Islandsk maktdemonstrasjon under fjerde festivaldag
Iceland Airwaves er i skrivende stund inne i sitt femte og siste døgn, men for meg ble det med fire dager i Islands deilige hovedstad Reykjavik. Jeg reiste hjem med «the early bird» i morges, full av, men ikke mett på, flotte inntrykk og med en haug nye favorittartister i den mentale bagasjen. Særlig med plater kjøpte jeg imidlertid ikke, av den grunn at plater er grisedyrt på den lille øya i vest. Men siste dag ble bra på så mange andre måter, og ikke minst fikk jeg fantastiske konsertopplevelser med to av Islands største artister, Björk og Of Monsters And Men.
Jeg skal hilse og si jeg fikk en morsom start på dagen. På vei nedover hovedgaten Laugavegur, kald inn til beinet og på jakt etter et hyggelig sted å spise lunsj, hører jeg lyden av et band som famler med instrumentene sine. Og der kommer jeg til en gullsmed og ser noen unge musikere stå i døråpningen og rigge opp, mens noen få forbipasserende har stoppet opp, undrende på hva som skjer. Det lurer selvsagt jeg på også og forsøker å kikke i programmet for å se hva dette kan være for noe. Som tidligere beskrevet skjer veldig mye utenom det offisielle festivalprogrammet på små scener overalt rundt i lille Reykjavik, på det som omtales som «off venue»-konserter. Men dette skjønner jeg fort er snarere «off off venue». Butikken Hringa står ikke oppført på listen, og når jeg ser en liten CD strategisk plassert i vinduet blir jeg oppmerksom på at det er bandet Puffin Island (Lundefugløya = Island, get it?) som gjør seg klare. De spiller to konserter under festivalen, begge senere i dag, men det som skal skje her og nå står det ikke å lese om noen steder.
Hvor kult er ikke dette? For en festival det er når du snubler forbi en gullsmed og et band rigger seg til tilsynelatende helt uten videre. Kald eller ei, dette må jeg se på, og når de er klare etter ti minutter triller den mest iørefallende popmusikken som tenkes kan ut fra det lille lydanlegget. Det er fire av dem klemt inn i det lille lokalet, og de spiller den ene gnistrende fine akustiske poplåta etter den andre. At de står i dyp gjeld til The Beatles er det ingen tvil om, og slenger du på litt Beach Boys-harmonier filtrert gjennom Teenage Fanclub og kanskje en dæsj The Smiths for godt monn, er du ganske nær å forstå hvordan Puffin Island låter.
Det er dønn fengslende og medrivende, og jeg blir stående og glise fra øre til øre i en halvtimes tid før de gir seg. Når de er ferdigspilte kjøper jeg debut-CDen deres (den helt nydelige Another Day) for 3000 islandske kroner. Det er godt over 200 norske kroner for en CD i en liten papphylse, men jeg er så euforisk etter den fine opplevelsen at jeg ikke tenker over hva jeg betaler, og dessuten regner jeg med at bandet strengt tatt har mer bruk for 3000 blanke kronur enn meg, så det er greit. Jeg er happy, bandet er happy, og jeg lover å komme og se dem med fullt band og elektriske instrumenter senere på kvelden. Men av den grunn ble det altså ikke flere platekjøp på meg, selv om det var mye jeg hadde lyst på.
