Gitarenes dag – Øya 2024, lørdag

Det er noe med lyden av gitar. Den kan være så mangt, intenst overstyrt eller så stillfaren at den knapt er hørbar, og det kribler like godt i øregangene og kroppen for øvrig. Om det er et drønn som truer med å bryte lydmuren eller om det tonene fra en nylonstrenget kassegitar som nærmest vugger deg i søvn, vil gitaren uansett være en venn. Den er populærmusikkens viktigste instrument, og når den befinner seg i hendene på en musiker som både vet hvordan den fungerer og hvordan den best kan poseres med, blir det veldig moro. Knut Schreiner i Euroboys som du ser på bildet over, er en av dem.

Vi så flere andre gode eksempler på det samme under Øyas siste dag – selv om Jack White hadde spilt kvelden i forveien og mange kanskje trodde at det ville bli vanskelig å toppe. Ikke vet jeg, for jeg så ikke White, så dermed fantes jeg heller ikke forutinntatt og kunne ta til meg alt jeg fikk og verdsette hver vrengte gitarstreng.

Nå handlet slett ikke alt på avslutningsdagen om gitar og rock’n’roll, men den fikk en prominent rolle i mitt Øya-program. Det er som kjent et evinnelig sett med dilemmaer knyttet til å prioritere riktig på en musikkfestival med flere scener, men jeg tror jeg klarte det ganske godt i går. Jeg lar likevel gitarene vente litt og går kronologisk til verks for å beskrive gårsdagen.

Veronica Maggio åpnet lørdagen, og selv om hun leverte en god konsert og har mange fine sanger – for eksempel «Välkommen in», «Måndagsbarn» og «Jag kommer» – har jeg meninger om at en svensk artist fikk æren av å åpne siste festivaldag. Det er en spot som har vært forbeholdt store norske artister med det felles at den lille timen de har til rådighet er altfor kort tid – og ikke minst at de har vært en viktig del av norsk musikkliv i en årrekke. Det skal være en form for feiring av en karriere, også om den langt ifra er fullbyrdet.

I årenes løp har denne plassen vært gitt til så forskjellige navn som Hellbillies, Knutsen & Ludvigsen, Sondre Lerche, Vazelina Bilopphøggers, deLillos og Bigbang for å ha nevnt noen få, og det er sykt mange flere å ta av. Det var neppe et krav fra camp Maggio at hun skulle ha denne spoten for å være villig til å spille, og om så var burde festivalledelsen sagt nei.

Når det er sagt hadde latterlig mange publikummere kommet seg på plass foran Amfiet klokken 13, og mange som ikke hadde byttet billett til armbånd på forhånd ble stående i kø for å komme inn på området og fikk ikke sett Veronica. La oss håpe det ikke var snakk om altfor mange. Hun leverte bra og viste at det er gode grunner til at hun trekker folk, men i og med at jeg ikke kan min Maggio var mye av materialet lite kjent for meg. Og der har vi det på nytt, under åpningskonsertene på lørdagen skal det handle om gjenkjennelse. I den konteksten er det relativt mange norske artister som lett kunne overgått Veronica Maggio.

Jeg kjente ikke stort til det norske bandet Das Body heller, men noe annet Øyafestivalen handler om er nye oppdagelser eller på andre måter positive overraskelser. Jeg er litt usikker på hvordan jeg vil karakterisere musikken til bandet, men vokalist Ellie Linden er et fyrverkeri av en frontfigur, backet av et band som byr på en slags hybrid av tidlig Blondie og Patti Smith (altså pop på den ene siden og rock på den andre), og maskinelle og/eller industrielle virkemidler med referanser fra Ulver til Seigmen og litt videre. Til alt overmål hadde Ellie invitert med seg jentekoret sitt, og medlemmene der kunne på toppen av det hele traktere trekkspill. Da får du en konsertopplevelse utenom det vanlige.

Ellie ga uttrykk for at det var en underlig opplevelse for bandet å spille i dagslys på Øya, vant som de er med å gå på scenen i mørke buler når det nærmer seg midnatt, men det virket som de trivdes svært godt, og responsen var deretter. Avslutningen var for øvrig helt nydelig da bandet la fra seg instrumentene med unntak av en kassegitar, én tromme og så vidt jeg kunne se ett av de mange trekkspillene, og hele bøtteballeten fremførte det Ellie kalte en «hymne». Sakralt låt det da også, så hvorfor ikke?

Nok et for mitt vedkommende ukjent navn sto for tur med Thee Sacred Souls. San Diego-bandet er i utgangspunktet en trio, men er i konsertsammenheng utvidet med to musikere og to backingvokalister. Frontfigur Josh Lane er en smilende soulsanger med lange rastafletter som likte seg svært godt ute blant publikum, og fra Amfiet-scenen tok han på et tidspunkt turen nesten helt opp til toppen av høyden.

Bandets budskap er et om kjærlighet og godhet og fred på jord, og musikalsk føyer de seg inn i den moderne neosoul-tradisjonen som også rommer artister som Durand Jones, Anderson East og Nathaniel Rateliff, unge musikere som trekker veksler på arven etter Marvin Gaye og The Delfonics, for å ha nevnt to sentrale påvirkningskilder. Det er klart det blir fin musikk av sånt, men det kan tenkes at denne scenen likevel var hakket for stor for bandet som fremdeles bare har gitt ut ett album. Jeg savnet en smule dynamikk i setlisten selv om låter som «Will I See You Again», Can I Call You Rose» og den nyeste singlen «Live For You» enkeltvis holder i massevis.

Neste artist ut var for mitt vedkommende Louien, eller Live Miranda Solberg som hun egentlig heter. Det er syv år siden hun sist spilte på Øya, den gang mutters alene på den minste scenen som var så liten at den knapt forsvarte betegnelsen scene. I tiden som er gått har Louien gitt ut to flotte langspillere, samt to EPer som også er samlet som ett album. Hun har beveget seg fra å være en stillfaren folksanger til å bli noe som er langt mer vanskelig å kategorisere, en sanger og en låtskriver som beveger seg gjennom et bredt spekter av stilarter for å lande på et særegent, sårt uttrykk.

Hun hadde følge av seks musikere i går, blant dem cello og fiolin, og den velkjente og meget dyktige americana-artisten Ole Kirkeng på bass. Vi fikk sanger som «Heart And Mind Alike», «Please» og «Losing My Mind», i sum en svært vellykket konsert fra en artist som virkelig har gått gradene. Dette var nydelig.

Den neste jeg så var den britiske R&B-artisten Sampha, og jeg beklager, men jeg synes altså hans elektronisk drevne låter er dørgende kjedelige. De er i grunn ikke dårlige, men jeg stiller meg alt i alt nokså likegyldig til musikken hans. Av den grunn lot jeg det også være etter tre låter (som regel har vi lov til å fotografere foran scenen under de første tre låtene) der jeg ikke syntes noe som helst av interesse skjedde. Likevel er hans tilstedeværelse et godt eksempel på festivalens mangfold. Sampha har etter to egne album og ørten samarbeid med store navn som Frank Ocean, Jessie Ware og Drake et stort og hengivent publikum som helt sikkert satte pris på det de hørte.

Og så, endelig – GITAR! Det legendariske oslobandet Euroboys (tuftet på restene av Kåre & The Cavemen) er kommet sammen igjen for å feire at det er 20 år siden de ga ut sitt legendariske andrealbum Soft Focus og spilte det mer eller mindre kronologisk og i sin helhet, med et par avstikkere. Bandets luftige og svevende sanger marinert i et kalifornisk lydbilde slik det låt i skjæringa 60- og 70-tallet, er perfekt for en vakker sensommerdag i Tøyenparken.

Frontfigur Knut Schreiner er både en dyktig låtskriver og sanger, men det er aller mest som gitarist han briljerer. Han har tydeligvis studert gitarister fra rockens spede begynnelse til i dag, og han spiller fletta av mange og ser bedre ut enn de fleste. Med gitar, vel å merke. Uten ser han ut som hvem som helst av oss, men heng en elektrisk gitar rundt den slanke halsen hans, og den magre skikkelsen forvandles til en tre meter høy rockgud som kan imponere Pete Townshend eller Jimmy Page på en hvilken som helst dag.

Han har utmerket hjelp av det originale bandet med «andregitarist» Trond Mjøen, bassist Mats Engen, trommeslager Anders Møller og keyboardist Erling Norderud Hansen, forsterket med Christer Engen på perkusjon og Øyvind Svendsen på kassegitar. Det er en svært habil gjeng, og det var en fryd fra åpningslåten «Break Away» til den avsluttende coveren av «Scarborough Fair» (fra det første Euroboys-albumet) sunget med stor innlevelse av Christer Engen. Lenger unna Martin Carthys arrangement av den gamle engelske folksangen skal det godt gjøres å komme, men Euroboys-versjonen er storslått i all sin classic rock-prakt.

