13. mai åpnet utstillingen Pink Floyd: Their Mortal Remains på Victoria and Albert Museum i London. Det er første gang det legendariske bandet er blitt gjenstand for en utstilling, og det er da også gjort svært skikkelig. Er du fan av Pink Floyd vil du som meg bli godt fornøyd. Er du mer likegyldig innstilt, tror jeg også at du vil bli svært imponert.

Pink Floyd har alltid vært et visuelt band, og av den grunn også et gåtefullt band. De har riktignok aldri skjult seg bak masker eller holdt identitetene hemmelig, men har konsekvent valgt å la de grafiske og visuelle virkemidlene representere musikken og selv holdt seg i bakgrunnen. Bevisst eller ubevisst, eksisterer det svært få fotografier av bandet og ingen filmopptak av dem på scenen mellom 1972 og -89. Da Dark Side Of The Moon ble lansert i 1973 sendte de pappfigurer av seg selv med Richard Wright som eneste tilstedeværende bandmedlem, og det er som de fleste vet svært få bilder av bandmedlemmene på de forskjellige platecoverne.

Ummagumma er et av få Pink Floyd-covere der du ser bandmedlemmene. Foto: Erik Valebrokk

De fleste av Pink Floyds mange ikoniske covere ble designet av Storm Thorgerson og Aubrey «Po» Powell, skolekamerater av flere av bandmedlemmene, som startet selskapet Hipgnosis. De sto bak alle covere fra andrealbumet A Saucerful Of Secrets i 1968 til Animals i 1977, og ble hentet tilbake til «familien» da Roger Waters sluttet i bandet i 1985. Thorgerson som døde i 2013 var designeren av de to, Powell som er blant utstillingens kuratorer, var fotografen med de enorme vyene. For ham var det ikke snakk om å jukse frem eller manipulere bilder.

Burn, baby, burn! Bildet av det «brennende» håndtrykket er et av coverkunstens mest kjente gjennom alle tider. Foto: Helle Øder Valebrokk

Han skulle ha en mann som brant på ordentlig til coveret av Wish You Were Here (stuntmannen Ronnie Rondell), og de 700 sykehussengene du ser på A Momentary Lapse Of Reason skulle plasseres ut på den stranden, koste hva det koste ville. At regnet overrasket dem da alle var skrudd sammen og på plass hindret ham ikke å beordre dem fjernet igjen, for så å prøve igjen et par uker senere. Slike fotojobber er dyre!

La oss heller ikke glemme coveret på Animals (etter en idé av Roger Waters), der de fikk laget en enorm oppblåsbar gris som de festet i liner over Battersea Power Station, men som slet seg og i verste fall kunne forårsaket en flykatastrofe på sin ferd inn over luftrommet over flyplassen Heathrow. Den ble rapportert funnet samme kveld av en bonde som fortalte at den hadde landet på et jorde der den skremte vettet av kuene hans.

Kan griser fly? Ja visst! Foto: Helle Øder Valebrokk

Når du ankommer utstillingen blir du utstyrt med en Sennheiser GPS rundt halsen og hodetelefoner som spiller den relevante musikken og intervjuer som vises på TV-skjermer etter hvert som du beveger deg fra rom til rom og sone til sone. Man tenker sjelden over at Pink Floyd startet som et lite bluescoverband før de beveget seg over i psykedeliske lydlandskap og ble et av de mest trendsettende bandene i London da de debuterte med singlene «Arnold Layne» og «See Emily Play», etterfulgt av debutalbumet The Piper At The Gates Of Dawn, i 1967. Kontrasten til de to enorme hodene som prydet omslaget på The Division Bell er enorm. Begge er på høyde med en dobbeldekkerbuss og er del av utstillingen. Du føler deg ganske liten når du står under dem, tro meg.

Her er de to metallhodene fra The Division Bell-coveret, like høye som en dobbeldekkerbuss. Foto: Helle Øder Valebrokk

Utstillingen inneholder videre en lang rekke gjenstander i form av instrumenter og opptaksutstyr, konsertrekvisita, plakater, fotografier, videoopptak, nye intervjuer med bandmedlemmene, gamle brev, tegninger, skisser og så videre.

For å komme inn må du forhåndsbestille billett på nett. Det koster fra 20 til 24 pund, avhengig av om det er ukedag eller helg, og det er innslipp av publikum i puljer hvert kvarter. Dessverre må jeg si de slipper inn vel mange mennesker av gangen. Spesielt i de første par rommene i «Pink Floyd-fløyen» av museet var det en helt syk trengsel, og det er veldig vanskelig å komme til. Du blir knuffet og skubbet til ustanselig, og det blir vanskelig å konsentrere deg om hva du faktisk ser og leser, hvis du er så heldig at du kommer nær nok. Det var et kjempestort minus ved utstillingen for min del.

Coveret til The Wall er et av få som ikke er designet av Hipgnosis, men i stedet av Gerald Scarfe og Roger Waters. Foto: Helle Øder Valebrokk

Utover det er imidlertid Pink Floyd: Their Mortal Remains en fest, og utstillingskatalogen er en solid coffee table book verdt å kjøpe med seg. Det koster 35 pund for innbundet utgave med lekkert hologramcover med Dark Side Of The Moon-pyramiden, og 25 pund for heftet utgave. Da kan du også fordype deg ytterligere i historien, både gjennom alle gjenstandene og fotografiene fra utstillingen og gjennom velskrevne tematiske artikler skrevet av et kobbel Pink Floyd-kjennere.

Det er en sterk avslutning på utstillingen når du får «Comfortably Numb» midt i fleisen. Foto: Helle Øder Valebrokk

For øvrig er det ikke mulig å gå fra utstillingen på V&A uten et digert smil om leppene. Det siste rommet er nemlig en visningssal der alle sitter på gulvet, og det vises forskjellige opptak på fire vegger med DEN lyden. Siste innslag er Pink Floyds gjenforeningsopptreden på Live 8 i 2005 der de fremførte en fantastisk versjon av «Comfortably Numb», deres kanskje aller fineste låt, med det som garantert er David Gilmours to beste gitarsoloer. FOR en avslutning!

PS! Siste utstillingsdag på V&A er søndag 1. oktober. Det er meningen at Pink Floyd: Their Mortal Remains også skal vises internasjonalt, på forskjellige steder, i opptil ti år.

Sjekk også: Spennende kunstutstilling i Odense