Jeg får omsider spist lunsj, fransk sådan, en kyllinggryte slik de gjør det i Normandie, med soppsaus, perleløk og poteter, og skyller det ned med et glass rødvin. Vel belåten og nesten varm, spaserer jeg til lille Bar Ananas et par kvartaler unna, der jeg har bestemt meg for å se en trio som kaller seg kriki – med liten k. kriki frontes av en ung jente ved navn Katrín Helga Andrésdottír som spiller nydelig gitar – litt Vini Reilly/Durutti Column-aktig kanskje – med en stemme som fører tankene til britiske indieheltinner fra 80-tallet av typen Jane «It’s A Fine Day» Lancaster eller Elizabeth Fraser. Hun er sjarmerende og morsom og serverer selvmedlidenhet med glimt i øyet, og vakre sanger sunget på islandsk som tydeligvis handler om hennes egne miserable kjærlighetsliv. Hun backes av en mann på bass og en på synth, og det hele låter veldig pent og veldig skjørt. Debutalbumet er angivelig underveis, men foreløpig finner du bare noen få låter på YouTube, ingenting på Spotify. Men husk navnet kriki – vi har fine ting i vente.
Så til festivalens hovedattraksjon, Björk. Hun spiller i storsalen i det vakre konserthuset Harpa der det også er tre andre mindre saler, og det vi skal få servert er en konsert i den pågående Vulnicura Strings-turneen. Her akkompagneres hun av et 30 personer stort strykerorkester som gir sangene fra 2015-albumet Vulnicura – hennes skilsmissealbum – et helt nakent og ekstra sårt preg. I den fantastiske salen får sangene en helt ny form, og dette er veldig langt fra den Björk man kjenner fra tidligere. Hun er en artist som aldri slutter å utfordre seg selv – eller lytterne – og hun går sine helt egne veier som kanskje ikke en gang hun selv vet hvor bærer.
Når jeg sitter der i den vakre røde salen og ser den vevre lille skikkelsen et stykke der nede hvor hun beveger seg foran det store orkesteret ikledd et kostyme jeg er for langt unna til ordentlig å se, slår det meg at Björk ikke bare bedriver kunst i vid forstand, men at hun også er kunst. Alt ved henne er kunst; hvert åndedrett hun tar, hver minste lille kokette bevegelse, hvert blikk hun sender publikum, hver eneste tone vi hører, hver minste detalj av kostymet og sminken, omgivelsene, orkesteret – alt er kunst. Ikke bare det, hun gjør publikum til sine uvitende medsammensvorne i prosjektet sitt, vi blir som levende rekvisitter som hun bruker etter eget forgodtbefinnende. Og så fint det er bare å la det skje, å la seg trekkes inn i musikken og de storslåtte, «voldsomvakre» arrangementene! Stemmen hennes skjærer gjennom luften, skarpere enn den mest forseggjorte japanske kokkekniv, og hun haler deg i land.
Det er svimlende vakkert og dypt bevegende, og sanger som «Stonemilker» og «Black Lake» løftes til helt nye høyder i forhold til originalene der de er strippet for alt annet enn strykere, og bæres frem av «den» stemmen. Vi får også rene strykerversjoner av vakre «Joga» og «Bachelorette» fra Homogenic-albumet (1997) og «I’ve Seen It All» fra Dancer In The Dark-soundtracket (2000), sistnevnte til ikke så rent lite jubel. Alt i alt er dette en konsert som vil bli et minne for livet. Jeg innrømmer gjerne at jeg aldri har vært blant den virkelige Björk-fansen og har begrenset kjennskap til musikken hennes, men dette gjorde virkelig, virkelig inntrykk. FOR en artist, sier jeg bare!
Det blir heldigvis ikke en nedtur å se Puffin Island i den lille salen i kjelleren på Harpa. De var fire da de spilte akustisk hos gullsmeden tidligere i dag, nå er de seks – to gitarister, to på synth, samt bass og trommer. Forskjellen ligger strengt tatt ikke i annet enn at alt får mer trøkk. Popmelodiene sto like sterkt i akustiske versjoner – iallfall som et førsteinntrykk. Nå har bandet imidlertid også et noe større publikum, og de benytter den vesle halvtimen de har til rådighet bra. Låtene deres er – som ordentlige poplåter kanskje skal være – veldig korte, og vi får servert om ikke hele, så nesten hele albumet deres. Det er lekre harmonier, handclaps og klingende tamburin, og det er lekent og deilig. At bandet har kalt en av sangene sine «Harrison» etter en viss Beatle gir ikke så rent lite mening, for å si det sånn.
