Full rulle i Reykjavik – Iceland Airwaves dag 2

Når hele Reykjavik er festivalscene sier det vel seg selv at det blir litt ekstra stas. Slik er det nemlig med Iceland Airwaves, den kuleste «indiefestivalen» eller hva du nå velger å kalle det på planeten, ifølge veteranene her. Sikkert er iallfall at Iceland Airwaves ikke ligner på noen andre festivaler jeg har vært på. Det er by:Larm på speed, liksom.

Det offisielle programmet er én ting. Det foregår på ti scener fra rundt 19.00-19.30, men allerede fra 12 på dagen er det full rulle på alle de «uoffisielle» scenene rundt i byen. Har du en eller annen form for serveringssted eller kanskje en platebutikk der du kan rydde litt plass, har du også et konsertsted, og byen er stappfull av slike steder. Siden Reykjavik er en riktig så liten by, er også alt konsentrert på forholdsvis liten plass, så her er det bare å vime rundt og høre nye og ukjente navn. Dem er det nemlig mange av. Her følger rapporten fra gårsdagen min, som var full av slike.

Jeg startet med å gå innom den lille restauranten/baren med det sjarmerende navnet Íslennski Barinn der Jónína Aradóttir skulle vise seg frem. Hun er en singer/songwriter som har bodd tre år i Los Angeles og lært kunsten å underholde et lite og krevende publikum. Det trengs under forhold som disse der folk sitter og spiser lunsj eller bare tar en øl, og slett ikke nødvendigvis er der for musikkens del. Jónína har en sterk, klar stemme, og med unntak av åpningssangen synger hun på engelsk. Veldig mange av sangene handler om å mislykkes med menn, men hun prøver å overbevise oss om at hun ikke er i ferd med å gi opp håpet om en dag å finne den store kjærligheten. Hun er morsom og sjarmerende, og fremfører et kort sett med i hovedsak countrykrydrede sanger. En av dem, «I Gotta Go», er en sang om å måtte på toalettet, forkledd som en kjærlighetssang, de resterende er mer alvorlige, om kjærlighetssorg, rotløshet og avmakt. En fin start på dagen.

Neste stopp er platebaren Smekkleysa der svensk/islandske Mikael Lind skal fremføre sin elektroniske instrumentalmusikk. Her skal han presentere sin nyeste EP Intentions And Variations som er vekselvis vakker og støyende, kontrastfylt og fin. Musikken maler frem et kjølig og islandsk lydlandskap, veldig cinematisk, der du får følelsen av å høre «lyden» av istapper og krystallklart, rent vann. Det er riktig så besnærende inntil det går opp for meg hvor jeg befinner meg – i en platebutikk sammen med et tyvetalls andre mennesker som står og ser på en kar i sokkelesten med computer, mens hybelkaninene virvler rundt under Mac’en hans. Men, kontraster er som kjent av det gode her i verden, så også kanskje i denne sammenhengen. Det er spennende og pen musikk, og etter 25 minutter eller så er det over.

Den opprinnelige planen om å ta bussen tilbake til hotellet for å slappe av litt ryker mens jeg venter og oppdager at jeg står utenfor et annet «off venue»-sted. Hva skal foregå her, tro? Jo, noe som heter Milkywhale, et samarbeid mellom sangeren og danseren Melkorka Sigríður Magnúsdóttir og elektronikamusikeren Árni Rúnar Hlöðversson fra bandet FM Belfast. Det ble sagt at Milkywhale var det feteste som skjedde under fjorårets festival, og det er lett å forstå hvorfor. Duoen opptrer foran en fullsatt kafé som heter Hlemmur Square, det samme som plassen der bussene går fra, og Melkorka er et fyrverkeri som gir absolutt alt for å få med publikum på å danse. Árni står bak og skaper masse god lyd, mens hele stedet koker. Musikken er ikke helt ulik for eksempel Grimes og Chvrches, og fraværet av «ordentlige» instrumenter kommer aldri i veien for at dette paradoksalt nok er en fantastisk liveopplevelse. Jaggu bra jeg ikke hoppet på den bussen!

Det gir meg anledning til å sjekke ut flere ting før middagsavtalen min, og jeg drar tilbake til Íslennski Barinn der jeg ser singer/songwriteren Una Stef, en sjarmerende ung dame som normalt spiller med et timannsband, men for anledningen kun har med en gitarist som akkompagnerer hennes eget piano. Musikken er sjelfull, lett jazzaktig med en betydelig gjeld til Carole King, men hun insisterer på at det svinger mer når hun har med seg resten av bandet. Det er det ikke vanskelig å forestille seg, men kun gitar (med et snev av Bill Frissell-takter), piano og vakker stemme gjør også jobben. Hun gjør også en fin versjon av eviggrønne «Can’t Help Falling In Love» ved siden av sine egne sanger, og da er jeg solgt.

Neste konsert er i atter en platebutikk, 12 Tónar, der den ferske soloartisten Hildur som til daglig er å finne i bandet Rökkurró skal presentere seg. Her tyter det inn med folk, og det skal Hildur ha – hun er ikke sjenert. Hun står en halvmeter fra halvsirkelen som dannes rundt henne og gir jernet så det holder, synger og danser og lever seg inn i den elektroniske musikken hun skaper sammen med en dude med Carhartt-genser og hipsterskjegg. Her har vi å gjøre med ren og uforfalsket popmusikk, dansevennlig og iørefallende, litt à la Ellie Goulding, men med bedre melodier. Soloprosjektet hennes er bare syv måneder gammelt, forteller hun, men med denne kvaliteten kan det fort gå i retning av stjernene for henne. En låt som heter «Bumpy Road» var genial i all sin popete enkelhet, og synes å ha en spesiell betydning for henne. Rett etter at hun skrev den – og den handler altså om at det går opp og ned her i livet – mistet hun jobben og ble følgelig lei seg, men tok det etter noen dager som et tegn på at hun kanskje skal satse for fullt på musikken. Det har hun gjort, og er denne og sanger som «I’ll Walk With You» og den helt ferske «Would You Change» noe å dømme ut ifra er det en god beslutning.

Etter en rask middag er det over til det offisielle programmet som for mitt vedkommende fører meg tilbake til konserthuset Harpa der jeg tilbragte gårsdagen. Jeg nevnte min kone Helles tremenning Magnus som spilte i Kött Grá Pje som jeg så i går, og han spiller – som man gjerne gjør på Island – i flere band. Nå opplever jeg ham som tangentspiller og bassist i Benny Crespo’s Gang, et mørkt- og dystertlydende ensemble som spiller en slags moderne progrock. I programmet beskrives musikken som hvordan det ville låte om «Portishead og Queens Of The Stone Age hadde fått en baby og oppdratt barnet i en føkka kult som het Church of PJ Harvey og ville rømme i 18-årsalderen med kjæresten Mastodon for så å flytte inn i et kollektivt med en haug med progrockband». Og hvorfor ikke? Jeg kan ikke hamle opp med den beskrivelsen som jeg for øvrig synes treffer ganske godt. Sjekk ut låta deres «Birthmarks» på Spotify. Det er litt dirty og veldig tøft, akkurat som konserten. Sangeren Helgi ble for øvrig litt muggen da Magnus mente han måtte snakke til publikum på engelsk og sa noe grettent om ikke å kunne snakke islandsk «i sitt eget land», men utover det gjorde han en god figur.

I den grad det er noe å skryte av kan Oyama hevde å ha det som sannsynligvis er Islands mest sjenerte og utilpasse vokalist og frontfigur i Júlía Hermannsdóttir. Hun ser virkelig ikke ut til å trives på scenen, men hun synger veldig fint og fronter et band som spiller en introvert og drømmende shoegazerrock. Bandet er tydelig inspirert av 4AD-artister som This Mortal Coil og Cocteau Twins, og har definitivt også hørt sin Slowdive og My Bloody Valentine. Ikke det mest spennende jeg har hørt, riktignok, men helt innafor til sin bruk.

Min finske kollega Matti som jeg er her sammen med har fortalt meg om en gjeng som har samlet seg under banneret Bedroom Community, bestående av folk fra mange forskjellige musikalske retninger som gir ut plater sammen, holder konserter og så videre. Nå har de en forestilling med The Iceland Symphony Orchestra, og jeg får sneket meg inn for å overvære andre halvdel av denne konserten som er en av få du trenger egen billett til her på festivalen. Konserten er et ledd i The Whale Watching Tour, et banner som har dukket opp ved få, utvalgte anledninger siden 2010. Dette er hva man kan kalle en esoterisk musikalsk opplevelse, og grunnleggerne Valgeir Sigurðsson, Ben Frost og Nico Muhly har alle sine numre, med og uten symfoniorkesteret, med et vell av øvrige Bedroom Community-medlemmer i forskjellige sammenhenger i tillegg. Dette er musikk som krever adskillig mer fordypelse og forkunnskap enn jeg kunne få til, men jeg ble interessert og fascinert. Dette er musikk som vil noe, og jeg vil absolutt anbefale å undersøke dette nærmere. Det skal iallfall jeg gjøre.

Gårsdagens tøffeste – og beste – opplevelse ble for meg Fufanu, et intenst energisk ungt band som opererer i et slags postpunk/Joy Division-landskap som traff meg midt i fleisen. Sangeren Kaktus Einarsson (sønn av Einar Örn Bendiktsson fra The Sugarcubes) både ligner på rent fysisk og låter som Ian Curtis, men har en energi og et tempo som minner mer om Iggy Pop. I et mislykket forsøk på å hoppe ut blant publikum («Det var meningen at dere skulle ta meg imot!») får han også vist takter à la Edvard Valberg fra Honningbarna, men sammenlignet med ham er Kaktus en pingle. Dette går dog unna, og han er en fabelaktig og ekstremt karismatisk frontfigur.

Han har også en trio i ryggen som får dette til å flytte godt på seg, og gitaristen Gulli er utstudert kul med de helt rette faktene, en god frisyre og et par svarte solbriller som aldri forlater fjeset. Den kjente Rolling Stone-journalisten David Fricke som er fast innslag på Iceland Airwaves var også til stede og så Fufanu, sammen med en angivelig kjent talentspeider fra amerikanske Atlantic Records. Her kan alt skje, og dette er et band jeg vil se mer. Øya, hører dere?

Högni, med etternavn Egilsson, er kjent fra Hjaltalín og GusGus, og er også en populær soloartist her på Island. Med langt og gyllent hår, skjegg og hvit dress er han litt av et syn der han entrer scenen og synger sine sjelfulle ballader, som en islandsk krysning av George Michael og Marvin Gaye. Det er veldig pent, men for å være helt ærlig blir det også litt kjedelig etter den fantastiske energiutblåsningen Fufanu ga meg. Derfor avslutter jeg kvelden etter tre låter og drar tilbake til hotellet. Det er jo en dag i morgen også.

Les også: Første dag på Iceland Airwaves

NB! Jeg er invitert til Iceland Airwaves av Icelandair som er festivalens hovedsponsor og grunnlegger.