Everything But The Girl
Fuse

Ny musikk fra Everything But The Girl er en begivenhet, og så er spørsmålet: Kunne jeg vært mer fornøyd med et nytt album herfra, 24 år etter at Ben Watt og Tracey Thorn gikk hver sine karriereveier i kjølvannet av Temperamental? Neppe. Fuse er en fullblods EBTG-plate som får det lange fraværet til å virke kortere enn det egentlig er, og som glatt kniver om en plass blant deres aller beste plater. Fuse er en triumf.

Mitt forhold til Everything But The Girl, til sangene skrevet av Ben og Tracey gjennom mer enn 40 år, både som duo og som soloartister, grenser muligens til det sykelige. Det samme gjelder måten jeg forholder meg til stemmene deres på, og selv om Traceys røst må sies å være duoens aller fremste våpen, har også Ben en nydelig, følsom vokal som har gitt meg uendelig mange gleder. Det til side må han åpenbart finne seg i å stå i skyggen av sin kone på akkurat dette punktet.

Til tross for at jeg er så innmari fan er jeg ikke helt ukritisk i møte med musikken deres – de har skapt en god del sanger som ikke har imponert meg i årenes løp – men det er få artister som får meg til å føle meg så vel som det Everything But The Girl gjør. I møte med svært mange av de 200 sangene, eller muligens noe mer enn det, som de har skrevet og spilt inn sammen eller hver for seg (pluss deres rikholdige samling coverlåter), blir jeg som en emosjonell geléklump. Når jeg hører Tracey synge en av sine mange klassiske tekstlinjer – «And I miss you like the deserts miss the rain», anyone? – eller Ben legger sine fløyelsmyke synthlandskap under stemmen hennes, har jeg ingen mulighet til å beskytte meg mot alle følelsene som velter opp i meg, og det kan være mye forskjellig: Sangene deres kan gjøre meg ubegripelig glad, men også trist, ettertenksom og nostalgisk, kanskje til og med engstelig. Alt avhenger av hvilken sang jeg hører og hvilken sinnsstemning jeg befinner meg i der og da, men Everything But The Girl – OG Ben og Tracey som soloartister – treffer meg hver bidige gang jeg eksponeres for dem.

Do you sing to heal the broken hearted?
Oh, you know I do
Or do you sing to get the party started?
And you know I love that too

Dette handler åpenbart om musikkens kraft, og det samme gjør avslutningssporet på Everything But The Girls tiende plate Fuse, «Karaoke», som sitatet over er hentet fra. Denne passasjen er som en arbeidsmanual for sangeren Tracey Thorn.

«Karaoke» er inspirert av en arbeidsreise Ben hadde til San Francisco der han for å overkomme jetlagen gikk med en venn til en karaokebar som holdt oppe ganske sent. Til det engelske musikkmagasinet Mojo forteller han om noen eldre gjester som prøvde å synge Jackson Browne og Bob Dylan uten at noen brydde seg. «But around midnight the regulars started to arrive, and I realised that it was a little scene on its own. And the place just took off.» Da han kom hjem viste han Tracey noen tekstlinjer han hadde skrevet om opplevelsen, og det fikk henne til å tenke over hvorfor hun synger. Resultatet er denne nydelige sangen som utelukkende handler om musikk og hva den gjør med oss. «What do we sing for? What does it mean to people? Is there a difference between karaoke and other kinds of performance? Well, no there isn’t. Really everything’s karaoke, we’re all trying to express something», sier Tracey til Mojo.

Jeg er med skam å melde temmelig usikker på hva jeg selv prøvde å uttrykke under mitt livs eneste karaokeopptreden og et garantert nokså mislykket forsøk på å synge «Losing My Religion», men jeg ser Traceys poeng. Noe prøvde jeg å formidle, det er bare ikke godt å si hva. Men mennesker elsker å synge med den stemmen de har. Det appellerer til oss på så mange nivåer, og gir oss store gleder. Jeg er stort sett godt fornøyd med de gaver naturen har tilgodesett meg med, men evnen til å synge rent er noe jeg savner. Hadde jeg kunnet det, hadde ingenting vært i stand til å stoppe meg.

