Ett stykk badass Tarantino-film
Quentin Tarantino, ass! På nytt har denne nerdete, snåle og, så vidt jeg har forstått, svært humørsyke skruen av en regissør, laget en frydefullt grotesk og intenst underholdende film. The Hateful Eight er Tarantinos åttende film, noe han også gjør et poeng av i tittelsekvensen, men for all del, han har da også laget åtte aldeles herlige filmer.
Jeg husker godt første gang jeg så Reservoir Dogs, Tarantinos debutfilm. Det skjedde i London, og filmen var følgelig utekstet, noe som ikke bekymret meg nevneverdig før den begynte. Men der satt jeg jammen meg tidsnok og nikonset for å henge med i samtalen rundt kafébordet der en gjeng kule dudes i sorte dresser diskuterer Madonnas tekster og viktigheten av å tipse servitører – i mitraljøsetempo, eller iallfall noe som kunne minne om det. Året var 1992, og verden hadde ennå ikke fått gleden av å bli kjent med Tarantinos helt spesielle dialog. Første gang – utekstet – var det i sannhet krevende å følge med, men for en opplevelse hele filmen var. Verden ble aldri den samme etter Quentin Tarantinos debutfilm.
Når han nå har laget film nummer åtte er vi godt kjent med stilen. Ikke bare dialogen, men bruken av fonter i tittelsekvensene, sprangene frem og tilbake i tid, de popkulturelle referansene som spinner i alle retninger, den brå volden og den befriende humoren, og selvsagt mange av skuespillerne. Tarantino har sine favoritter, og i The Hateful Eight møter vi igjen mange av dem: Tim Roth (Reservoir Dogs, Pulp Fiction), Kurt Russell (Death Proof), Samuel L. Jackson (Pulp Fiction, Jackie Brown, Kill Bill Volume 2, Inglorious Basterds (stemme) og Django Unchained), Walton Goggins (Django Unchained), Michael Madsen (Reservoir Dogs, Kill Bill Volume 1 og 2), Bruce Dern (Django Unchained) og James Parks (Kill Bill Volume 1, Death Proof). Channing Tatum og Jennifer Jason Leigh debuterer for Tarantino i henholdsvis en liten, men viktig birolle og en himmelstormende god hovedrolle. Leighs prestasjon er av den typen som endrer karrierer. Jeg kan nesten garantere at Tarantino vil bruke henne ved flere anledninger.
Årstallet er usikkert, men handlingen i The Hateful Eight utspiller seg noen år etter den amerikanske borgerkrigens slutt, si rundt 1870. En diligence er på vei gjennom Wyomings iskalde vinterlandskap med to passasjerer, dusørjegeren John Ruth (Russell) og hans fange Daisy Domergue (Leigh). De blir stoppet av en annen dusørjeger, major Marquis Warren (Jackson) som sitter på tre bånnfrosne lik og håper på skyss ettersom hesten hans har bukket under. Den umake trioen støter deretter på enda en farende fant til fots, Chris Mannix (Goggings), påtroppende sheriff i Red Rock, dit de er på vei, Ruth for å avlevere fangen og Warren for å cashe inn dusøren for de tre bandittene han har drept. Imidlertid har diligencen en storm i hælene og kommer ikke lenger enn til skysstasjonen Daisy’s Haberdashery der de fire – i tillegg til kusken O.B. – må søke ly. Her blir de møtt av et underlig ensemble; meksikanske Bob (Demián Bichir, kjent fra TV-serien Weeds) som har tatt over ansvaret for skysstasjonen mens eierne er bortreist, den pensjonerte sørstatsgeneralen Sanford Smithers (Dern), bøddelen Oswaldo Mobray (Roth) og cowboyen Joe Gage (Madsen). The hateful eight er samlet.
Les også: Kraften er tilbake
Kusken O.B. er altså ikke del av gruppen som tittelen benevner, men jeg skal hilse og si de øvrige åtte er en hatefull bande. Her er mordere, sadister, rasister og kvinnehatere samlet under ett tak, og det som følger er et kammerspill som kunne vært fremført på et hvilket som helst lite teater, akkurat som deler av Reservoir Dogs, og da spesielt den legendariske garasjesekvensen. Opptakten til det skjebnesvangre møtet er til dels hylende morsomt, med Tarantinos enestående dialog og en smule velplassert «comic relief». Dialogen tar ikke akkurat en negativ vending når gruppen er samlet, og vi blir så til de grader minnet på hvorfor Quentin Tarantino er en av vår tids mest stilsikre filmskapere. Selve manuset er gnistrende i seg selv, men det er dialogen som virkelig løfter det opp og frem.
Mens stormen raser utenfor ulmer kruttønna innendørs. Vi vet en eksplosjon er nært forestående, men ikke når det smeller eller hva som vil forårsake det. Tro meg når jeg sier at det som kommer er oppsiktsvekkende saker.
The Hateful Eight er som alltid med Tarantino en vellykket sjangerblanding. Det som i utgangspunktet virker som en ren westernfilm dreier innom mysterieformen til Agatha Christie og har shakespearske undertoner, før den snor seg over i splatter- og skrekk og nikker til Nicolas Winding Refns Pusher-filmer og ikke minst Brian De Palmas Carrie. Og det hele er så badass som du får det. Rollefigurene er badass, skuespillerne er badass, dialogen er badass, volden er badass – til og med naturen er badass. Og selveste Ennio Morricone står for musikken. Den er badass den også. Nå 87 år gammel har han laget et soundtrack verdig spagettiwesternfilmene han satte lyd til på 60- og 70-tallet. Den illevarslende overturen «L’ultima diligenza di Red Rock» («Siste diligence til Red Rock») setter umiddelbart tonen, og den dystre og dramatiske musikken er en vesentlig del av filmopplevelsen.
Quentin Tarantino skrinla The Hateful Eight da manuset ble lekket i januar 2014, men endret heldigvis innstilling og dro i gang. Det skal vi være utrolig glade for. Dette er nok en gang bingo fra en mesterlig regissør og manusforfatter.
