Kari, Kurt og Michael

J49A2970 - Kari, Kurt og Michael
Kari Innerå har akkurat åpnet sin nye restaurant BA 53. Vi har testet maten og snakket med Kari om musikk. Foto: Erik Valebrokk

Kari Innerå – 33 år gammel, merittert og prisbelønt kokk fra Harstad – har åpnet sin tredje restaurant, BA 53, i det staselige huset i Bygdøy allé der legendariske Norum Hotell i sin tid lå. Siden jeg praktisk talt er nærmeste nabo til restauranten (Kari og jeg kan ha blikkontakt hvis jeg går ut på terrassen) er jeg mildt sagt glad for at det har åpnet et serveringssted i lokalet som nå har stått tomt i en to års tid. Ikke at det hadde rare betydningen før det heller. Restaurant Egon holdt nemlig til her i en årrekke, og det er ikke svaret på aftenbønnen min. Både Sonja Lees restaurant Magma og ærverdige Norum er etter hvert blitt fjerne minner. Men nu jäklar, skjer det ting i Bygdøy allé 53 – derav navnet BA 53, om man skulle lure.

Jeg er her imidlertid ikke primært for matens skyld, men for å snakke med Kari Innerå om musikk. Jeg er opptatt av hva kokker hører på når de lager mat, og om hvilken betydning musikk kan ha for yrkesutøvelsen deres. For et par uker siden gjorde jeg samme øvelse med Ylajali-sjef Even Ramsvik som uttrykte stor kjærlighet for blant annet The Band, Guns N’ Roses, Sigur Rós og Faith No More, og siden Kari nå har flyttet inn ved siden av tenkte jeg det var en strålende anledning til å prate med henne om de samme tingene.

Kurt Cobain var Karis første posterboy på jenterommet.

Kurt Cobain var Karis første posterboy på jenterommet.

Så hvor begynte det for Kari Innerå? Hva var hennes første musikalske kjærlighet?

– Ha-ha, det er egentlig ikke så lett å svare på. Som alle tenåringsjenter hadde jeg jo veggen på rommet mitt fullt av plakater, og da var Kurt Cobain den store helten. Men da jeg ble konfirmert brukte jeg alle konfirmasjonspengene mine på å kjøpe anlegg. Jeg brukte 14 000 kroner, og det er jo ganske mye penger. Så da pappa kom fra fjøset og det dunka skikkelig fra huset, hadde jeg forelska meg i Michael Jackson. Jeg tror nok det var den første musikalske kjærligheten til tross for alle plakatene av Kurt Cobain, ler hun.

– Jeg elsket å danse til Michael Jackson. Det har jeg for så vidt sluttet med nå, men jeg danser fremdeles hvis jeg får nok vin altså, og gjerne til Michael Jackson.

Da Kari Innerå konfirmerte seg brukte hun de 14 000 kronene hun fikk på å kjøpe fett stereoanlegg og spille Michael Jackson på full guffe.

Da Kari Innerå konfirmerte seg brukte hun de 14 000 kronene hun fikk på å kjøpe fett stereoanlegg og spille Michael Jackson på full guffe.

Kari forteller at hun alltid har vært glad i musikk. Det er jo også lett å tro på når hun i en alder av 14-15 år bruker en formue på å kjøpe fett anlegg. Hvordan foregår det så på kjøkkenet når hun jobber?

– Det er litt trist, det der. Nå drifter jeg den typen restauranter som gjør at jeg må ha bookingtelefonen tilgjengelig hele tiden, og det er veldig upraktisk. Når du prepper og holder på er jo det veldig monotont arbeid med høyt tempo, og da er musikk en stor hjelp. Før var det enklere, det var høyt volum, og vi kunne gønne på.

– Jeg er jo så glad i musikk, sier hun en smule ettertenktsomt. – Jeg har spilt fiolin i åtte år, sunget i kor, spilt i korps… Jeg skulle virkelig ønske det var mer plass til musikk i livet mitt.

– På kvelden guffer man jo gjerne litt opp. Når du er trøtt i trynet etter en lang økt, trenger du noe å våkne av når du vasker ned kjøkkenet og holder på. Eller om jeg hadde stått og filetert fisk i fire timer, da hadde jeg gønna på. Å jobbe til musikk er kjempegøy!