I det perspektivet blir sangen «Karaoke» noe helt spesielt fint, og det på en helt spesielt fin plate. Det er en på så mange måter riktig avrunding av et comebackalbum at det fortjener en eller annen pris.

Da den første singlen fra Fuse, «Nothing Left To Lose», ble lansert i januar, benyttet jeg anledningen til å anmelde den her på bloggen og spekulerte litt i hva vi kunne vente oss av albumet. Min antydning om at det ville komme til å bli mye elektronika var basert på en låt jeg oppfattet som en naturlig videreføring av innholdet på de to siste EBTG-platene, Walking Wounded (1996) og Temperamental (1999). Jeg betraktet likevel comebacket slik at Fuse ville bli en plate som inneholdt «mer», altså at den ikke ville bli «en ren elektronisk plate», men de ordene er jeg nødt til å spise i meg. Fuse er elektronisk i hele sitt vesen, men den rommer også elektriske gitarer og piano. Dette er dog elementer som er mest for krydder å regne. Bens besnærende lydlandskaper består primært av synthesizertoner og programmerte rytmer, men hver eneste av platens ti sanger låter likevel som de er fremført av levende mennesker. Det er varmt og nært, samtidig som det avgjort også kan oppfattes som kjølig og distansert. Men Traceys vokal og Bens koringer er de virkelige garantistene for at dette faktisk er musikk som frontkolliderer med følelsesregisteret vårt. Det er sanger som treffer oss midt i fleisen, også når duoen for aller første gang i karrieren kjører stemmen til Tracey gjennom autotune, primært på pianoballaden «When You Mess Up». Som den oppvakte leser muligens også vil anta – med rette, skal sies – er disse to fortreffelige låtskriverne og utøverne også i besittelse av en utsøkt melodisk sans. Det trengs for å løfte musikk som denne opp til det riktige nivået.

Everything But The Girl har hatt en bemerkelsesverdig variert karriere. De kunne ikke debutert mer lavmælt enn de gjorde med sin fine versjon av Cole Porters «Night And Day» i juni 1982. Dette på et tidspunkt hvor de også hadde nært forestående soloplater på beddingen; Traceys A Distant Shore to måneder senere, og Bens North Marine Drive i februar 1983. Også disse var lavmælte akustiske samlinger med en klokkeklar indie/DIY-holdning (både som soloartister og som duo var de tilknyttet det viktige selskapet Cherry Red Records), og fra før hadde Tracey spilt i trioen Marine Girls og Ben gitt ut en EP sammen med den grenseløse avantgardisten Robert Wyatt.

Ingenting av dette kunne forberede verden på det som skulle følge. Everything But The Girls debutalbum Eden var tidsriktig jazz/bossa nova, spilt inn i 1983, men først utgitt et år senere på grunn av kontrakten med Cherry Red. Mike Alway fra Cherry Red hadde «stjålet» med seg Ben og Tracey da han sammen med Geoff Travis fra Rough Trade Records startet den nye labelen Blanco y Negro, et selskap som skulle drives etter indieprinsipper, men som var eid og distribuert av WEA (Warner Elektra Atlantic).

Blanco y Negro ble EBTGs hjem til og med albumet Amplified Heart, utgitt i 1994, og platene de slapp var en studie i utforskertrang og uforutsigbarhet. Da Eden ble utgitt i 1984 var de for lengst på vei mot nye musikalske kriker og kroker, og oppfølgeren Love Not Money (1985) inneholdt en type indiepop à la The Smiths. På Baby, The Stars Shine Bright (1986) kastet de seg over klassisk amerikansk country og pop, blant annet inspirert av Owen Bradleys Patsy Cline-produksjoner og Al De Lorys arbeider for Glen Campbell (og i sin tur låtskrivingen til Jimmy Webb). B-sider fra den perioden var versjoner av «I Fall To Pieces» og «Where’s The Playground, Susie?», og det sier mye om den musikalske eventyrlysten og fordomsfriheten duoen signaliserte etter hvert som de mer dogmatiske tvangstrøyene de utstyrte seg med i starten av karrieren begynte å rakne i sømmene.

Jeg skal spare leserne for en gjennomgang av hele diskografien til Everything But The Girl. Det som likevel må nevnes er at Ben og Tracey fikk sitt desiderte gjennombrudd etter at en smarting i Atlantic Records som ga ut platene deres i USA sendte houseprodusenten Todd Terry sangen «Missing». Den hadde rukket å floppe da den ble utgitt som single nummer to fra Amplified Heart, og det hjalp heller ikke at den britiske houseduoen Chris & James hadde gjort en strålende remix som traff brukbart på klubbene hjemme i England. «Missing» nådde ikke høyere enn 69. plass på de nasjonale hitlistene og ble knapt registrert andre steder, selv om albumet den var hentet fra hadde høstet gode anmeldelser.

Innledningsvis skjedde heller ikke stort med Todd Terrys remix, og det førte ironisk nok til at Blanco y Negro avviklet kontrakten med EBTG på hjemmebane. Så gikk det noen måneder, Todd Terrys remix begynte å dukke opp på klubber i Miami, og sakte, men sikkert spredte den seg til resten av USA – og verden. Den nye versjonen av «Missing» kom helt til andreplass på den amerikanske Billboard-listen, tredjeplass i England – og femteplass på VG-lista her hjemme. «Missing» ble en usedvanlig velfortjent monsterhit og spilles overalt den dag i dag. Samtidig kunne Everything But The Girl shoppe etter ny platekontrakt, og var i stand til å forhandle seg frem til langt mer gunstige betingelser overfor sitt nye selskap Virgin enn de hadde kunnet bare få måneder tidligere.

Det var kanskje ikke så rart at Ben og Tracey nå gikk all in i housekulturen og fulgte opp suksessen med det strålende Walking Wounded-albumet og noe mindre strålende Temperamental. De var begge to glødende opptatt av klubbkultur og moderne produksjonsmetoder. Tracey hadde også blitt hijacket av Massive Attack noen år tidligere da de fant opp trip hop, og hadde en stemme som var godt kjent i mange forskjellige leire. (Her skal det i parentes bemerkes at EBTG hadde nytt godt av en stor hit i Europa med en nydelig versjon av Danny Whittens «I Don’t Want To Talk About It» i 1988, og som Rod Stewart allerede hadde gjort berømt 13 år tidligere.)

Hadde Ben og Tracey spilt kortene sine «riktig» kunne de nok bevart mye av posisjonen som «Missing» ga dem. Veiskillet fant sted i en hotellsuite i Perth i mars 1997. De tilbragte noen dager her for å akklimatisere seg i forkant av en Australia-turné, og telefonen ringer. Det er manageren deres i London som har fått en henvendelse fra U2s management. Kunne de tenke seg å varme opp for det som på den tiden var et av verdens aller største band på den forestående Amerika-turneen deres? Svaret Tracey ga Ben da han spurte hva hun mente, er laget av et materiale som knuser enhver rock’n’roll-myte. Nei, drømmen om verdensherredømme deles ikke av alle som driver med musikk. Der veldig mange i deres posisjon ville sett det som en sjanse det bare dukker opp én av i livet og betraktet det som et ekte klype seg i armen-øyebikk, er Traceys lakoniske replikk til å le høyt av: «Actually, babe, d’you know what? I think I want to stop now.»

Da de spilte inn Temperamental var Tracey primært opptatt med å ta vare på parets nyfødte tvillingdøtre, og Ben gjorde mesteparten av arbeidet med musikken alene. Tracey følte seg mest som en gjestevokalist på en plate hun ikke hadde hjertet sitt i, og dermed var eventyret over. De uttalte klart og tydelig at Everything But The Girl var historie etter ni plater. I årene som fulgte har begge to gitt ut noen få, men svært gode soloplater og skrevet flere bøker (anekdoten over er hentet fra Traceys velskrevne og spennende erindringsbok Bedsit Disco Queen), mens Ben også har jobbet mye som DJ og drevet sitt lille plateselskap Buzzin’ Fly Records som har spesialisert seg på klubbmusikk.

Så det er kanskje ikke så overraskende at Fuse er blitt en elektronikaplate med en del sanger skreddersydd for dansegulvet og andre, mer stillfarne og ettertenksomme låter som glir sømløst inn i helheten. Dette er musikk de begge har i ryggmargen, og det skal også sies at på alle de tidligere platene sine har de tenkt nettopp helhet. Det ville vært underlig om Fuse var blitt et slags minste felles multiplum-produkt for å glede alle typer fans. Det gir adskillig mer mening at det musikalske uttrykket er såpass begrenset som det kan synes ved første gjennomlytting. Jo mer du hører, dess flere nyanser øyner du blant de ti sangene, og jeg har hatt en lyttelenke til albumet i en måned, så jeg vet hva jeg snakker om.

Fra den smått hektiske, tidlig Disclosure-aktige «Nothing Left To Lose», til den virkelig mollstemte og triste «Lost», fra superfengende «Caution To The Wind» til den fascinerende «No One Knows We’re Dancing» kan du løfte lag på lag og øyne en plate som både er voksen i musikalsk uttrykk og tematikk. Fuse er ikke et resultat av at Ben og Tracey har villet tiltrekke seg nye generasjoner lyttere, men de står heller ikke på stedet hvil. Dette er ikke en plate som kunne vært laget på begynnelsen av 2000-tallet. Det EBTG har gjort er å lage en plate som for barn av 80- og 90-tallet vil oppfattes som trygg, med Traceys velkjente og høyt skattede stemme, men som samtidig ikke levner noen tvil om at den er ny – for ikke å si moderne.

Tekstene snakker til de voksne utgavene av oss, og som vi nå ser i bakspeilet. «No One Knows We’re Dancing» handler om dem vi en gang var, om unge mennesker som sannsynligvis mot bedre vitende fester på en søndag ettermiddag. «Outside the sun is blinding, no one knows we’re dancing», synger Tracey. Festen finner på en måte sted i et slags parallelt klubbunivers på siden av samfunnet, en ren konsekvens av 80- og 90-tallets ravekultur. Sanger som «Lost» og «When You Mess Up» handler dypest sett om å være glad i seg selv, alle skavanker til tross, mens «Forever» og «Caution To The Wind» dreier seg mer om å akseptere hvor man befinner seg i livet.

Ben og Tracey er begge blitt 60 år gamle, og vi har fulgt dem i årenes løp gjennom sanger som i retrospekt kan leses som tidsmarkører. «Nothing Left To Lose» og «Run A Red Light» er begge låter som bærer i seg en følelse av at det begynner å haste for oss nå, at vi kanskje ikke har så mye tid igjen, og når Tracey i den førstnevnte synger «Kiss me while the world decays, kiss me while the music plays» er det som om det haster litt ekstra, men at vi tross alt skal gå ned med skuta på første klasse, Titanic-style. På «Run A Red Light» er det en annen type drama som utspilles: «It’s 2am, we’re leaving loudly, wake the neighbours, we won’t come quietly.» Det er da også klassisk Everything But The Girl at så mye foregår om natten, og det reflekteres i musikken.

Jeg har vanskelig for å komme på et comeback som har vært like vellykket som det Ben og Tracey har skapt med Fuse. Både soloartister og band har vært borte i lengre perioder før (og etter) Everything But The Girl, og kan ha brukt lang tid mellom plater, men jeg evner ikke å hente frem noen navn som har gjort sterkere inntrykk på meg med ny musikk etter så lang tid. Jeg er blant dem som aldri har gitt opp håpet om at Ben og Tracey skulle gjenforenes i musikken, men som også aksepterte muligheten for at det ikke ville skje. Jeg hadde i så tilfelle levd godt med det, men når vi nå er inne på dette med livskvalitet: Min har bedret seg betraktelig nå som Everything But The Girl er tilbake. For det er helt riktig som Tracey synger, og jeg synger med henne etter fattig evne:

Do you sing to heal the broken hearted?
Oh, you know I do
Or do you sing to get the party started?
And you know I love that too