Da Glenn Frey døde for fem dager siden, trodde jeg nesten ikke det var mulig. Etter at Tore Andersen, Lemmy og Natalie Cole døde i romjulen, David Bowie to dager etter utgivelsen av mesterverket Blackstar, og dessuten en av verdens beste skurkeskuespillere, Alan Rickman, bet i gresset, syntes jeg i grunnen det var nok, og så er det Eagles’ frontmann og låtskriver Glenn Freys tur. Stemmen fra «Take It Easy», «Peaceful Easy Feeling», «New Kid In Town», «Lyin’ Eyes» og andre klassikere var forstummet. Trist, bare trist.
Jeg har benyttet dagene som er gått til å spille mye gammel Eagles, og det som har slått meg er hvor ufattelig slitesterke mange av disse sangene er. Eagles’ musikk – fordelt på bare seks plater om vi utelater 2007s reunionplate Long Road Out Of Eden – låter som om den er laget for evigheten. Jeg holdt nesten på å skrive at den er tidløs, men det er bare riktig i én betydning av ordet. Eagles-diskografien er nemlig til de grader identisk med lyden av California på 1970-tallet. Om Beach Boys hadde soundtracket til den tøylesløse (og stuerene) ungdomsoptimismen i første halvdel av 60-årene var det Eagles som overtok stafettpinnen etter at 60-tallet hadde sklidd ut i Vietnam-protester og opptøyer, hippiebevegelse og fri sex og dop, og et nytt tiår sto for døren. Verden var stadig i vilt opprør, og mye måtte bli verre (krigen, rasemotsetningene, protestene, politikken) før det ble bedre, men Eagles’ musikk låter som om den kunne roe gemyttene, hvor utilsiktet det enn måtte være.
Låter som «Take It Easy» og «Tequila Sunrise» fra bandets to første plater, Eagles (1972) og Desperado (1973), er så silkemyke og iørefallende at det er en fryd, og bandets miks av bluegrass, country, pop og rock’n’roll dannet grunnlag for en karriere som i løpet av få år skulle gjøre dem til superstjerner – for så å legge bandet i grus som et resultat av alkohol, narkotika, musikalske og personlige gnisninger, indre og ytre press og alt annet som truer et band på toppen av verden.
Første del av dokumentarfilmen History Of The Eagles skildrer oppturen og den påfølgende (og uunngåelige) nedturen, mens del to tar for seg gjenforeningen i 1994 og den videre ferden frem til filmens premiere i januar 2013. I anledning Glenn Freys død har jeg endelig fått somlet meg til å se den, og jeg skal hilse å si det er spennende å bli fortalt historien av samtlige involverte. Alle bandmedlemmene er intervjuet og forteller sine mer eller mindre sammenfallende oppfatninger av begivenhetenes gang. De to grunnleggerne Glenn Frey og Don Henley blir naturligvis viet mest taletid, men også uroelementet Don Felder er med, i tillegg til alle andre som har vært innom bandet: Bernie Leadon, Randy Meisner, Joe Walsh, Timothy B. Schmit og til og med Steuart Smith som var med på Long Road Out Of Eden. Plateselskapsmogulen David Geffen uttaler seg, og selvsagt også Eagles’ mangeårige manager Irving Azoff, samt produsentene Glyn Johns og Bill Szymczyk, og sangere og låtskrivere som Jackson Browne og J.D. Souther som har vært sentrale for bandet.
Det er utvilsomt den to timer lange første delen av dokumentaren som er den virkelige beholdningen her. Vi får noen oppklarende innblikk i eksessene som preget musikkbransjen på 70-tallet, med sex, dop, rasering av hotellrom og hele sulamitten. Joe Walsh forteller at han ble en smule engstelig da The Whos beryktede trommeslager Keith Moon gjorde ham til kompis. Sammen ødela de mangt et hotellrom, og i en annen anekdote forteller Walsh om den gangen James Belushi dukket opp og skulle ta ham med på fin restaurant. Se dokumentaren for storyen, sier jeg bare.
Del to er også interessant, men langt mindre dramatisk. Den følger turneringen som foregikk i rykk og napp etter den perfekt titulerte liveutgivelsen Hell Freezes Over fra 1994, det endelige bruddet med Don Felder og innspillingen av comebackalbumet Long Road Out Of Eden. Det er ikke den kreativt viktigste perioden til Eagles, for å si det slik, men det er her de høster det de sådde på 70-tallet. Det var dem vel unt.
Regissør Alison Ellwood har gjort en kjempejobb med å samle trådene og fortelle historien om et av tidenes mestselgende band på en utmerket måte. For alle oss som elsker musikken er det en fryd å se på, en påminnelse både om hvor bra Eagles’ musikk er og dessuten om hvilken kraft musikk som uttrykksform besitter. Og altså, de låtene… jeg gir meg ende over!
History Of The Eagles er tilgjengelig på Netflix og NRKs nett-TV.
Få også med deg: Spillelisten med 25 av Glenn Freys største stunder