De nye lokalene der Kari Innerå har åpnet restauranten BA 53 er lekkert dekorert, malt i svart, med åpent kjøkken og generelt god romfølelse. Foto: Erik Valebrokk

De nye lokalene der Kari Innerå har åpnet restauranten BA 53 er lekkert dekorert, malt i svart, med åpent kjøkken og generelt god romfølelse. Foto: Erik Valebrokk

I de nye lokalene i BA 53 spilles det faktisk ganske høy musikk i selve restauranten. Hensikten er å skape en god stemning og atmosfære og muligens også signalisere en viss takhøyde. Dette er på ingen måte noen stiv restaurant, og Kari er heller ikke prisgitt de begrensningene hun har hatt i sine tidligere restauranter Cru og Fru K (på hotellet The Thief) der det har vært et overordnet fokus på norske eller nordiske råvarer.

Min kone Helle og jeg er innom på åpningsdagen og spiser hver vår meny der vi formelig velter oss i smaksrik mat. Mye av inspirasjonen er asiatisk, koblet med franske og også nordiske elementer. Her er mye lov, og Kari gjør som hun vil. Men dette kan du lese mer om i Helles eget blogginnlegg her, vi skal tilbake til musikkens verden. Det eneste jeg må få nevne er at Kari Innerå lager veldig god mat. Du gjør rett og slett deg selv en bjørnetjeneste ved ikke å spise på BA 53.

Musikken som spilles over restaurantens anlegg er forholdsvis friksjonsfrie saker med myke kanter, en spilleliste en venn av Kari har laget. På kjøkkenet spiller hun andre ting, men hun er i besittelse av en tydelig fordomsfri musikksmak. En svært god egenskap, spør du meg.

Überkule Janelle Monáe er en artist Kari gjerne spiller - høyt - når hun jobber på kjøkkenet.

Überkule Janelle Monáe er en artist Kari gjerne spiller – høyt – når hun jobber på kjøkkenet.

– Tidligere gikk det mest i rock. Det var mye Nirvana og Pearl Jam og Guns N’ Roses og sånn, men for en ti års tiden siden byttet jeg ut rocken en periode med R&B. Jeg begynte å høre på Prince, og Lenny Kravitz som er litt i begge leire, og nå hører jeg på veldig mye forskjellig. Kjenner du Jamie Woon? Han er veldig bra. “Lady Luck” er en kul låt. Og Janelle Monáe. Hun er bra! Noe utrolig trist var da en venninne av meg drukna for to år siden. Det var tøft. Hun var veldig glad i Emeli Sandé, og etter at hun døde begynte jeg å høre mer på henne selv om det egentlig er sånn musikk som ikke treffer meg helt. Men jeg kjente henne så altfor kort, og det er jeg lei meg for. Da er det fint å høre på Emeli Sandé.

Kari og jeg er skjønt enige om at dette koker ned til at musikk har en veldig sterk gjennomslagskraft. Den kan transportere deg tilbake i tid, til personer og hendelser du kanskje bare flyktig husker, men musikken fører deg dit like effektivt som eller mer effektivt enn hukommelsen.

Men er det ting som aldri blir spilt på kjøkkenet til Kari Innerå?

– Nei, jeg er jo ganske mild av meg, så jeg tror ikke det. Men blir det for mye sånn listepop uten mål og mening så blir jeg jo litt lei. Men sånn er det sjelden, sier hun med et skuldertrekk.

Kari og en av gutta på kjøkkenet legger opp en taskekrabbesalat. Foto: Erik Valebrokk

Kari og en av gutta på kjøkkenet legger opp en taskekrabbesalat. Foto: Erik Valebrokk

Da jeg intervjuet Even Ramsvik fortalte han at han er blitt mildere med årene, og at selv det han kalte “russedritt” fikk passere om 20-åringene på kjøkkenet satte det på, så fremt han ikke måtte jobbe der sammen med dem. Da er det stopp.

– Haha, Even og musikk er noe helt spesielt. Han er veldig typete i forhold til musikken sin. Vi har jo jobbet sammen, og jeg assosierer Johnny Cash med Even. Han spilte veldig mye Cash. “Folsom Prison Blues” og sånn.

Da Kari jobbet for Eyvind Hellstrøm på Bagatelle var det også liv i leiren.

– Vi jobba jo så mange timer at vi var helt i svime på slutten. Da var musikk redningen. Jeg hadde en rosa iPod på kjøkkenet som var til stor hjelp. Når du prepper er du jo i en rytme, du jobber under tidspress og må være ferdig til gjestene kommer. Da rr musikk helt avgjørende. Og jeg liker at det er høyt, at jeg kjenner musikken.

