Det var en gang i platebransjen…

Jeg startet å skrive profesjonelt om musikk i 1985. Mye kan sies og skrives om hvordan det sto til i likestillingsspørsmål den gang, og det har adskillig klokere hoder enn mitt gjort før meg, men jeg kan si noe om platebransjen på den tiden. Kvinner var noe vi traff på sentralbordene og i økonomiavdelingene, og det fantes noe som kaltes promobabes: Unge og pene jenter som var satt til å fore musikkpressen (som i all hovedsak besto av menn) med plater og intervjuforespørsler, og til å ta vare på internasjonale artister og deres ledsagere når de kom på norgesbesøk. Det kunne helt sikkert være en morsom jobb til tider, men i stor grad kunne den også bestå av å parere uønskede tilnærmingsforsøk fra den mannlige delen av dem man var satt til å «passe på» – langt ut i de sene timer. (Det skal legges til at Jan Fredrik Karlsen er en av få menn som har hatt jobb som promobabe. Flink var han også.)

Antall kvinnelige artister som fantes på den tiden var heller ikke noe å skryte av. I overveldende stor grad var både norske og internasjonale kvinnelige artister prisgitt menn som tok alle avgjørelser: De bestemte hvorvidt du fikk platekontrakt eller ikke, de bestemte hvordan du skulle se ut, de bestemte når du skulle turnere og hvor du skulle spiller – og det var om du først var så heldig å «få lov» til å gi ut musikk. Få var de som sto opp mot mennene i bransjen.

Takk og pris har verden gått videre siden den gang, og platebransjen med den. I kjølvannet av #metoo høsten 2017 kom nye og grove historier til overflaten som dessverre forteller at man hadde – og har – et godt stykke vei igjen før menn klarer å oppføre seg, men nå er det i det minste happy days i bransjen sammenlignet med hvordan det var for 36 år siden.

Et av de tre store plateselskapene – Sony Music – har en kvinne på toppen, og i de andre – Universal og Warner – benyttes kvinnelige medarbeidere til å utføre langt flere arbeidsoppgaver enn å sitte ved sentralbordet og pushe plater til mannlige journalister. Men enda viktigere er alle de mindre virksomhetene som eies og drives av kvinner – på utgiversiden, bookingsiden og mer. Og aller viktigst – av den grunn at de er ansiktene utad og dermed også rollemodeller – er alle artistene som dukker opp hele tiden der en langt høyere prosentandel enn før er kvinner. Det skyldes år på år med målrettet arbeid, og det er gledelig å se at det har båret frukter. Jeg husker at jeg selv var mildt skeptisk da Susanne Sundfør i 2007 gikk ut og beskyldte Spellemannprisen for å være antikvarisk på grunn av inndelingen mellom mannlige og kvinnelige artister. Hun hadde selvfølgelig helt rett. I dag vil en sånn inndeling være utenkelig.

Likevel, og for å feire både den internasjonale kvinnedagen og markere mangfoldet i musikken, har jeg valgt å lage en stor og helt fantastisk fin spilleliste med kvinnelige artister i sjefsstolen. Det eneste andre kriteriet er at musikken skal være utgitt i 2020 eller 2021 for virkelig å understreke at dette er status her og nå for hvor godt det står til. Det betyr ikke at alle artistene har debutert i løpet av disse to årene, men det finnes en god del av dem her også. Riktignok er det én sang på lista med en mannlig vokalist – LÖVs «Stuck Here With You» med Martin Halla som synger – men Marte Eberson er en så betydelig skikkelse i norsk populærmusikk og pianospillet hennes er så flott her, at jeg måtte ha den med.

Ellers er her både norske og internasjonale artister i en salig blanding, også rent sjangermessig. Dette er for øvrig ikke et forsøk på å lage noen «Dette er de viktigste kvinnelige stemmene»-liste (i så fall er det helt sikkert mange som glimrer med sitt fravær), men det er et forsøk – vellykket, tør jeg påstå – på å hedre et høyt antall utmerkede artister på en og samme liste.

Uten mer om og men, gratulerer med dagen!

Sjekk også: Mental slitasje i koronalivet