Siden Iceland Airwaves er en festival der mangfoldet står sterkt, svitsjer jeg nå over til ambient/deep house-prosjektet Tonik Ensemble som er hjertebarnet til en kar som heter Anton Kaldal Agústsson. Sammen med to andre musikere fremfører han en iørefallende miks av elektronika og mer organiske instrumenter og skaper store lydmalerier og stemninger, lett dansbart og lett melodisk. Det er Ibiza med arktisk fortegn, om det er mulig å forestille seg. Tonik Ensemble beveger seg i et musikalsk landskap der jeg nok har begrenset kunnskap og forståelse, men jeg vet hva jeg liker, og jeg liker dette.
Jeg sliter derimot med neste band jeg velger å se, en tysk trio som kaller seg Warm Graves. Ifølge Iceland Airwaves-infoen blander de – i likhet med Arcade Fire og Godspeed You! Black Emperor – pulserende rytmer med trommer som trenger seg på og «haunting vocals». Jeg vet ikke helt, jeg. Det jeg får med meg er et band som riktignok gir det de har, men at det ikke er særlig interessant hverken på den eller den andre måten og slett ikke får meg til å tenke på noen av de to nevnte bandene. Dessuten står vokalisten – når han innimellom er i nærheten av mikrofonen – for det meste og brøler. Det verste er at det ikke er hverken pent eller stygt, bare likegyldig. Jeg må vekk!
Og da er det tid for en aldri så liten treat. Of Monsters And Men, som vel må være Islands største musikalske eksportartikkel etter Björk og Sigur Rós, spilte dagen i forveien på Nasa uten at jeg var til stede, men i dag holder de en eksklusiv konsert i Frikirkjan for kun inviterte, og jeg er blant dem. Dette er et arrangement som har kommet i stand gjennom Icelandair Celebration Stopover Buddies, flyselskapets tjeneste der lokalkjente medarbeidere hjelper passasjerene med sin kompetanse og sine bekjentskaper. Som skrevet tidligere i uken er en av Icelandairs piloter bror til et av medlemmene i Of Monsters And Men, og det har altså ført til denne helt spesielle konserten. Ja, det føles som et privilegium, det er det ingen grunn til å legge skjul på.
Anført av Nanna Bryndís Hilmarsdót
I den lille Frikirkjan er det ikke plass til mange hundre sjelene, men det er stappfullt og jeg klarer heldigvis å snakke meg inn foran den enorme køen under påskudd av å skulle fotografere. Dermed sitter jeg på første rad, hvilket i dette tilfellet betyr at jeg sitter kanskje to meter fra bandet. Den gamle trekirken bidrar til en helt egen stemning, og konserten blir aldeles magisk. De er så mange som ni personer, og det blir mye lyd. Fornuftig nok konsentrerer de seg om den siste platen, og vi får bare «Love Love Love» og en betydelig omarrangert «Little Talks» fra debuten. Dessverre er konserten kort, i overkant av en halvtime, men vi får syv fantastiske låter på rakke og rad, med «I Of The Storm», «Hunger», «Human», «Organs» og «We Sink» fra Beneath The Skin. Dessverre ingen «Crystals», men jeg klager ikke. Dette ble festivalens siste konsert for mitt vedkommende, og bedre avslutning kunne jeg ikke drømt om.
Skal jeg tilbake neste år? Det håper jeg virkelig. Iceland Airwaves er intet annet enn en fantastisk festival, og Reykjavik er den perfekte vertsby. Det er lett å forstå at folk kommer igjen og igjen.
Les også: Rapport fra dag 1, dag 2 og dag 3
NB! Jeg er invitert til Iceland Airwaves av Icelandair som er festivalens hovedsponsor og grunnlegger.
