The Opium Cartel
«Valor»
(Apollon Records)
[usr 6 text=»false»]

En gang iblant dukker det opp plater jeg normalt ikke ville ofret særlig mye oppmerksomhet, men som av uklare årsaker pirrer nysgjerrigheten. Det er jo så mange spennende nye utgivelser der ute, og som alle andre har jeg hverken tid eller overskudd til å omfavne alt jeg på et eller annet nivå liker. Skal jeg være ærlig holder jeg meg oftest til «mine» sjangere – gjerne plater innen americana, country eller noe annet singer/songwriter-aktig – selv om jeg åpenbart hører på mye forskjellig og liker å utforske sjangere jeg ikke er like fortrolig med. Det samme gjelder innen katalog, altså tidligere utgitt musikk. Det er viktig for meg å høre og forstå og helst sette pris på hva artister og musikere har bedrevet tidligere, akkurat som det er viktig for meg å høre hva de driver med nå.

På den måten elimineres også veldig mye musikk, men iblant snubler jeg over utgivelser der jeg pirres av noe annet enn normalt og får lyst til å utforske dem. Det er vanskelig helt å forstå hvorfor det er slik, men det finnes plater jeg bestemmer meg for at jeg har skikkelig lyst til å like og at jeg da faktisk også ender opp med å gjøre det.

Det kan dreie seg om den øredøvende kakofonien hos Deafheaven, den adskillig mer stillfarne elegansen til tospannet Jacob Young/Siril Malmedal Hauge, den lekne popmusikken til Clean Bandit eller den minimalistiske neoklassisismen til Ólafur Arnalds, for å ha nevnt noen eksempler. Ingen av disse har ståsted i sjangere der jeg til daglig bruker voldsomt mye tid, men de har det felles at jeg på forskjellige tidspunkt har næret en viss nysgjerrighet og fascinasjon for dem. Det er ikke dermed sagt at jeg omfavner alt disse artistene gjør. De har likevel kommet til meg via andre mekanismer enn dem som vanligvis er i bruk, og det synes jeg er interessant.

Med det kan jeg nå ønske The Opium Cartel hjertelig velkommen inn i livet mitt uten at jeg kan peke på nøyaktig hva som vekket nysgjerrigheten min. Jeg tror det kan ha vært en mistanke om en betydelig musikalitet hos mannen bak det forføreriske bandnavnet, Jacob Holm-Lupo, men jeg kan ikke være sikker. Bandets – eller kanskje mer presist, prosjektets – tredje plate Valor har uansett vist seg som en betimelig påminnelse om at musikk kan treffe på mange forskjellige måter. Den er også en bekreftelse på hvor viktig det er for meg som lytter å utforske forskjellige typer musikk. Jeg føler simpelthen at jeg her har fått en stor gave i fanget.

Og hva slags musikk spiller så The Opium Cartel? Si det. Dette er sofistikert popmusikk med innslag av fusion og progrock, men det kan vi komme tilbake til. Valor er på en og samme tid både en original og ikke så veldig original plate. Det er ikke slik at noen finner opp kruttet på nytt her, men det kruttet som benyttes er til gjengjeld ekstremt virkningsfullt og, for meg, eksplosivt. Det er en plate som har tent en gnist i meg.

Jacob Holm-Lupo, mannen jeg har å takke for dette, er også kjent fra progrockbandet White Willow og instrumentalprosjektet Telepath. The Opium Cartel er popprosjektet hans, med tidligere plateutgivelser i 2009 og 2013, som til nå har vært ukjente for meg. Multiinstrumentalisten Lupo benytter seg på den nye platen av en samling klassiske 80-tallssynther, og får dessuten meget kyndige bidrag fra flere vokalister og musikere. Summen av alt dette blir til noe jeg oppfatter som en eksepsjonelt gjennomarbeidet plate, ned til minste detaljnivå, og den låter deretter: Fett!

Presseskrivet som jeg antar lener seg sterkt på Lupos egne formuleringer, om det ikke er skrevet i sin helhet av ham selv, poengterer at platen «henter inspirasjon fra et utvalg kilder, primært fra 1980-tallet, fra The Blue Nile og Shriekback, via sen Roxy Music, til progpopen Alan Parsons Project og Camel drev med på den tiden. Periodefølelsen forsterkes av Holm-Lupos bruk av synthesizere fra æraen, som Oberheim Matrix-6 og Yamaha DX7». Det siste kunne i og for seg vært gresk for meg, men når jeg hører resultatet forstår jeg utmerket godt hvor dette lydbildet kommer fra. Jeg var der selv en gang. Dette er velkjente lyder.

