Bendik Brænne
«Benedictionary»
(Bendix Records)
[usr 6 text=»false»]

Diskusjonen om hvorvidt den beste kunsten springer ut fra at utøveren har det vondt eller ikke kan vi kjøre til krampa tar oss. Det som er sikkert er at veldig mye fin musikk – og annen kunst – har kommet som følge av samlivsbrudd, dødsfall og andre personlige kriser. Hør på artister som Townes Van Zandt, Roy Orbison og Eels og prøv å påstå noe annet!

Bendik Brænna har på sitt fjerde album Benedictionary søkt tilflukt i musikken for å bearbeide sorgen rundt ikke bare én krise, men tre. I 2013 døde faren brått, og på samme tid ble moren rammet av sykdommen ALS og døde tre år senere, samtidig som et samlivsbrudd toppet det hele. Da skal du ikke rammes av mye mer før det rakner, men Bendik dro til Berlin og skrev noen av de fineste sangene i hele sin karriere.

Sangene er ikke så triste heller. Til å være resultat av en sorgprosess er platen i grunnen forbausende lys i tonen, og du får snarere følelsen av at dette er sanger om å forsone seg med sorgen snarere enn å la seg begrave av den. Sorg har mange fasetter, og Bendik ser ut til å ha gått for mange av de lyseste. Kanskje det har noe med byens mange distraksjoner å gjøre? Å reise til Berlin for å komme til hektene er neppe det dårligste valget du kan treffe.

I got no rhythm
and I’m always sharp
I got no ending
I got no start
It was my intention
to write you a song

I’ll close the window
I can’t concentrate
The city around me
won’t wait
It was my intention
to write you a song

It will never finish
I better lower the bar
I tried my best
but you know how songs are
It was my intention
to write you a song

I wanted to tell you
right from the heart
It hasn’t been easy
living apart
It was my intention
to write you a song

Jeg skal vokte meg for å kalle «Write You A Song» for et nøkkelkutt på Benedictionary, men det er vel så representativt for platen som noe annet. Her formelig ser du for deg Bendik sitte i en liten berlinerleilighet og lengte ut, og LIKEVEL klarer han å forvandle avmakten til en sang som er så fin at du får lyst til å felle et par gledestårer. Det er to og et halvt minutt for kassegitar, klarinett, piano og hviskende vokal med en melodi som i likhet med de 12 øvrige på denne platen er sånn mer eller mindre til å dø for, så innbydende er den. Bendik spiller alt av instrumenter selv på platen, og med beskjedne virkemidler klarer han å tilføre de stillferdige sangene en forbausende stor detaljrikdom. De er produsert av ham selv i egen stue, og den intimiteten settingen medfører gir den gode følelsen av nærhet som bare få plater evner.

Benedictionary starter med noen helt vanlige huslyder og blafring av papirer plukket opp av mikrofonen i rommet, før et forsiktig kassegitartema og Bendiks lyse, såre stemme som synger «Voice On The Radio». Det handler om spøkelsene som omgir oss og som aldri gir slipp, de som er våre kjære og som aldri blir helt borte. «I still break in two every time I hear your voice on the radio», synger han og minner ikke så rent lite om Jeff Tweedy på sitt mest sårbare.

«I’ll be the burden and you’ll be the mystery, we’ll go together like Kenny and Warren G» er kanskje den morsomte tekstlinjen Bendik har skrevet. Den er hentet fra bittersøte «The Most Beautiful Tune» som ble sluppet digitalt i forkant av albumet. «Motivated Dude» er også en sang med en lun humor verdt å omfavne i en trist setting. Her synger Bendik om den gangen han møtte sin motpart fra det omtalte samlivsbruddet og han jobbet i videobutikk med «no world wide web». Men videoekspeditøren bak disken hadde peiling, og fikk tydeligvis dama:

The look you gave me
I’ll never forget
When I told you, we organize by alphabet
Wells and Kurosawa, Bergmen and Lynch
I’m your motivated dude

Benedictionary kryr av små underfundigheter og fine formuleringer. Bendik Brænne har en leken omgang med språk som gir et slør av noe uanstrengt og lettbent. Ikke i den forstand at dette ikke skal være sanger å ta på alvor, men som et slags skjold mot den selvmedlidenheten det kan være så lett å synke ned i. Variasjonen i sangene holder også en eventuell trang til sutring på behørig avstand. Dette er ikke en typisk singer/songwriter-plate i moll à la tidlig Leonard Cohen eller Damien Rice, men en uforutsigbar kolleksjon sanger som spenner fra det helt introverte til flørt med Philly Soul («Don’t Wanna Stay Too Long»), Beach Boys-pop («Gonna Try Surfing») og jakten på Den Store Balladen («Almost Mine», «You Can’t Change Me»). Det dette derimot ikke er, er country. På iallfall de to første av sine tre foregående plater har det vært Bendiks foretrukne landskap, mens det nå er mer som om han går i sporene etter folk som Jackson Browne og Dennis Wilson, men i like stor grad er på søken etter sin egen stemme.

Med hele 13 sanger pakket inn i 33 velklingende minutter føles Benedictionary både som et ellevilt overskuddsprosjekt og en stramt redigert helhet. Kanskje er platen med sitt hjemmesnekrede lydbilde en slags parentes i Bendiks karriere, men gjennom de splitter nakne arrangementene har ikke sangene noen verdens ting å skjule seg bak og fremstår som 13 finslepte juveler som er en stor låtskriver verdig. Jeg tør påstå at dette er Bendik Brænnes beste plate til nå. Gratulerer!

Sjekk også: Her er de 60 beste Prefab Sprout-låtene

PS! Bendik spiller følgende konserter fremover:

20.9 Oslo – Kampen Bistro m/Los Plantronics
21.9 Oslo – Kampen Bistro m/Los Plantronics
22.9 Trondheim – Antikvariatet (duo)
28.9 Tromsø – Bastard m/Los Plantronics
29.9 Tromsø – Bastard m/Los Plantronics