Glad to be gay – 100 party bangers

Foto: Erik Valebrokk
Full rulle under Chic-konserten på Øya i 2015 med Nile Rodgers og bassisten Jerry Barnes. De spilte både Chic-klassikeren «Le Freak» og Diana Ross' «I'm Coming Out» som er inkludert på denne spillelisten. Foto: Erik Valebrokk

En god venn og tidligere kollega som er homofil, la oss kalle ham «Hans», spurte forleden om jeg ikke kunne lage en skikkelig god spilleliste med litt homofokus. Det syntes jeg var en morsom oppgave å få, men jeg trengte noen flere markører å jobbe ut ifra. Skulle listen kun inneholde låter med homofile artister eller var han ute etter en liste med «homoklassikere», som jeg formulerte det? «Hans» mente at kun homofile artister ville bli litt kjedelig og påpekte at mange artister har «flørtet med homomiljøet». Kunne jeg også ta hensyn til faghags ville det være fint. Siden jeg ikke visste hva en faghag er måtte jeg spørre, og fikk til svar at det er «damer som elsker å gå ut på homsesteder, fordi de slipper å føle seg som sjekkeobjekter på byen». Endelig, fikk jeg beskjed om, kunne det gjerne være en ren partyliste siden det er litt kjedelige koronatider og vi kunne hatt godt av litt god stemning.

Med det skred jeg til verket, og jeg skal hilse å si det ble moro! Glad To Be Gay – tittelen er lånt fra en klassisk låt med Tom Robinson Band som dessverre ikke passet inn – er blitt en spilleliste som feirer livet, uansett hvem du er og hvilken legning du har. Her er 100 mer eller mindre fabelaktige danselåter, en ellevilt catchy blanding av klassisk disco og funk fra det bekymringsløse 70-tall, saftig Hi-NRG-disco, 60-tallsperler side om side med kommers 90-tallsdance og selvfølgelig en del Eurovision-«perler».

Liker jeg alt på denne spillelisten? Mer eller mindre. Det som iallfall er helt sikkert er at alle de 100 låtene er i stand til å få meg i veldig godt humør. Hovedvekten er lagt på velkjente partybangers som Gloria Gaynors «I Will Survive», Village Peoples «YMCA», Bee Gees’ «Stayin’ Alive» og Chics «Le Freak», så kall det gjerne litt klisjé, men jeg har også slengt på noen mindre kjente låter som Pet Shop Boys melankolske, men likevel dansbare «Requiem In Denim And Leopardskin», Pino D’Angiòs hårete «Ma quale idea» og den skamløst fengende «Hopscotch» med Gwen Guthrie. Det er også blitt plass til en og annen coverlåt som Kylie Minogues versjon av «The Locomotion».

Pondus og Jokke er litt utenfor sitt rette element når de inviteres på Kylie-party hos Tito og Baltazar. © Frode Øverli/Strand Comics

Nå er det jo dessverre slik at festing hører fortiden – men heldigvis også fremtiden – til. Med strenge koronarestriksjoner er det bare å glemme full rulle med masse folk på en stund, men når den dagen igjen kommer – før snarere enn senere, får vi håpe – kan jeg love tidenes morsomste party om du tyr til denne spillelisten. Og det er klart; man MÅ ikke være mer enn ti mennesker samlet for at det skal kunne kalles fest. Det holder i massevis. Om du er skeiv eller ei spiller absolutt ingen rolle, og er du sur som en potte i utgangspunktet varer ikke det lenge med denne musikken. Spillelisten varer i syv stive timer, og det burde holde. Er det stadig liv i noen av festdeltagerne er de overlatt til seg selv. De finner nok noe å spille da også.

God fornøyelse ønskes alle! Da sier jeg bare som P!nk; «Let’s Get This Party Started!»

Sjekk også: 100 «ukjente» perler

Klassisk Pondus-stripe der vår mann lar det stå til. Det er gjerne slik det blir når promillen er høy nok. © Frode Øverli/Strand Comics

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.