Min platesamling – Esben Holmboe Bang

«Vi burde lage en ny spilleliste sak greie»

Slik lød en melding jeg fikk på Messenger i fjor høst. Avsenderen var Esben Holmboe Bang, den unge dansken bak Norges eneste restaurant med tre skinnende blanke Michelin-stjerner. For litt over tre år siden – da Maaemo «bare» hadde to stjerner – intervjuet jeg nemlig Esben om hvilken musikk han likte å høre mens han jobbet, og nå var det tydelig at han hadde mer på hjertet om en av sine store interesser. Hvorfor ikke, tenkte jeg, men vi må gjøre noe annet enn sist, så hva med å snakke om platesamlingen hans? Jeg har truffet Esben i Oslos beste plateforretning Big Dipper ved flere anledninger, og da har han handlet hauger med plater. Det slo meg samtidig at dette kan bli starten på en morsom serie. Derfor vil du med garantert ujevne mellomrom få bli med meg inn i hjemmene til profilerte mennesker med interesse for musikk.

Det tok litt tid å få til en avtale med Esben, da vi begge har travle tilværelser, men en nydelig morgen tidligere denne uken troppet jeg opp hjemme hos mesterkokken i idylliske Lille Tøyen Hageby i Oslo der han bor med sin kone Kaja og deres to sønner. Der, i familiens kombinerte stue og kjøkken, står en stereobenk med noe som ser ut som et veldig dyrt anlegg og forbausende slunkne hyller med LP-plater. Har ikke Esben Holmboe Bang flere plater enn dette, har jeg sannsynligvis vært til stede når han har kjøpt de fleste av dem!

– Jeg har ryddet ganske mye ut av platene mine. Målet mitt er bare å ha 200-300 stykker der noen titler selvsagt vil bli værende, men der det også blir mye rotasjon. Man hører jo ikke på alt, så nå er jeg vel nede i en tredjedel av det jeg hadde før.

Det forklarer en hel del. Når du ved flere anledninger ser noen handle plater i bulk forventer du å se hyllemeter på hyllemeter når du skal introduseres for samlingen, men her er det ikke akkurat stappfullt. Men mon tro om ikke Esben har tenkt litt igjennom det her. Mitt første spørsmål – hvor ofte kjøper du plater? – synes likevel ikke så relevant lenger, men det må stilles – og besvares slik:

– Det går litt opp og ned, men ofte er det slik at jeg hører musikk hjemme og bestiller på nett, mens jeg andre ganger går og handler på Big Dipper. Jeg liker å støtte butikker. Når jeg kjøper store bunker er det ofte en kombinasjon av at jeg har bestilt mye, og når jeg er der ser jeg ting jeg har lyst på. Men jeg gjør ikke det så ofte lenger, for jeg har funnet ut at for å få en relasjon til en plate så må man ta det litt seriøst og gå hjem og faktisk høre på den. Hvis du kjøper store kvanta er det fort gjort at mange av platene bare blir glemt og blir satt inn i samlingen der de står og samler støv.

Han anslår at han kanskje hadde rundt 3800 plater tidligere, men at han nå er nede i 550 eller deromkring. De resterende platene står imidlertid ikke og samler støv hverken på loft eller i kjeller, men er solgt. Enten er de byttet inn på Big Dipper, eller så er de solgt via Discogs.

Vil du høre musikken, kan du jo høre den på Spotify?

– Ja, men samtidig er jeg veldig opptatt av analoge medier når jeg skal høre på musikk. Det er musikk, også er det musikk. Hvordan skal jeg forklare det? Altså, hvis du har en middag er det greit med litt bakgrunnsmusikk. Da synes jeg digitale medier for så vidt fungerer, men jeg liker å høre på musikk, og da er det liksom det jeg gjør. Da synes jeg helt klart analoge medier gir et mer levende lydbilde. Det er kanskje litt nerdete å si sånn, men det er faktisk forskjell, sier han og ler.

– Det er som å høre platesamlingen på nytt hvis man investerer i et par nye høyttalere eller en ny forsterker. For meg er det som å gjenoppdage musikken. Det er en vakker ting, og det er også noe fint over det å kunne gjenskape musikken så godt lar seg gjøre av respekt for artisten. Jeg liker det. Jeg jobber ganske mye, og når jeg først har fri liker jeg å koble helt av. Da er det fint ikke å ha noen skjerm foran seg og bare høre på musikk.

Esben er 36 år gammel og vokste muligens opp som CD-barn. Eller hadde han kanskje et forhold til vinyl da han var liten?

– Ja da, jeg vokste opp i et hjem med vinyl. Jeg hadde platespiller og min egen lille samling.

Har du noe igjen av den?

– Jeg har litt igjen. For eksempel har jeg originalen av Guns N’ Roses’ Appetite For Destruction fra 1987 med coveret som ble sensurert. Sånne ting er gøy. Du kan jo si at det coveret er langt fra politisk korrekt, men den er litt vanskelig å få tak i. Den er selvsagt først og fremst spesiell for meg fordi den har vært med meg lenge. (Gjennomsnittsprisen på Discogs er 29,34 euro.) Samtidig er det litt tullete å betale så mye for plater, synes jeg, og det er ikke så ofte jeg gjør det. Det er gjerne hvis man skal ha ting fra 90-tallet hvor det ble presset lite vinyl som Smashing Pumpkins og sånn. Det er ikke ofte man finner førstepressinger av plater som Siamese Dream eller Mellon Collie And The Infinite Sadness, eller for den saks skyld førstepress av John Coltranes Blue Train. Det er juveler, det!

Kjøper du mest katalog eller er det en del nytt også?

– Det er noe nytt, men samtidig er det noe vakkert ved historie, særlig hvis man finner førstepressinger. Det er ikke så mye ny musikk jeg liker. Det er kanskje teit å si, men det er sjelden jeg hører et nytt band og tenker at det var bra. Det hender at jeg går på konserter og hører nye band, og da skjer det iblant at jeg synes det er fett og kjøper en plate. Så hører jeg på den en stund, og så selger jeg den, ler han.

– Det er veldig sjelden en ny plate blir en del av samlingen min. Jeg var jo veldig glad i Ryan Adams, men nå er det ødelagt, sier han med referanse til nyheten som slo ned som en bombe i februar da det ble kjent at FBI hadde igangsatt etterforskning av den kjente artisten. Det skyldes anklager fra blant annet Adams’ eks-kone Mandy Moore og Phoebe Bridgers om at han hadde tilbudt seg å hjelpe deres respektive musikkarrierer mot seksuelle motytelser, i tillegg til andre beslektede overgrep.

– Diskusjonen om man skal separere mennesket fra kunsten er vanskelig, men så blir det gjerne sånn at hvis du først setter det på så er det ikke så bra lenger. Musikken er på et vis ødelagt. Jeg mister lysten. Det er jo kjempesynd, både på den ene og den andre måten.

Det er også interessant at du trekker frem Ryan Adams som et eksempel på ny musikk? Han debuterte jo (med bandet Whiskeytown) på 90-tallet.

– Han er jo ikke ny, men altså… for meg er Heartbreaker-albumet og Love Is Hell nye klassikere. Kanskje jeg bare skal beholde de to og selge resten.

På spørsmål om hvilke musikksangere Esben foretrekker svarer han at det for tiden går mest i jazz og soul, men at han også er glad i rock og dessuten har en forkjærlighet for 80-tallspop. Han trekker frem «REO Speedwagon og de tingene der» som eksempel, og understreker videre at han er forholdsvis altetende.

Forrige gang vi snakket sammen om musikk, for tre år siden eller noe, var det veldig mye metal?

– Ja, det går jo i perioder da.

Men da snakket vi først og fremst om hva du hørte på mens du arbeider. Er det fremdeles sånn at du foretrekker den type musikk til arbeidet?

– Akkurat nå hører jeg nesten ikke på musikk mens jeg jobber, men det går veldig i perioder hva jeg hører på. Det er jo det jeg liker med musikk, at jeg ikke trenger å være religiøs. Jeg føler at god musikk er god musikk, og det kan være… ja, det man er i humør til. Men det er klart, det er perioder hvor man er mer på det tunge og harde, og andre perioder hvor man er mer inne i andre ting. Men når jeg er hjemme er det sjelden jeg hører på metal, altså. Da blir det mer jazz.

Hvilke jazzartister setter du mest pris på?

– Det er kanskje en klisjé å si, men det er Keith Jarrett jeg hører absolutt mest på.

Er det sjangere du absolutt ikke liker og som du ikke vil ha inn i samlingen din?

– Det skal mye til før jeg liker hip hop, svarer han etter å ha tenkt over spørsmålet en stund.

– Jeg tror ikke jeg har en eneste hip hop-plate. Det er noen ganger at jeg hører på det, men jeg har aldri følt for å investere i noe hip hop.

Ser du på musikk som investering?