Etter Euroboys var det Fay Wildhagens tur til å innta Amfiet-scenen, og du verden som hun leverte, i samspill med et enestående fett band. De dro et sett sentrert rundt årets kruttsterke tredjealbum Let’s Keep It In The Family, og Fay selv var som en virvelvind fra det øyeblikk hun inntok scenen. Hun startet med kassegitar, men jeg skal hilse å si hun får lyd ut av den også. For å være ærlig er jeg usikker på hvilken sang hun åpnet med – jeg var for opptatt med å fotografere og være fascinert av entusiasmen hennes – men jeg tror det var «Hymn.»

Det spiller strengt tatt liten rolle. Det som er viktig å presisere er at Fay Wildhagen er en artist som har vokst enormt siden sist jeg så henne. Det er noen år siden, og selv om hennes tidligere album er gode, gruser hun alt hun har gjort før på Let’s Keep It In The Family. At det er et dypt personlig album med store nyanser og ditto dynamikk, lavmælte partier hånd i hånd med store utblåsninger, skulle kan hende gjøre det til noe uegnet for festivalbruk, men med det sterke låtmaterialet er ikke det noe problem. Skulle man tro…

Fays konsert er dessverre min anledning til å si noen ord om en del av festivalgjengerne på Øya. Nei, vent, jeg har faktisk bare én oppfordring til dem når jeg får tenkt meg om: Hold kjeft når folk spiller! Det bør være fullt mulig å oppdatere hverandre på sommerens opplevelser ved andre anledninger, for eksempel på festivalens matområde, i ølkø eller litt unna scenen og der folk står for å høre musikken. Det er faktisk den som er årsaken til at vi kommer – og til at artistene er der. De står ikke på scenen for å fremføre bakgrunnsmusikk.

Nå kan musikken til Fay vanskelig forveksles med akkurat det. Hun har blant annet med seg en ekstra gitarist i bandet – den eminente Tommy Kristiansen – og hun gir ham nesten like mye plass som hun tar selv. Tommy står for konsertens mest intenst fete gitarsolo (og det sier litt i denne sammenhengen), og når han har gjort seg ferdig spør Fay om vi vil ha mer. Brølet hun får til svar levner ingen tvil, og hun setter i gang med det hun kan aller best før hun kaster seg ut i folkemengden og spiller videre løftet på sitt hengivne og takknemlige publikums armer.

De tre avsluttende låtene – «Reason», «ohmygod» og «vàr» – er en ren parademarsj, de to første heidundrande allsangnumre, den siste litt mer nedpå, og med det fremstår Fay Wildhagen som en av våre største liveartister anno 2024. Gårsdagens konsert var en ren maktdemonstrasjon fra begynnelse til slutt, simpelthen fantastisk!

Man kan bli utslitt av å se på slikt, så de siste konsertene jeg overvar i går ble i kortversjoner. Sivert Høyem og hans nydelige band – som blant annet teller de to suverene gitaristene Cato Salsa og Christer Knutsen (også tangenter) – spilte for et fullsatt Sirkus-telt, og jeg hørte Madrugada-klassikeren «Majesty» som et av de siste numrene utenfra da jeg ventet på at Leeds-bandet Yard Act skulle innta den mindre Hagen-scenen.

Det ble sannsynligvis gårsdagens mest bøllete opptreden. Med vokalist James Smith hoppende som en sprettball rundt på scenen og et supertight band dro de til med sin moderniserte og utspekulert melodiøse postpunk. Forsyne meg åpnet de ikke med min favorittlåt «Dead Horse» fra det to år gamle debutalbumet The Overload, så jeg var superhappy fra start. Den ble fulgt av den nesten like sterke «We Make Hits» fra årets album Where’s My Utopia? og «Dark Days» fra EPen av samme navn. Alt var så fab at jeg burde blitt værende, men jeg trengte en liten rast.

Helt til slutt var det Gabrielles tur. Også her må jeg med skam å melde innrømme at jeg nøyde meg med de første tre låtene, men jeg fikk den fantastiske Lars Vaular-duetten «Så easy» fra det nye albumet Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet som den siste av disse. Den er så sløy og deilig og sommersval at jeg da var strålende fornøyd og kunne vende Tøyenparken ryggen for denne gang.

Som alltid har det vært en fantastisk opplevelse å være til stede på Øyafestivalen. Med sin helt spesielle blanding av kjente og ukjente artister, fullkomne sjangerblindhet og evige trivsel, er det ingen steder jeg heller vil være denne uken i august hvert år. Takk for i år, Øya! Vi ses i 25!