngytende Blood Meridian (1985), som utkom i norsk oversettelse i 2010. Det er en blodstenkt roman om en gruppe skalpjegere som herjer grensestrøkene mellom USA og Mexico rundt 1850, og jeg er stygt redd for at den må kalles grusomt realistisk. Jeg spurte ikke Hallbing om denne boken og tror det må ha hatt å gjøre med at den ligger så langt unna alt han noen gang skrev. Likevel er det kanskje i lys av nettopp Blood Meridian at vi aller best kan forstå den korrumperte og fortapte romanfiguren hans.

For å være helt ærlig er det en vond tanke, og det er kanskje derfor jeg holdt denne romanen borte fra intervjuet. I stedet avslutter jeg med Hallbings kommentar da jeg spurte ham om den lekne westernfilmen The Quick and the Dead (1995) som var forholdsvis fersk da vi møttes:

– Det er håp for westernfilmen når Sharon Stone er med!

ANBEFALTE WESTERNBØKER

Thomas Berger: Little Big Man, The Return of Little Big Man

James Carlos Blake: The Pistoleer, The Friends of Pancho Villa, In the Rogue Blood, Wildwood Boys

Michael Blake: Dances with Wolves, The Holy Road

Mike Blakely: Shortgrass Song, Too Long at the Dance, Moon Medicine, Come Sundown, Comanche Dawn

Dee Brown: Bury My Heart at Wounded Knee

Forrest Carter: The Rebel Outlaw: Josey Wales, The Vengeance Trail of Josey Wales, Watch for Me on the Mountain

Thomas Cobb: Shavetail

Harry Combs: Brules

Max Crawford: Lords of the Plain

Pete Dexter: Deadwood

Thomas Eidson: St. Agnes’ Stand, The Last Ride

Charles Frazier: Cold Mountain

A.B. Guthrie Jr: The Way West, The Big Sky, These Thousand Hills, Fair Land Fair Land, Arfive, The Last Valley

Brian Hall: I Should be Extremely Happy in Your Company

Ron Hansen: Desperadoes, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford

Andrew Huebner: American by Blood

Terry C. Johnston: Dance on the Wind, Buffalo Palace, Crack in the Sky, Carry the Wind, Borderlords, One-Eyed Dream, Ride the Moon Down, Death Rattle, Wind Walker (Titus Bass-serien), Cry of the Hawk, Winter Rain, Dream Catcher (Jonah Hook-trilogien), Long Winter Gone, Seize the Sky, Whisper of the Wolf (Son of the Plains-trilogien), Sioux Dawn, Red Cloud’s Revenge, The Stalkers, Black Sun, Devil’s Backbone, Shadow Riders, Dying Thunder, Blood Song, Reap the Whirlwind, Trumpet on the Land, A Cold Day in Hell, Wolf Mountain Moon, Ashes of Heaven, Cries from the Earth, Lay the Mountains Low, Turn the Stars Upside Down (Plainsmen-serien)

Douglas C. Jones: The Court-Martial of George Armstrong Custer, Arrest Sitting Bull, A Creek Called Wounded Knee, Elkhorn Tavern, The Barefoot Brigade, Weedy Rough, Winding Stair, Season of Yellow Leaf, Gone the Dreams and Dancing, Roman Hasford, Hickory Cured, Remember Santiago, Come Winter, The Search for Temperance Moon, Shadow of the Moon, This Savage Race, A Spider for Loco Shoat, Sometimes there Were Heroes

Robert F. Jones: The Buffalo Runners, Deadville

Elmer Kelton: The Day the Cowboys Quit, Wagontongue, The Manhunters, The Good Old Boys, The Wolf and the Buffalo, Stand Proud, Dark Thicket, Slaughter, The Far Canyon, The Pumpkin Rollers, Cloudy in the West, The Smiling Country, Six Bits a Day, i tillegg Texas Rangers-serien bestående av The Buckskin Line, Badger Boy, Way of the Coyote, Ranger’s Trail, Texas Vendetta, Jericho’s Road, Hard Trail To Follow, Other Men’s Horses og Texas Standoff. Kelton skrev ytterligere ca. 30 bøker.

Elmore Leonard: The Bounty Hunters, The Law at Randado, Escape from Five Shadows, Last Stand at Sabre River, Hombre, Valdez is Coming, Forty Lashes Less One, Gunsights i tillegg til The Complete Western Stories of Elmore Leonard

John Loveday: Halo

Richard Marius: Bound for the Promised Land

Greg Matthews: Power in the Blood, Heart of the Country

Cormac McCarthy: Blood Meridian

Larry McMurtry: Dead Man’s Walk, Comanche Moon, Lonesome Dove, Streets of Laredo (Lonesome Dove-serien), Sin Killer, The Wandering Hill, By Sorrow’s River, Folly and Glory (The Berrybender Narratives)

Larry McMurtry & Diana Ossana: Zeke and Ned

James Michener: Centennial

Wu Ming: Manituana

Dennis O’Keefe: Dixon’s Edge, Two Hearts

Robert Olmstead: Coal Black Horse, Far Bright Star

Charles Portis: True Grit

Michael Punke: The Revenant

Jack Schaefer: Shane, Monte Walsh

Edwin Shrake: Blessed McGill, The Borderland, Custer’s Brother’s Horse

Guy Vanderhaeghe: The Englishman’s Boy, The Last Crossing

Michael Zimmer: Where the Buffalo Roam

Norman Zollinger: Riders to Cibola, Corey Lane, Passage to Quivira, Rage in Chupadera, Not of War Only, Chapultepec, Meridian

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *