Kjærlighetsfilm til musikkens kraft
Dryads – Girls Don’t Cry er en rar liten film. Den handler først og sist om kjærligheten til musikk. Den handler også om andre ting, om vennskap, om rotløshet og søken, og ikke minst om å vokse opp og befinne seg i den merkelige fasen i livet der du ikke lenger er barn, men heller ikke voksen. Men likevel, hele tiden, vender filmen tilbake til musikk, og gjør et forsøk på å skildre dens utrolige kraft, dens tak over oss som en gang lot oss fange og ikke er i stand til å slippe unna. Dette er en film også jeg, en 49 år gammel mann kan kjenne meg igjen i, selv om den handler om unge jenter på vei inn i voksenlivet.
Premisset er som følger: Et løst sammensatt band som kaller seg Dryads flytter inn i det slitne nabohuset til 15 år gamle Hilde (Anneli Aune). Dryads’ besetning er til en hver tid skiftende i takt med Henriettes (Iben Akerlie) skiftende humør. Hun har arvet huset og er levende opptatt av musikk, eksemplifisert ved blant annet Velvet Underground, Nirvana, Morrissey og – av alle ting – Psychic TV. Men Henriette er ubrukelig som menneske, med voldsomme humørsvingninger, aggresjon i tilsynelatende utømmelige mengder og en påtatt arroganse som best kan skildres som ufyselig. Likevel har hun en magnetisk tiltrekningskraft på den pene og pyntelige Hilde som synger i kirkekor med bestevenninnen og som får et seriøst girlcrush på henne. Hilde låner farens (en herlig innsats fra Morten Abel) kamera og begynner å smugfotografere Henriette, før hun slipper inn i varmen, og står snart i en klassisk skvis mellom foreldrenes misbilligende blikk, bestevenninnens kjedelige forutsigbarhet, og den frie sjelen Henriettes totale hemningsløshet.
Jeg likte Dryads godt på samme måte som jeg liker nesten en hver film som er en så åpenlys kjærlighetserklæring til musikk, men jeg synes regissør og manusforfatter Sten Hellevig sliter med å fortelle en god historie oppi det hele. Den forblir uforløst, og det er synd og kanskje også litt underlig at han ikke klarer å formidle mer entusiasme når han så åpenbart brenner for temaet. Det er langt frem til for eksempel Alan Parkers løsslupne The Commitments (1991) eller Cameron Crowes nydelige Almost Famous (2000), to filmer det er naturlig å tenke på når du ser Dryads.
Et litt fiffig grep er at Hellevig snakker «ungdommens eget språk» ved å benytte snaps som dialogform og også bruke Instagram og YouTube for å hjelpe historien av sted. Dessuten har musikkscenene – som det er mange av – fått små vignetter av den typen musikkvideoer får der det står oppført band og låttittel. Dermed slipper vi å shazame musikken eller lete etter den etterpå, og det kan jo være praktisk.
Filmen er for øvrig meget løst basert på et band som holdt til i et slitent kråkeslått i Kristiansand på 90-tallet, men likhetstrekkene for øvrig er få eller ingen, ei heller musikalsk. Filmbandet Dryads er elektronika, der det virkelige Dryads visstnok puslet med en eller annen form for indierock.