Før tiden på Bagatelle, og før hun begynte å sanke inn medaljer for kokkekunsten sin med deltagelse i kokke-OL her og norgesmesterskapet der, før hun ble årets Hulda, før hun ble nordisk mester i kokkekunst, før hun åpnet Cru på Majorstuen og alt det andre hun er kjent for, da Kari var 20 år gammel, dro hun til London der hun var lærlig på gourmetrestauranten Mirabelle. Den ble drevet av den fryktede Marco Pierre White, mannen som er så streng, krevende og eksentrisk at han har drevet selv Gordon Ramsey til tårer. Det var en erfaring Kari husker med skrekkblandet fryd.

– Det var helt vilt. Alle gikk på kokain, men ikke jeg altså. Det var helt forferdelig, men utrolig lærerikt. Etter ti måneder var jeg så sliten etter intens jobbing hele tiden og måtte bare sove. Det var knalltøft, men jeg ville aldri vært det foruten. Da laget vi en gang mat til Madonna. Jeg så henne ikke, men jeg vet hun var der. Og hun spiste bare hummer og sånn kjedelig mat, ler hun.

Det går vesentlig roligere for seg på Karis kjøkken på BA 53 enn det gjorde da hun jobbet for rabagasten Marco Pierre White i London som 20-åring. Foto: Erik Valebrokk

Det går vesentlig roligere for seg på Karis kjøkken på BA 53 enn det gjorde da hun jobbet for rabagasten Marco Pierre White i London som 20-åring. Foto: Erik Valebrokk

Anekdoter til side, hva liker Kari å spille på fest?

– Det blir jo noen ytterpunkter med meg, men jeg elsker sånne venninnefester hvor vi spille masse gamle 80-tallshits og alle synger og danser. Det er artig. Det er altfor sjelden jeg får oppleve sånne kvelder, men det er utrolig gøy når det skjer.

Apropos musikk av det mer feststemte slaget, kommer Kari plutselig på kokkespillelista hun har laget på Spotify.

– Det er som å dra på John’s en søndag, når hele bransjen er der. “Noen å hate” med Raga, det er jo bare “aaaaaahhhh”… du får masse energi! Kokkelista er godt brukt. På Cru hadde vi en Mac stående oppe på hylla, og da kjørte vi på med den.

Pearl Jam er blant Karis gamle rockehelter.

Pearl Jam er blant Karis gamle rockehelter.

Kokkelista finner du nederst i saken. Den består av Karis egne kjøkkenfavoritter, og da går det gjerne i Raga Rockers, Nirvana, Soundgarden, Ramones, The Clash, Thin Lizzy og andre ting med høyt energinivå. Men hva spiller Kari når hun skal slappe av?

– Neiiiii…

Hun drar på det.

– Det blir mye radio. Jeg bruker musikk mest når jeg skal gjøre ting. Det skjer så mye hele tiden, og når jeg har fri liker jeg at det er litt stille. Det er litt godt. Men det er noen sånne ferdige Spotify-lister som er ganske fine, med rolig musikk så du bare kan lene deg tilbake.

Avslutningsvis, kan musikk inspirere en rett?

– Å ja! For meg er det noe med energien. Inspirasjon kan jo komme fra så mangt, og den kommer ofte litt etter litt. Jeg kan sitte og holde på med noe helt annet, kanskje hører jeg på musikk, og plutselig kan en rett komme til meg. Det er noe som trigger inspirasjonen. Men det må være gøy, ekte, solid. Jeg var jo på kokkelandslaget i mange år, og det er en litt rar måte å lage mat på. Det er mye svinn, alt skal kuttes i riktig størrelse sånn og sånn, det blir monotont. Det er ekstremt lærerikt, men da er du så fokusert på det du gjør at musikken er helt nødvendig, men kanskje ikke inspirerer så mye. Men når du trener sånn blir du jævlig flink, og da skal jeg love deg at det ble mye musikk. Så kommer inspirasjonen siden, men svaret på spørsmålet er altså et helt klart ja.

Det er åpningsuke og hektisk. Selv om det ikke er stappfullt er det nok nerver ute og går, mye som skal klaffe. Derfor er det på tide å takke Kari for tiden. Og for maten. Nevnte jeg at den var god?

 

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *