deLillos
spiller Rett og slett livet og singler og B-sider
15. november 2015
[usr 5 text=»false»]

Fy faen, deLillos, for en bragd! Dere har fremført samtlige låter dere har spilt inn i løpet av 30 år, fordelt på ti kvelder på Popsenteret, og det står det jaggu meg betydelig respekt av! Det har åpenbart vært en kraftanstrengelse, sannsynligvis det mest halsbrekkende konsertprosjektet noe norsk band har gjennomført noen gang.

På papiret høres det kanskje enkelt ut: Spille 15 plater live i kronologisk rekkefølge, samt noen singler og EP-låter og slikt, i løpet av ti kvelder. Jeg tipper det hørtes ut som forholdsvis grei skuring for bandet selv også, frem til de innså hvilket krafttak dette ville være snakk om. Her har det vært øving. Mye. deLillos har spilt i overkant av 230 sanger på disse kveldene, svært mange av dem sanger de ikke har spilt siden de ble festet til tape første gang, og noen av dem aldri fremført live i det hele tatt. Det skal også nevnes at de har signert plater og bøker etter hver konsert og vært tidlig på plass for å øve inn neste konsert. Hver dag.

Forrige onsdag var jeg på den første konserten der de fremførte singlen «Fugl i bur»/»Johnny Fredrik» og de to første LP-platene, Suser avgårde og Før var det morsomt med sne. I går så jeg den tiende og aller siste konserten, en jubelaften der de spilte en haug med singlespor og fjorårets flotte plate Rett og slett livet. Jeg skulle gjerne vært på alle de åtte konsertene imellom også, men det var det bare anslagsvis 30 personer som var. De aller ivrigste ble i går belønnet med en spesiallaget T-skjorte og et møte med bandet før konserten. Gærninger, hele hurven, og det er jo en kjensgjerning at de gærne har det godt. Det skulle stemme godt med landskapet for øvrig om jeg skal dømme ut ifra den femtedelen av konsertserien jeg har fått med meg. Dette var nemlig meget bra.

Siste kveld åpnet med en blytung og barsk blues med tittelen «Blir det noen fest», en fantastisk kul låt som jeg ikke klarer å huske for mitt bare liv, opprinnelig bonusspor på CD-singlen «Sveve over byen», og en låt som sporenstreks bør innlemmes i det «vanlige» livesettet. Videre ble det de gamle slagerne «Hankøvalsen» og «Hankøtråtten» som deLillos spilte inn i 1990, og deretter OL-låta «Sne og is». En hysterisk rar versjon av «Jeg vil ha en liten hund» ble et nytt høydepunkt, og Lars Lillo påpekte feilaktig at originalen var med Lille Eris fra Moss. Eris «Lille Eris» Larsen-Magnussen er fra Fredrikstad. En kontant «1000 smil» fulgte før Lars Beckstrøms herlige popperle «Svigermor» sto for tur. Lars Lillos sololåt «Oslosangen» var glimrende, mens «Kjærlighet» bød på noen problemer. Han er tydeligvis begeistret for «Se på meg» fra den første Elling-filmen, mens den påfølgende «Helt meningsløst» fra Suser videre-innspillingene ikke har helt samme valør. «Det kan jeg love deg, at den spiller vi bare en gang altså», sier Lars når han må starte på nytt, og når den er vel (!) overstått er Beckstrøm tilsvarende sarkastisk-entusiastisk: «Vi må jo spille den oftere?» «Hei politiker» er en artig digital single fra 2007, og til slutt i første avdeling er en cover av Jokke & Valentinernes fine «En dag».

Å høre disse for det meste dønn obskure låtene fremført live er en fest. Det sier mye om deLillos’ kvaliteter som band at de klarer å sparke liv i mye av dette materialet som strengt tatt har vært veid og funnet for lett for de mer «offisielle» utgivelsene. Det er nok også dette som har vært noe av det morsomste for de aller ivrigste som har fulgt alle konsertene, å oppleve de mindre kjente låtene og garantert få noen a-ha-opplevelser ut av det.

Rett og slett livet-albumet blir fremført i sin helhet etter en kort pause. I mine ører er det lyden av et band som er blitt godt voksent i løpet av de 28 årene som gikk fra Suser avgårde til denne ble utgitt. Det er en alvorstung plate, og noe av det mest overraskende er hvor godt Lars Lundevalls bidrag «Min beste venn» sitter blant sangene til de to andre Lars’ene. Den har et stort og luftig, åpent arrangement, der Lundevalls alvorlige tekst akkompagneres av hans egen lette akustiske gitar, Lars Lillos svevende piano, Beckstrøms sedvanlig stødige bassgitar og Øystein Paasches taktfaste komp der cymbalene får spesielt stor oppmerksomhet. Den står slett ikke tilbake for andre kremlåter som tittelkuttet, «Onkel Tico» eller «Kjære fattern».

Jeg har tidligere gitt uttrykk for hvor mye jeg setter pris på avslutningslåta «Drøm», en av Beckstrøms aller fineste sanger, som handler om at vi blir voksne og alt det som skjer rundt oss, i livene våre, og alvoret som ligger i det. Jeg innrømmer gjerne at jeg felte en tåre da Lars sang den i går. Den treffer meg hver gang jeg hører den, og det var rett og slett ganske sterkt å høre den live.

Festen er definitivt over for denne gang, og Øystein Paasche, Lars Lundevall, Lars Lillo-Stenberg og Lars Fredrick Beckstrøm takker publikum. Foto: Erik Valebrokk
Festen er definitivt over for denne gang, og Øystein Paasche, Lars Lundevall, Lars Lillo-Stenberg og Lars Fredrick Beckstrøm takker publikum. Foto: Erik Valebrokk

Ikke det spøtt overraskende kom den nye singlen, jubileumslåta «Tusen takk» helt til slutt, og den satte et verdig og riktig punktum for en konsertserie som vil skrive seg inn i historiebøkene. Skjønt, helt til slutt? Ikke riktig. Lars Lillo fortalte at de hadde kommet på en låt de hadde glemt å spille, en cover av Gasolins klassiker «Hva’ gør vi nu, lille du» som de spilte inn til en skandinavisk Gasolin-hyllestplate, og da fikk vi den også. Det er jo også et passende spørsmål for deLillos. Hva i alle dager skal de finne på nå? Vel blåst, gutter, eller som dere selv sang: «Tusen takk!» Det ble en bra fest.

Les også: Glemte minner – mitt aller første deLillos-intervju