Lupo er fem år yngre enn meg, men vi har åpenbart hørt mye av den samme musikken. Vi har også det til felles at vi elsker Genesis-albumet Duke fra 1980, en plate jeg også hører spor av på Valor. La meg dessuten legge til at Broken Homes Life (1981) og nyss avdøde Rupert Hines Waving Not Drowning (1982) er plater jeg tenker på når jeg hører The Opium Cartels nye. Alle disse tre platene var litt utenfor tiden da de kom, ikke akkurat motstrømsutgivelser, men de skilte seg fra rådende trender og sto litt på siden. De var suksessrike nok til å fange et visst antall dedikerte fans, men ikke nok til å bryte lydmuren og bli allemannseie. Litt slik oppfatter jeg Valor også. Riktignok blir praktisk talt ingen album allemannseie lenger, men Jacob Holm-Lupos tidsreise henvender seg nok også til en lytterskare som ikke først og fremst er opptatt av at musikken de oppsøker skal være spesielt trendy.

Siden jeg på ingen måte er musiker selv og i beste fall en skikkelig dårlig nachspielgitarist, skal jeg være forsiktig med å snakke altfor mye om takt og tidssignaturer, men allerede i åpningssporet «In The Streets» dukker det opp forskjellige tidssignaturer både i vers og refreng, kanskje for at Lupo skal få understreket sin progbakgrunn, og ingen av dem er i tre fjerdedels- eller fire fjerdedelstakt. Det er lett å avskrive slikt som «flinkisfakter», og jeg hadde garantert også gjort det en gang i tiden, men nå synes jeg det er besnærende, at det låter spennende og uvant, og at taktskiftene bidrar til å «løfte» musikken. Noe av det fineste med Jacob Holm-Lupo er hans dønn imponerende musikalitet kombinert med en beundringsverdig melodiøsitet. Det kommer til uttrykk i «In The Streets», og tilsvarende i de resterende syv låtene som utgjør Valor. Er det prog, er det synthpop, er det jazz, er det kunstrock? Det enkle svaret vil være at det er litt av alt dette, men at det er veldig vanskelig, og kanskje også meningsløst, å kalle musikken det ene eller det andre.

Silje Huleboer, til daglig kjent fra duoen Ole & Silje Huleboer, er platens hovedvokalist. Hun synger på fire av seks låter med vokal, mens to er instrumentale. Hennes klokkerene stemme fremfører tekstene med fin diksjon, og på «In The Streets» synger hun en sang som er positiv i hele sitt vesen og som får et fantastisk avbrekk i en solo fra den russisk/israelske saksofonisten Ilia Skibinsky. Sangen handler vel kort og godt om å elske livet selv, om å omfavne alt som er vakkert:

Oh, when the cars are gone
We become so reckless
Oh, when the day is done
And the streets become our home

Sway to the jungle drum
In electric moonlight
This is our kingdom come
In these streets we call our home

Man kan velge å avfeie dette som banalt sludder, men Lupos tekster kler musikken som hånd kler hanske, og de to elementene gjenspeiler hverandre på en måte som gir mening. Jeg synes heller ikke dette er banalt sludder, men tvert imot et betimelig uttrykk for en fremtidsoptimisme vi har bruk for i disse turbulente tider, der vi kjemper en stadig kamp mot ignoranse, fordommer og dystopiske spådommer. Med den intenst iørefallende musikken til hjelp skyter det enkle budskapet fart, båret frem av Silje Huleboers nydelige stemme. På «Slow Run» holdes også klimafanen høyt med tekstlinjer som «Time to kill the engine, open up the door, breathe the sweet magnolia trees that line the shore», og også denne kan vise til en innsmigrende melodi. Passasjen «If you are lost you can ask me, just lead the way, I’m behind you» blir også utrolig fin med Siljes sang over det luftige og forførende arrangementet. Lyrisk, men på ingen måte musikalsk, er den beslektet med Sades inderlig vakre «By Your Side».

Ifølge presseskrivet er Valor en plate om naive, men modige drømmer. (Det engelske ordet «valor» kan oversettes med den type mot som trengs for å møte en fare ansikt til ansikt.) Det er sanger om «optimismen og overmotet som preger deg i barndommen og ungdommen. Den perioden i livet der du føler deg trygg på at alt vil bli nøyaktig som du forestiller deg: At du blir forelsket i verdens vakreste jente og at hun elsker deg tilbake. At du blir pilot eller astronaut eller på en annen måte utfordrer tyngdekraften. At du braser inn i en verden fylt av farger og undre. Du blir aldri skuffet eller sviktet. Du går enhver risiko i møte uten frykt for å feile. Samtidig er det sanger om det bittersøte øyeblikket der det går opp for deg at ikke alt nødvendigvis vil bli helt som du trodde. Ikke alt, men heldigvis noe.» Med den varedeklarasjonen i bakhånd er det også lettere å forstå albumet Valor.

Spacerockbandet Spiritualized ga for 23 år siden ut albumet Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space som jeg alltid har syntes er en mye bedre tittel enn album, med musikk som ikke har klart å gi meg de store assosiasjonene til verdensrommets mysterier. Musikken til The Opium Cartel er derimot nettopp det, en invitasjon til et gravitasjonsløst svev ut i det store og evige intet. Den føyer seg inn i en tradisjon som iallfall strekker seg tilbake til Tangerine Dream og Jean-Michel Jarre på 70-tallet (og Brian Eno i overgangen til 80-tallet hvis du legger en del godvilje til), og videre kan høres i låter som for eksempel Alan Parsons Projects «Sirius» (1981) og Daft Punks «Contact» (2013). Begge disse minner meg litt om «A Question Of Re-Entry», det instrumentale tredjesporet på Valor. Den og Daft Punks «Contact» har det til felles at de har samplet opptak fra NASA med astronauter i verdensrommet. Lupo har funnet klipp fra en av landingene til romfergen Endeavour, der vi hører en kommunikasjon mellom bakken og fergen om å få klarsignal til landing. Vi befinner oss altså i outer space på ordentlig.

Neste sang, «Nightwings», er inspirert av science fiction-forfatteren Robert Silverbergs roman av samme navn og har det Lupo kaller «nonsense lyrics» og handler om en invasjon fra verdensrommet eller noe slikt. Dette er platens virkelige popperle, i en perfekt verden en soleklar hitsingle, og gir meg blant annet assosiasjoner til Röyksopp og Susanne Sundførs «Running To The Sea». «Nightwings» fremføres til alt overmål av Lupos 13 år gamle datter Ina som viser seg å være i besittelse av en fantastisk stemme. For alt jeg vet kan hun slumpe til å bli morgendagens Sundfør. Hun har en kraft og en overbevisning i stemmen som lever i feilfri symbiose med farens synther fulle av varme og god klang. Sangen eksisterer nettopp i denne drømmen, eller i følelsen av uovervinnelighet og barnlig optimisme, der du kan ta sats og kaste deg ut i et hyperspace fylt av alt det du ikke aner hva er, en metafor på livet selv når det er på sitt mest ubesudlede. «Nightwings» har, unnskyld det som blir et dårlig ordspill, vinger, og den beveger seg som en fugl i flukt, svevende på vinden.

Trommene på Valor er også verdt å trekke frem. De spilles av Lars Fredrik Frøislie som ellers er å finne som keyboardist i Lupos band White Willow og dessuten i Wobbler, men han er også trommeslager i avantmetalbandet In Lingua Mortua. Han er stødigheten selv og helt mesterlig på timing og dynamikk. Det er ikke småtterier han tilfører. Det er til dels forrykende saker vi hører, som for eksempel i «Nightwings».

Han er dog ikke med på alle låtene og glimrer med sitt fravær på blant annet «Fairground Sunday» som er litt Nick Drake møter Goldfrapp møter Ole & Silje Huleboer, en slags semi-akustisk folkballade. At Silje synger på flere av platens sanger har vi jo for lengst etablert, men her skal det også nevnes at Ole Huleboer spiller kassegitar. Sangen er albumets korteste og fungerer nesten som et hvileskjær før tempoet på nytt økes i «Under Thunder». Også her befinner vi oss i dette tekstlandskapet der alt er mulig, og du ikke helt vet om du muligens befinner deg i en drøm:

Run with me into the sound
Soar above the trembling ground
Race between the cypress trees
To the hidden door

Det er noe utsøkt eskapistisk over slike tekstlinjer, som jeg ikke helt klarer å beskytte meg mot.

«Under Thunder» begynner som noe nær dansemusikk, men tar så helt andre vendinger. Halvveis i sangen trekkes tempoet ned for et tekstlig koda om en siste sjangs og en siste dans og behovet for flukt, før et nydelig instrumentalparti bruker et par minutter på å avslutte sangen. Akkurat her er det Duke rinner meg i hu. Det flotte syntharrangementet og Lupos gitarspill emulerer Tony Banks og Mike Rutherford på «Duke’s Travels» og avslutningen av «Duchess». Det er et fantastisk stykke musikk.

«The Curfew Bell» er et dikt av Henry Wadsworth Longfellow som Lupo har satt musikk til. Her får han vokalhjelp fra israelske Leah Marcu fra progmetalbandet Tillian, og russiske Maria Grigoryeva spiller bratsj og fiolin. Sangen åpner naturligvis med lyden av klokker, av portforbudklokker, av alle steder tatt opp i den norditalienske byen Bergamo som ble episenter for koronaviruset i Europa. Lupo beskriver Longfellows dikt som «forsiktig apokalyptisk», og sangen antok nye dimensjoner i kjølvannet av de siste måneders hendelser. Takket være vokal- og strykerarrangement er «The Curfew Bell» av det deilig sakrale slaget, med et snev av plateselskapet 4AD og dets bandkonstruksjon This Mortal Coil slik Lupo også antyder i en tekst han la ut på Facebook.

Platens avslutning er instrumentalsporet «A Maelstrom Of Stars». Både på denne og tidligere omtalte «A Question Of Re-Entry» er det Bjørn Ris fra bandet Airbag som spiller gitarer, og som det tar av. Jeg har hverken vært borti Ris eller Airbag før, men Ris er den typen musiker som får gitarene sine til å synge. Science fiction-aspektet forsterkes ytterligere av de flotte syntharrangementene og vintage synthparken Lupo benytter seg av, og hvis du spiller «A Maelstrom Of Stars» høyt nok og lukker øynene er ikke turen ut i verdensrommet spesielt lang. Musikken formelig suger deg inn i en malstrøm av stjerner, men det er ikke et sort hull som venter. Du møter derimot den verdenen Lupo har signalisert er der, fylt av farger og undre. Det er en nesten syv minutter lang drøm av en låt og en perfekt avslutning på en perfekt plate.

Skjønt avslutning? Ikke helt. CD-versjonen og den digitale versjonen av Valor inneholder også bonuskuttet «What’s It Gonna Be», en cover av puddelrockbandet Ratt som jeg må medgi at jeg aldri hadde hørt før. Den er et overraskende hyggelig bekjentskap, her sunget av Alexander Stenerud fra synthpopbandet Zuma. Han deltok også på det foregående The Opium Cartel-albumet Ardor i 2013.

Men altså, The Opium Cartel og Valor? Noe av det fineste jeg har hørt på lenge og en plate som enkelt og greit har bergtatt meg. Det er en nesten ubeskrivelig god følelse å bli fanget av musikk på en måte som denne, litt som da du var barn og oppdagelsene virket så mye større enn de gjør i voksen alder. Jeg må helt åpenbart jobbe meg tilbake i katalogen til Jacob Holm-Lupo, men det er noe med innstegspunktet som definerer hvordan du forholder deg til en artist. Duke var eksempelvis den første Genesis-platen jeg hørte, og derfor oppfatter jeg den som deres beste. Slik har jeg det med mange andre artister også, og derfor tviler jeg på om noe i Lupos fortid vil treffe meg like hardt som Valor. Jeg kan ta feil, men det spiller uansett ingen rolle. Det som betyr noe er at jeg har falt pladask for den nye platen hans, med all sin sofistikerte eleganse og alle sine flinkistakter og sine utsøkte melodier og sin uimotståelige musikalitet. Slike opplevelser får jeg sjelden, hvor fine jeg enn synes plater kan være, så tusen takk!

Avslutningsvis må jeg også nevne det fantastiske albumcoveret med noen ord. Det viser en kvinnelig akrobat fra Cirque du Soleil stupende gjennom en ring av ild mot en blodrød himmel, som helt åpenbart og ikke det minste subtilt skal illustrere albumtittelen Valor. Fotografen er Glen Wexler som blant annet har tatt coverbilder for ZZ Top, Van Halen og Black Sabbath, men akkurat dette synes jeg kan sammenlignes mer med bilder tatt av den enda mer legendariske Aubrey Powell (ikoniske coverbilder av Pink Floyd, Led Zeppelin, 10cc, Alan Parsons Project og mange flere) og designet av Hipgnosis. Det sagt er også Tom Korsvolds design utsøkt. Og hvem vet? Det kan tenkes at også coveret bidro litt til å lokke meg inn i Jacob Holm-Lupos verden. Virkelig gode covere gjør jo det.

Sjekk også: A Change Is Gonna Come – spilleliste for en bedre verden