Uttrykket «evigung» er som regel fullkomment upresist, sikkert også hva angår dagens jubilant, Chrissie Hynde som fyller 70. Likevel er det noe ved hele hennes vesen og attityde som utfordrer tannhjulene i urverket som er våre liv og som utfordrer dem til å stoppe. Det er som hun sier «bare prøv dere», vender ryggen til og synger en sang til.

Jeg oppdaget Chrissie Hynde i 1980. Det selvtitulerte debutalbumet til Pretenders var akkurat utgitt, og coverbildet der Chrissie Hynde poserer i rød skinnjakke, med mørk og mystisk øyenskygge og mascara og langt ravnsvart hår, flankert av tre utrolig kule bandkolleger, lyste mot meg fra hyllene i den legendariske platebutikken Electric Circus. Jeg hadde ikke råd til LPen, men jeg kjøpte singlen «Brass In Pocket», og du vet hvordan disse tingene arter seg, verden ble aldri helt den samme etter at jeg hadde hørt dette mirakelet av en rocklåt.

Chrissie Hynde brydde seg tilsynelatende ikke filla om normal diksjon. Hun formelig snerret frem teksten med en selvsikkerhet, en bravado, som jeg knapt har hørt maken til i de snart 42 årene som er gått siden den gang, og jeg forsto ikke rare greiene av det hun sang. Jeg oppfattet langt ifra alle ordene, og gjør det egentlig ikke fremdeles. Det eneste jeg var sikker på her, var at dette var noe av det kuleste jeg hadde hørt i mitt unge liv. Og hun var jente! Hvor kunne jeg finne jenter som Chrissie Hynde liksom? Ikke i klassen på Smestad, iallfall, tro meg.

Chrissie var utrolig feminin og en av gutta på en og samme tid. Der jeg hadde mine prepubertale oppheng i mang en vakker pop- og filmstjerne, var det noe helt annet med Chrissie Hynde. Uten å benytte seg av Nancy Sinatras ord om at «these boots are gonna walk right over you», var hun enda tøffere og virket mye skumlere (jeg tror forresten ikke jeg visste hvem Nancy Sinatra var en gang), og i forlengelsen av sin ubegripelige coolness, totalt uoppnåelig. Jeg hadde aldri noen ungdommelig crush på Chrissie Hynde, men jeg plasserte henne likevel umiddelbart på en pidestall der hun fremdeles befinner seg.

Pretenders ble aldri et av mine favorittband, og jeg synes katalogen til bandet – og solokatalogen til Chrissie Hynde – i sum er ganske svak. Jeg har bare sett Pretenders live én gang, på Rockefeller i 2003 i forbindelse med Loose Screw-turneen, og den konserten står som et godt eksempel på at hun sannsynligvis burde konsentrert seg en smule mer om de gamle låtene enn de nye som hun skulle presentere den gang. Det er selvfølgelig lett å forstå henne, at hun tross alt hadde en ny plate i bagasjen som hun sikkert var stolt av, men hun fremsto ikke akkurat som noen publikumsfrier eller entertainer av rang.

Samma det! I dag er hun 70, og i mine øyne like kul som da jeg hørte henne første gang. Hun har nettopp gitt ut en ny soloplate der hun gjør til dels utsøkte versjoner av ni Bob Dylan-låter og avslutter med en nydelig tolkning av «Every Grain Of Sand». Det tyder på at hun – i motsetning til meg – har innsett at tiden går og at vi alle blir eldre.

I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there’s someone there, other times it’s only me
I’m hanging in the balance of the reality of man
Like every sparrow falling, like every grain of sand

I anledning dagen har jeg satt sammen en spilleliste med 30 Chrissie Hynde-favoritter. Her får du balansen mellom hennes barske og sårbare sider, ispedd en og annen coverlåt som alltid har vært en vesentlig del av hennes virksomhet. Og det skal hun ha, hun er og blir den tøffeste rockedama i hele verden. Det sier jeg ikke til forkleinelse for en klippe som Patti Smith. Hun har så mange andre kvaliteter, men hva angår total coolness er det ingen som kan måle seg med Chrissie. Gratulerer med dagen!