– Nei. Eller jo. Det vakre med fysisk format er beslutningsprosessen, at du faktisk tar noen steg for å få tak i den musikken. Spotify er jo enkelt fordi alt er tilgjengelig hele tiden, og du kan høre på spillelister. Da hører man svært sjelden på et helt album av gangen, men med fysisk format ser jeg noe vakkert i det å gå og lete etter musikk og kjøpe den. På den måten er det en investering, om det er en plate til 150 kroner eller et objekt som er mer kostbart. Det er en investering i musikken, og den tanken liker jeg veldig godt.

Ser du på deg selv som platesamler eller forbruker?

– Forbruker.

Er det noen artister du samler spesielt på?

– Jeg tror jeg snart har hele Sonic Youth-katalogen, og jeg har en del Pavement. Det er ikke så mange. Og Nick Drake har jeg vel også alt av.

Det krever jo ikke så mye da, med bare fire plater?

– Ja, men det er fortsatt det steget å investere i en artist, synes jeg. Om det er fire eller 14 plater spiller ingen rolle. Men selv om man er glad i en artist trenger man jo ikke like alle platene heller. Jeg er blitt mye bedre på å kvitte meg med ting jeg ikke spiller og hadde mye mer katalog før. Det ble en samlergreie, jeg måtte bare ha det. Det dumme da er at mange plater bare blir stående med plasten på seg og at jeg ikke tar dem frem og hører på dem. Det hender jeg kjøper plater jeg kjenner veldig godt og tenker at den skal jeg ha, og da synes jeg det mister mye av sin sjarm. Da blir det bare å kjøpe ting for å ha dem, og det har ikke noen særlig verdi. Det er mange som samler på plater for å vise dem frem, men jeg har som sagt lyst til å lande på et sted mellom 50 og 100 plater. Det er jo sånn jeg startet å samle på plater. Da finner du alltid noe du vil høre på. Jo flere plater du har, jo vanskeligere er det å plukke ut noe du vil høre på. Det ender ofte med at det blir stående 10 eller 15 plater som går på rotasjon. De blir selvfølgelig skiftet ut, men det er ofte sånn at man spiller mye av det samme.

Til høyre for platespilleren står et utvalg plater som er innlemmet i dette gode selskapet. Der finner vi både en og to og tre Keith Jarrett-plater, i tillegg til et par Bill Evans-titler, og plater med blant annet Ali Farka Touré, Jack DeJohnette, Les McCann & Eddie Harris, The Cure, Nick Drake, Roxy Music, Jan Garbarek, den for mitt vedkommende ukjente brasilianske artisten Erasmo Carlos, og til og med Buckingham Nicks, albumet Lindsey Buckingham og Stevie Nicks ga ut i 1973 før de ble medlemmer av Fleetwood Mac. Det er ikke en plate du ser så mange steder, ute av print som den har vært i en evighet.

– Det høres litt teit ut å si sånt, men den fant jeg i en butikk i Brooklyn, røper Esben.

I den samme bunken ser vi også debutalbumet til Dire Straits som han faktisk har i to eksemplarer.

– Den japanske miksen har litt overflatestøy, derfor har jeg to. Dette er faktisk en av mine store favorittplater, et av de mest gjennomførte albumene jeg vet om. Min far var ekstremt opptatt av Dire Straits, så jeg fikk det gjennom ham. Albummessig har de aldri laget noe som er i nærheten.

Hvordan forholder familien din seg til platesamlingen din? Den er ikke stor og truer vel ikke akkurat med å ta over huset?

– Nei, den gjør ikke det. Jeg tror det er verre med anlegget. Jeg synes det er vakkert, men Kaja er nok mer skeptisk. Jeg er jo enig i at denne rørforsterkeren kanskje ikke er så pen.

Er barna interessert i musikk?

– Ja, de liker musikk. De liker nok ikke akkurat den musikken jeg skulle ønske de likte, men absolutt. Minstemann er mest interessert. Han synes det er litt gøy å bla gjennom platene mine og finne ting. Da går det mest på cover selvsagt, men relativt fort etter at jeg har satt det på vil han ha det av igjen, haha.

Er det noen artister dere er enige om?

– Ja, Tusmørke ga jo ut en barneplate (Bydyra, 2017). Den synes jeg var veldig god, og den henvendte seg mer til dem, men ellers er det ikke så mye. Jacob begynte å høre på Peter Gabriel, men det var mest på grunn av coveret. Jeg prøver litt, og da setter jeg på mer lettbeinte ting som Bryan Ferry fordi jeg tenker at det er det melodiske de responderer best på. Jeg tror nok det går veien og prøver å påvirke dem så mye jeg kan. Jeg vet ikke om det er en så barnevennlig måte å tenke på, men litt kultur må de faen meg ha, ler Esben.

På Maaemo, landets angivelig beste restaurant, ligger det mange kreative prosesser bak det som havner på tallerkenene Esben og teamet sender ut til gjestene. Ser han noen likheter mellom musikk og matlaging?

– Det er jo mye intuisjon det går på. Og som i alle sånne yrker handler det om talent. Hvis du i musikk skal formidle noe som er spesielt så må du ha talent, og jeg tror det samme gjelder mat. Jeg synes man skal være påpasselig med å kalle mat kunst, men jeg tror det er det i et visst segment. Mat kan være så mangt, men i det segmentet vi jobber synes jeg det finnes kunstaspekter, mest på grunn av tilnærmingen vi har til jobben vi gjør. Det er en veldig kreativ prosess som krever veldig mye, så på den måten tror jeg det er likheter. Og det er jo også opplevelsesbasert, det er en stor likhet, avslutter Esben Holmboe Bang.

5 kjappe

Juvelen i samlingen?

– Keith Jarrett og Köln-konserten. Jeg var innom en audiobutikk i går og snakket med Erik som eier den, og han fortalte at det er folk som er helt avhengig av å høre anslaget i den første delen av den konserten for å komme i gang med dagen. Det er så definerende. Og da tenker jeg at det kanskje er litt slik, at jeg er avhengig av den platen. Jeg hørte ikke noe særlig på jazz da jeg var yngre eller barn, men i nyere tid – de siste seks, syv, åtte årene – er det en plate jeg har hørt på i mer eller mindre omfang. Det er en plate jeg kan sitte hjemme og høre fra start til slutt, høyt. Den kan også gå lavt i bakgrunnen, og jeg hører ofte på den i øretelefoner når jeg er ute og flyr. Det fungerer ganske bra. Også er det noe vakkert ved det improvisatoriske i den, måten han spiller på. Han spiller på hele klaveret, det er hele følelsesregisteret. Man hører energien, man hører pusten hans, og du hører han digger det så hardt. For meg har det mye å si, dette med energien i det. Jeg tror nesten det viktigste for meg i musikk er at man føler det er en artist eller band eller hva det er som digger det de gjør.

Bomkjøpet?

– Herregud, dem er det så mange av! Da jeg gjenoppdaget vinylen, eller da jeg begynte å investere mer, da var jeg veldig trigger happy. Det var sånn at jeg skulle ha den platen for den hadde jeg hørt mye på, og den platen, og den platen… Og den har jeg aldri hørt, men den skal jeg ha allikevel. Det var både ting som ikke var så interessante som jeg trodde, og ting som bare sto der. Det er jo også bomkjøp. Vinyl er skapt for å nytes, og hvis man ikke nyter det eller hører på det, da er det faen ikke noen vits i å ha det. Det er sikkert mange samlere som er uenige i det, men for meg må de platene jeg har føles som noe dynamisk. De må brukes.

Sikker vinner på fest?

– Det kommer an på festen da. Det er et vanskelig spørsmål. Kanskje noe Chromatics eller noe sånt. Det tror jeg kan være noe alle digger. Selv om det er ganske elektronikaaktig, så har det jo veldig rytme og anslag og er veldig melodisk. Eller klassisk rock, Pink Floyd og sånt. Jeg er vel ikke så god på sånt. Jeg er egentlig ganske kjedelig og har ikke så mye fester. Når jeg først har fri er jeg bare hjemme. Da drikker jeg heller et par glass vin og bare hører på god musikk.

Når du skal slappe av?

– En søndag morgen med Nick Drake er ikke dumt.

En plate som inspirerer deg?

– Nå er det veldig enkelt å si den Köln-konserten. Det er jo veldig sant. Hvis jeg skal velge én så blir det den, men jeg synes jo generelt at musikk inspirerer. Jeg tror jeg kunne velge mange, men igjen er det veldig periodevis.

Sjekk også: Er dette årets beste låt?

Og til sist, mine damer og herrer, følger en spilleliste Esben har laget som skal representere platesamlingen hans. Vi overlater nok en gang ordet til ham:

Dette var veldig vanskelig! Jeg har tatt de låtene som har strukket ut over de siste søndager/mandager. Det er da jeg stort sett sitter alene og hører musikk. Mer mandager egentlig. Stort sett er dager ganske sjangeroppdelt ettersom det er veldig humørbasert. Så for at dette ikke skal bli en ren jazz- eller soulliste for eksempel har jeg tatt to timer med noen aktuelle favoritter. Det blir veldig blandet drops, men siden musikk for meg handler om å ikke begrens seg men å ta inn alt som skaper frekvens må det nesten bli sånn. Here goes: