The Marvelous Mrs. Maisel – FOR en TV-serie. Sier deg ikke noe? Det er en serie på Amazon Prime som nok har gått litt under radaren for mange, en aldeles fantastisk konstruksjon fra Amy Sherman-Palladino, skaperen av Gilmore Girls. Her handler det om en ung husmor fra New York, spilt av Rachel Brosnahan, som setter seg fore å bli USAs første store kvinnelige standupkomiker på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Jeg kjente ikke Brosnahan fra før, men fy fela for noen skuespillerprestasjoner hun har begått gjennom fem sesonger og i alt 43 episoder. Ikke er hun alene om å gjøre The Marvelous Mrs. Maisel til en stor serie heller, men med en tilstedeværelse som hennes blir det lett til at hun stjeler scenene hun er med i – og det er de fleste.

Som mange nok vil ha gjettet er det mer enn et beskjedent feministisk aspekt ved The Marvelous Mrs. Maisel. I en tid der kvinner i all hovedsak var forvist til hjemmet med husarbeid og barnepass, skulle det noe til å bane seg vei gjennom mannlig hegemoni og alskens stengsler, i livet generelt og yrkeslivet spesielt. Skulle man som kvinne slå seg opp som standup-komiker i 1958 der første sesong av serien tar til, krevdes en helt spesielt sterk selvsikkerhet, arbeidsomhet, målbevissthet og ikke minst evne til å ta slag på slag på slag på slag midt i fleisen når du ble motarbeidet igjen og igjen og igjen og igjen. Miriam «Midge» Maisel er ingen virkelig skikkelse, men inspirert av blant annet Phyllis Diller og Joan Rivers, to av ytterst få kvinnelige komikere som bidro til å definere standup-scenen på 50- og 60-tallet, og mange av erfaringene deres speiles i serien.

Miriam (født Weissman) kommer fra et dannet jødisk hjem og er gift med Joel Maisel (spilt av Michael Zegen) som også er far til deres to små barn, en datter og en sønn. Joels hemmelige drøm er å bli standup-komiker, og han begår ukentlige forsøk på å slå gjennom på legendariske The Gaslight Café. Han viser dessverre null talent, får lite sympati og støtte fra sin kone, og forlater henne til fordel for sin noe grunne sekretær. Det er da Midge god og dritings vender tilbake til Gaslight i nattkjolen, holder en hysterisk morsom forestilling der hun blottlegger alt, inkludert brystene sine, og selvfølgelig blir arrestert. Hun havner i samme politibil som Lenny Bruce (Luke Kirby) som er arrestert for sin obskøne språkbruk. Den kjente komikeren som døde så altfor ung (40 år gammel i 1966) og ble portrettert av Dustin Hoffman i den strålende filmen Lenny (1974) er en gjennomgangsfigur i hele serien.

Gaslight-manager Susie Meyerson (en fantastisk Alex Borstein) kausjonerer for Midge neste morgen, og Midge – The Marvelous Mrs. Maisel – er på vei mot stjernene. Det tar bare litt tid. Susie sier opp jobben på Gaslight, og blir manager for Midge i stedet. De har et felles mål og utvikler et komplisert forhold basert på gjensidig respekt, men ikke nødvendigvis vennskap.

Det kan saktens innvendes at dette er en serie som med sine fem sesonger tar seg vel god tid med å skildre opptakten til en karriere, men – uten at dette er noen spoiler å snakke om – det tar Midge tre arbeidsomme og tøffe år, fulle av motgang og snubleblokker, å lykkes. For oss seere betyr det hele 43, til dels seriøst velskrevne, episoder, der vi kan le og grine oss gjennom strabasene og heie på, om ikke akkurat the underdog, så iallfall en kvinne som må jobbe ekstra hardt for det mange menn kom vesentlig lettere til i en tid der kvinner – i egenskap av å være kvinner – gjerne var gjenstand for latter og fordommer, ikke nødvendigvis av det ondsinnede slaget, men fordi tidsånden ikke var på deres side.

Den siste – femte – sesongen er nettopp ferdigvist på Amazon Prime, og den skiller seg fra de øvrige med hyppige sprang frem i tid (og noen få tilbake) som bidrar til å fullføre historien om en standup-komiker som virkelig lykkes i å bli superstjerne. Her er refleksjoner rundt berømmelsens ensomhet og ofrene mange føler trengs for å lykkes, men det handler også om besluttsomhet og jernvilje. Midge er det fremste eksempel på at det ikke nytter å sitte og vente på at ting skal skje om du vil komme noen vei i livet, og akkurat det er en moral jeg applauderer.

Først og fremst er The Marvelous Mrs. Maisel en hylende morsom serie, sitt alvor til tross. Ensemblet som spiller sammen med Rachel Brosnahan er strålende, med Midges foreldre Rose og Abe Weissman (Marin Hinkle og Tony Shalhoub) og Joels foreldre Shirley og Moishe Maisel (Caroline Aaron og Kevin Pollak) øverst på pallen, selvsagt sammen med Alex Borstein som altså spiller Midges svært frittalende manager. Underveis møter vi også en lang rekke skuespillere som portretterer både fiktive og faktiske karakterer. Det er nok å glede seg over, for å si det pent.

Med The Marvelous Mrs. Maisel bekrefter Amy Sherman-Palladino sin styrke som leverandør av den ypperste feelgood-underholdning OG som tilhenger av veldig god musikk. Som med Gilmore Girls har hun pepret Mrs. Maisel med nøye utvalgte låter, både fra tiden handlingen er satt til med datidens stjerner som Blossom Dearie, Peggy Lee, Doris Day, Frank Sinatra, Louis Prima og Billie Holiday, men hun benytter også låter med blant annet David Bowie, The B-52’s, The Go-Go’s, XTC, Thin Lizzy, 10cc og Dave Edmunds som utsøkt fine kontraster. Jeg har selvsagt lagt ved den store spillelisten med musikk benyttet i serien, og avslutter med følgende krystallklare oppfordring: Hva du enn gjør, se The Marvelous Mrs. Maisel!